Jeg våkner tilfreds. Gjesper, strekker meg og oppfatter ikke at noe er galt før jeg ser på klokken. 08.05. Det er nøyaktig tre minutter til bussen min svisjer forbi, og det er nøyaktig tjuefem minutter til jeg skal møte med klient og samarbeidspartner. Dette er definitivt ikke dagen å forsove seg på. Jeg våkner med et smell. Banner noen ganger, løper rundt for å finne noe å ha på meg og klasker litt vann i ansiktet. Tvinger meg til å la være å skjelve når jeg rasker med meg noe sminke som jeg kan ha med til jobben. Løper for å rekke bussen. Bussen er kjørt for flere minutter siden, og min eneste sjanse er å gå til byen. Det tar omtrent et kvarter lenger enn jeg har. Jeg småløper, tenner en stressrøyk og banner litt til. At jeg kunne være våken så lenge i går?! At jeg ikke greier å legge på disse hyggelige telefonsamtalene! Jeg småløper bort en solfylt og varm asfaltvei. Ser en buss, og får stoppet den. Jeg rekker akkurat avtalen, og later som at dette har vært en helt vanlig morgen. At øyenbrynene mine knapt synes, og at jeg har vintergusten hud er det ingen som nevner.
Jobben går sin vante gang. Jeg gjør min innsats, og merker det krible i fingrene når jeg tenker på lønning. Jeg elsker den 12. Denne gangen har jeg dessuten fått så mye mer enn jeg hadde trodd, så jeg gleder meg til å bruke det på noe fint. Det er ingen overdrivelse å si at pengene mine står i et inferno av flammer.
Etter jobb har jeg en strategi. Jeg skal hjem, dusje og ordne meg, også skal jeg ta bussen tilbake til byen igjen. Og da skal det shoppes. Først skal jeg bare ta ut penger til nytt busskort, også er jeg good to go. Kortet smelles inn i minibanken, kode tastes med stor forsiktighet, og.. Ut kommer denne:

Sinne og frustrasjon om hverandre. Virkelig?! Kan den bare sluke kortet mitt?!
Jeg løper til banken, fast bestemt på å ordne opp i dette snarest. Dette skal neimen ikke ta lang tid, nei. Jeg skal jo dusje. Jeg trenger en dusj NÅ. Og jeg skal shoppe. Jeg vil shoppe NÅ.
I banken er det kø, og i køen kommer tankene snikende. Tenk hvis noen forsøker å svindle meg? Tenk hvis de bruker opp feriepengene mine, samme dagen som jeg har fått dem? Eller, enda verre: tenk hvis noen tror at jeg forsøker å svindle mitt eget bankkort? Tenk hvis de er ute etter en mistenkt som ligner på meg, og dermed tror at jeg er en tyv/drapsmann? Jeg ser for meg at de sleper meg ut av banken i håndjern. Det er ikke noe vakkert syn. Jeg har jo fortsatt ikke øyenbryn.
Jeg går mot skranken med bankende hjerte. Nå gjelder det å forklare seg uten å virke mistenkelig på noen som helst måte. Damen i skranken ber meg om å si banknummeret mitt. Jeg stotrer det frem. Damen ser rart på meg, skriver stille ned tallene jeg har sagt. Svetten siler, og jeg irriterer meg. Nå tror hun ihvertfall at jeg bare lurer dem! "Bare bli med inn her, du", sier hun. Jeg går på skjelvende ben inn i et annet rom. En mann sitter der. Jeg setter meg. Klar for håndjern og voldelige avhør nå. Han sier ikke så mye, sitter bare der og taster. Spør meg om nummeret en gang til, men etter mine første stotrende svar finner han ut at han har det. Jeg lurer på om det er en test.
"Dette er helt normal systemsvikt", sier han. Han kunne ikke sagt noe finere. Jeg prøver å ikke vise hvor lettet jeg er.
"Minibanken spiste kortet ditt", opplyser han. "Det ligger nå inne i minibanken". Tidligere ville jeg ha fått det dagen etter, men nå har ting blitt så annerledes. Nå blir det sendt til Oslo først. Oslo sender det så til banken min, og de sender det til slutt til meg. Det kan tyde på at dette vil ta tid.
Vi blir sittende og prate. Han er en hyggelig mann, og han serverer noen skikkelige bankrøverhistorier. Jeg får vite mye om kortsvindel. Til slutt tør jeg spørre om jeg kanskje kan få ta ut noen penger. "Jeg skal reise med jobben i morgen", sier jeg. Jeg får ta ut 5000 kroner. Takk. Etter noen flere historier innrømmer jeg at jeg skal shoppe. Jeg forklarer at det er lønningsdag, og at det er på tide med noen nye klær. Merkelig nok har han forståelse for det. Jeg trodde alle som jobbet i bank bare sparte.
Når jeg skal gå får jeg beskjed om at jeg bare må stikke innom igjen hvis jeg trenger mer penger. Han antar at jeg shopper bort dette på noen dager. Jeg ler, og sier at han skal da ikke se bort fra det. Så sier han de avgjørende ordene: "hvis du trenger mer penger, så skal du slippe å stå i kø. Bare kom bort til plassen min, så skal jeg ordne det for deg." Jeg har fått min første kontakt. Jeg har en kontakt i banken min.
Jeg går lystig ut fra banken. En egen connection i banken. Det kan da umulig være dumt.
Så gjør jeg som planlagt. Ting går som smurt, faktisk. Dusjen er god, barberhøvelen fungerer fint på mine solbrune legger, og sminken får på plass både hud og øyehår. Maten glir ned, og på bloggen har jeg hyggelige ting å lese.
Og shoppingen gir meg en lykke som ikke kan beskrives. Jeg hevder atter en gang at lykke kan kjøpes.
1.

2.

3.

4.

1. Jeg kjøper en veldig kul og god topp. Lyse grønn med mørke grønne prikker. Det liker vi. Jeg kjøper også en kjekk shorts. Litt tropisk preg, men plutselig syns jeg det er litt kult.
2. Jeg har alltid ønsket å danse ballett. Vel. Nå har jeg i det minste skoene. Disse er noe av det vakreste jeg har sett på lenge.
3. Jeg kjøper ikke dyrt, men ender opp på Cubus. Der handler jeg to t-skjorter. Den på bildet har bilde av en pølse, og det står "got some ketchup?" på den. Av en eller annen grunn elsker jeg det. For å matche litt kjøper jeg en gul hårbøyle.
4. Jeg er fortsatt safariinspirert. Dette er en litt lenger bukse-variant. Jeg er meget fornøyd, og føler meg rett og slett dritsprek i den.
----
(Jeg vet. Jeg var bare så skrivelysten. Dere får være glade for at det ihvertfall er èn slik igjen i bloggverden.)