Min besettelse

I dag opplevde jeg et gjensyn med en god, gammel følelse. Eller, den er i grunn ikke så altfor god. Bare gammel.

Vel. Jeg satt harmløst i sofaen min, som vanlig. På tv gikk det et program om M2M, og om hvordan deres karriere har forløpt. Jeg rocket med på musikken (jepp, jeg skammer meg), og generelt koste meg. Jeg ofret faktisk ikke mangelen på kjæreste en tanke. Men plutselig kom det. Jeg frøs til.

"De to jentene, Marion og Marit, fikk til og med en gjesterolle i den populære ungdomsserien Dawsons Creek. Og det hele toppet seg da de fikk varme opp for det populære bandet Hanson. De ble faktisk også sammen med hver sin Hanson."

*Mmmbop spilles i bakgrunnen, og det vises bilder av Min Taylor*

Sjalusi og brennende forelskelse.

Jeg kjente et lite hat til disse to fjortissene. Hvordan i all verden greide de det? De greide å spille i den gamle favorittserien min, og i tillegg ble de sammen med en Hanson hver?! Det er da virkelig som stjålet ut av mine dagdrømmer.

Men, la oss fokusere på det viktigste. At de stjal Hanson fra meg.

For jeg kan like gjerne innrømme det: jeg er en tidligere obsessed Hanson-fan. En jeg-vil-puste-Hanson-og-jeg-vil-leve-Hanson-og-jeg-kan-aldri-
klare-meg-om-jeg-ikke-får-gifte-meg-med-Taylor-fordi-jeg-
har-aldri-elsket-noen-så-høyt-i-mitt-liv-og-jeg-klarer-ikke-
la-være-å-hyle-fordi-følelsene-er-så-sterke-så-jeg-tror-jeg-
dør-snart-fan.

Mye likt en psykose, tror jeg.

Ja. Jeg tapetserte rommet mitt med plakater. Jeg tapetserte klasserommet med plakater (til stor forargelse for guttene i klassen). Vinduet mitt var fullt av plakater, innvendig og utvendig - for jeg likte å se de tre guttene når jeg kom hjem fra skolen. Og jeg pustet virkelig Hanson. Jeg hørte på cd'n, jeg snakket om dem til venninnene mine (vi var forelsket i en hver), jeg skrev om dem i stiler, jeg kranglet om dem på skolen, jeg var konstant på chattesiden deres, jeg så alt jeg kunne om dem på tv, jeg kjøpte tyske blader jeg ikke forsto - bare fordi det var et lite bilde av dem der. Og jeg og venninnene mine så videoene deres, som vi bestilte fra USA, både baklengs, forlengs og i saktefilm.

Og jeg dagdrømte virkelighetsnære drømmer om hvordan jeg skulle treffe min Taylor. Det gikk som regel ut på at de skulle komme kjørende gjennom Lillehammer, og at jeg tilfeldigvis skulle gå langs veien. Og det var i grunn det som trengtes. For Taylor ville kjenne igjen kjærligheten når han så den gå der langs veien.

Jeg tror faktisk jeg var litt syk.

Det store klimakset var da jeg vant et møte med mine tre Guder gjennom Hit40. Ingen kan si jeg ikke fortjente å vinne. Jeg sendte tonnevis med småkort, et digert kort (så stort at det vakte oppsikt på det lokale posthuset), samt en mail hvor jeg forklarte hvor mye jeg elsket Hanson og musikken de spilte. Og TV2 fant altså ut at jeg var en verdig vinner. Og til alt hell fikk min mor overtalt Hit40 til å ta med min søster også. Ellers ville vi antagelig vært bitre fiender den dag i dag.

Men, ja. Vi fniste og hylte konsekvent etter dette. Det går rykter om at folk hørte oss to km lenger nede i bygda, faktisk.

Og vi dro. Hele veien til Sverige. To bygdejenter, på vei til å møte den store kjærligheten. Det var latter, lykke, spenning, redsel. Vi hadde forbredt oss så godt vi kunne. Gaver var handlet inn (Taylor fikk en elefantbamse og et kjede) og brev var skrevet. Brev med telefonnummer, mailadresse og annen informasjon som kunne bli nyttig. De måtte jo ha muligheten til å kontakte oss når de så at vi var De Rette.

Så vi møtte dem. Og jeg har nesten ingen minner fra det hele. Hjernen min er sånn ca. helt blank.

Jeg vet jeg tok de i hendene. Jeg vet at jeg elsket Taylor enda mer i virkeligheten, men at han dessverre ikke delte det. Og jeg vet at vi hadde følgende ordveksling:

Meg på stotrende engelsk: "Here, it brings you good luck."
Han: "Oh, cool."

Jeg levde på det i månedsvis etterpå.

Men Taylor er som mannfolk flest. Han tok ikke kontakt, og kjærlighetshistorien endte i et stort ingenting. Jeg tok ned plakatene fra vinduet, så på andre gutter, og ble etterhvert ikke like skjelven når jeg hørte navnet deres. De gikk sakte, men sikkert, lenger bak i hukommelsen. Inn blant de andre minnene. Minnene om en tid man kunne slippe alle hemninger. Om da man ikke visste hva kjærlighetssorg eller umulig forelskelse var. Da man var 14 år og fjortiss.

Inntil i dag. I dag satt jeg på sofaen og skalv. Jeg så bildene, hørte Mmmbop'ene, og jeg var plutselig forelsket igjen.

Og jeg forbannet at han aldri ble min.

Å bli dumpet

Siden jeg plutselig er blitt opptatt av å finne meg en bra kjæreste dukker spørsmålet om avvisning opp. Avvisning, dumping, et neitakk. Det finnes mange ord og former, men det hele er i bunn og grunn et nederlag. Enda en skuffelse over noe som ikke gikk i orden, enda en erfaring med noe som ikke funket.

Det er ofte slik at jo mer du tenker på ting, jo mer hører du om det. I dag svitsjet jeg innom "Jakten på kjærligheten" på tv2, og det var midt inne i siste runde. Der hvor det står igjen to stykker, og kun den ene går videre, vet dere. Med andre ord: der du blir avvist foran hele himla landet.

Og det slår meg hvor dumt mange velger.

Her sitter den ene med to flotte kvinnfolk. En er avmålt, men hyggelig. Hun har merket "begynnelsen til et eller annet", men er ikke sikker på om det er forelskelse. En annen er dypt forelsket og nydelig. Hun er ærlig om hva hun tenker, og det vises lang vei at hun har følelser for fyren. Hun formelig gløder.

Og hvem tror dere svinet velger? Selvsagt. Han velger denne avmålte "ja, jeg blir da med på tur, men jeg gjør det mest fordi jeg vil reise litt"-damen. Og den vakre damen som hadde brettet ut hjertet sitt? Hun må pent samle sammen bitene som er igjen - og rusle hjem. Antagelig med en viss skam over å ha vist slike følelser på tv.

Det er ingen overraskelse at jeg identifiserer meg med frøken nr. 2. For jeg er jo slik. Jeg blir raskt forelsket, legger hjertet mitt klart på hoggestammen, og finner meg selv med stadig mindre hjertebiter å plukke opp. Etter uttallige forsøk på å bli mer avmålt og kald har jeg innsett at jeg ikke klarer det. Jeg har følelsene mine utenpå kroppen, og slik er det.

Men alt dette er noe jeg må tenke litt på. For jeg tviler dessverre sterkt på at gjennomsnittsmannen klarer å endre måten han tar valg på. Følelser er skummelt, spillere er kule. Vi vet alle at jeg aldri vil klare å bli en spiller.

Og da blir spørsmålet: orker jeg å bli avvist? Klarer jeg å hoppe opp på hesten igjen, selv etter å ha blitt skuffet en del ganger? Og takler jeg tanken på å eventuelt måtte dumpe noen selv?

Tja. Jeg har vært en ivrig forkjemper for: "den som intet våger, intet vinner", "bak skyene er himmelen alltid blå" og "den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves", samt de fleste andre klisjeer i den gaten. Enkelte har kalt meg naiv, men jeg har i grunn vært fornøyd.

Dessverre har jeg hatt en aldri så liten realitetsorientering den siste tiden, og jeg har ett ordtak som stadig svirrer rundt i hodet mitt. "Brent barn skyr ilden", sier de. For hvem er vel ikke et brent barn? Hvem har vel ikke erfaring fra langsomme, smertefulle brudd? Skal man virkelig sette seg i en slik posisjon igjen? Er disse timene med lykke verdt den smerten man vet antagelig venter?

Og da kommer jeg tilbake til "Jakten på kjærligheten" igjen. Der finnes det altså folk som tør å ta sjansen. Det finnes middelaldrende kvinner som helt sikkert har opplevd en del skuffelser i livet. Kvinner som er skilte, har barn, og som antagelig har slitt med akkurat samme tanker som meg. Kanskje de også er usikre på om det finnes en bra mann der ute? Og de lurer kanskje på om den mannen i så fall er det minste interessert i de? Og kanskje de er livredde for å bli såret igjen, de også?

Men trekker de seg fordet? Neida. De tar seg tid til å bli kjent med denne nye mannen. De deler opplevelser, flørter, kløne-kysser - og til slutt bretter de seg ut. De gråter av lykke, stråler som små soler, og de er så forelsket at de ikke klarer å snakke om noe annet. Enda så mye erfaring de har, så holder de ikke igjen for alltid, de heller. For det virker som at de syns det er verdt det.

Så da er det kanskje ikke så galt å forsøke enda noen ganger for meg heller.

Singelspillet fortsetter

Ha! Viser til tidligere innlegg hvor jeg klagde en smule over Singelspillet.

Vel. I kveld ringte den ene av de to. Faktisk den av de jeg hadde minst forhåpninger til. Den jeg var ganske sikker på at jeg hadde skremt bort.

Og jeg forsøker å ignorere det faktum at han traff tøffe-mirakel denne gangen også. Og at dersom han ikke ble skremt bort sist gang vi hadde kontakt, så kan han ha blitt fryktelig skremt denne gangen.

Singelspillet

Nå har jeg vært singel i snart to år. Jeg har møtt mange flotte mannfolk, og har etterhvert blitt godt kjent med Spillet.

Det spillet vi alle spiller, vet dere. Der hvor vi later som vi er kulere og mer opptatte enn vi egentlig er, og hvor vi bare tar kontakt etter godt gjennomtenkte vurderinger.

Vi skal ikke være for ivrige. Meldinger skrives med svært kritiske øyne, og gjerne ved hjelp av en venninne eller to. Dersom mannen bruker lang tid på å svare, må vi bruke tilsvarende lang tid før vi svarer. Og man bør ikke skrive for mange spørsmål i èn melding. Det kan virke desperat. For mange smileyer kan virke både desperat og fjortiss. Avslutter vi med en "klem" er det et tegn på at vi virkelig liker den andre. Og vi må aldri starte meldingssamtaler to ganger på rad. Har vi gjort det en gang, er det mannens tur neste.

Samtidig skal vi ikke holde altfor mye igjen. Vi vil jo at de skal vite at vi liker dem. Noe annet ville jo vært dumt.

Vel. Jeg er midt inne i to slike Spill.

På den ene klarer jeg å være noenlunde meg selv. Jeg flørter akkurat passe, skriver omtrent så mange smileyer jeg vil, og avslutter ofte med en klem. Han sender meg også klemmer, skriver lange meldinger, og lurer ofte på hvordan jeg har det. Vi har snakket i telefonen, og har faktisk en avtale om å møtes igjen. Det meste er sånn cirka fryd og gammen. Bortsett fra at jeg har tatt kontakt to ganger på rad, da. Jeg er dermed inne i en vente-til-han-tar-kontakt-først-greie, noe jeg virkelig er dårlig til.

På den andre har jeg gjort minst èn feil. Dette er en hyggelig, ung mann som jeg møtte forrige helg. Vi byttet ikke nummer, og jeg hadde i grunn ikke regnet med at vi skulle ha noe kontakt. Så når min venninne ringte for å høre om hun kunne gi han nummeret mitt var stuen full av jubel. Og jeg satte meg ned for å vente. Jeg mener. Når han spør om nummeret antar jeg at han vil bruke det? Vel. Ingen melding kom. Og dessverre var det julebord rett etterpå. Julebord pleier sjelden å være en god idè. Jeg fant fort ut at det var lurt å sende den første meldingen, og fikk selvsagt full støtte fra de andre juleborddeltakerne. Første melding var nøye godkjent av de andre, og den var akkurat passe vennlig. Men plutselig spratt tøffe-mirakel frem. Det er hun som glemmer all etikette, og som sier ting rett ut. Hun som glemmer alt som heter spill, og som antagelig er grunnen til at jeg har vært singel i en lang periode.

Og nå er det stille.

*lager sånn lyd som når en kassett avbrytes*

Hm. Disse to historiene skulle liksom illustrere hvor vanskelig det er å spille. Den skulle få dere til å forstå hvor tynn linjen mellom å være interessert og desperat er. Og den skulle gi meg bittelitt sympati, siden jeg lever i dette spillet dagen lang. Dessuten hadde jeg tenkt å høre om det er flere enn meg som er lei av å late som, og om det er slik at mannfolk holder på med akkurat det samme.

Men så merker jeg at dette egentlig bare stiller meg i et ganske dårlig lys. Og da er det like greit å avslutte, syns jeg.

Akk, ja. Jeg gleder meg til enda ett år som singel, altså.

Kort sagt

Du vet du er kjærestesyk når du syns den lille enkeltsengen din er altfor stor og tom.



















Jeg er klar for Prinsen nå, takk.

Pinnespådom 1

Okei. Jeg skal innrømme at jeg har angret meg for at jeg lovte å spå dere på video. Det har seg nemlig slik at jeg ikke er særlig teknisk anlagt. Og at alt det tekniske i livet mitt har bestemt seg for å streike nå. Sånn, på en gang.

Så det blir som det blir. Et dårlig webkamera som får meg til å se helt sær ut. Jeg har lagt merke til at jeg ligner ganske mye på en kamel. Har liksom samme munnen. Kanskje ikke det dyret man har mest lyst til å ligne på.

Anyway. Jeg har valgt å pinnespå Confiteor, Nadiyya og Alf Ivar nå i første omgang. Dere andre får vente litt. Og jeg skal prøve å være litt mer morsom en annen dag.

Vil du spås?

Jeg syns videoblogging var såpass kult at jeg har tenkt å gjenta det. Litt fordi det er noe annerledes, litt fordi det er enkel morro.

Denne gangen tenkte jeg at jeg kunne spå dere.

Jeg vet ikke om dere husker at jeg bestilte bøker, og fikk noen pinner med på kjøpet? Vel. Pinnene var såkalte kinesiske spådomspinner, og kan brukes til å gi råd på ulike spørsmål man kan sitte inne med. Rådene kommer i form av kinesiske ordtak (fulgte med en hendig liten bok).

Kinesere er som kjent ikke et dumt folkeslag, så rådene kan som regel brukes til et eller annet. Det er ganske kjekt, og litt diffust.

Så. Deres oppgave i dag blir å komme med spørsmål. Det kan være spørsmål som "kommer jeg til å bli sammen med Ludvig?", "skal jeg bytte jobb?" eller andre ting dere undrer dere over. Svarene skal jeg lese opp i form av videoblogging.

Okei. Hit it.

Jeg forsøker videoblogging (!)

Siden jeg tydeligvis har både fritids- og eksponeringsproblemer har jeg nå laget en liten videosnutt av meg selv. Det er egentlig bare enkel skravling på sengekanten. Hyggelig, antar jeg. I det minste for meg.




Ja. Det er vel ikke så mye mer å si.

Alternativ bagasjehenting

Når fire jenter er i Oslo på singeltur er det typisk søndag å være inn-i-margen-sliten. Og da funker det dårlig å hente ting i femte etasje. Uten heis.

Så man finner andre metoder. Og man tar bilder, fniser og lager leven underveis. Mens man føler seg bittelitt full enda.

Ingen kan si at vi kvinnfolk er lite praktiske. Og ingen kan si at det ikke er strålende å være singel.

Tordenbloggen

For sånn ca. ett år siden vandret jeg rundt på ulike nettsteder. Ved en tilfeldighet kom jeg til Tordenbloggen, og det var midt inne i siste runde. Det sto mellom LordX og Esquil, og jeg klikket meg inn til dem begge. Det endte med at jeg leste bloggene fra ende til annen (!), og ikke lenge etter var jeg selv en blogspot-blogger.

Jeg kan, med andre ord, takke Tordenbloggen for at jeg fant to fantastiske blogger, samt at jeg selv gjorde alvor av å lage en åpen blogg.

Og nå er det altså min tur til å bli stemt på i Tordenbloggen. Jeg hadde aldri trodd det for ett år siden, og det gjør meg litt stolt. Selv om jeg tidligere har sverget til at kåringer er noe tull, så kjenner jeg at denne kåringen er et unntak. Kanskje fordi det er så mange blogger, kanskje fordi jeg har fine erfaringer med den. Eller kanskje jeg har blitt trygg på meg og bloggen min nå, slik at kåringen ikke har så mye å si.

Vel. Selv om jeg er tryggere nå, vil jeg selvsagt at dere skal stemme på meg. Jeg har fryktelig lite lyst til å ende med èn stemme. Og at den stemmen er fra meg selv.

Såvidt jeg har forstått kan man stemme både i kommentarfelt og på sånn vote-ting, og det begynner i morgen en gang.

Godt valg, eller hva de nå pleier å si.

Verktøy

I dag ble jeg den stolte eier av syv stk. skrutrekkere.














Jeg er dermed et skritt nærmere mitt ønske om uavhengighet, og har allerede skrudd litt på kommoden min. Foreløpig vet jeg ikke om noe mer som trengs å bli skrudd, men jeg mistenker at jeg kan finne diverse bruksområder etterhvert.

Tips mottas forøvrig med et ektefølt takk.

Ellers: God helg!

Å utfordre seg selv

Jeg har bestemt meg for å begynne å utfordre meg selv. Tidligere har jeg vært av de som har mumlet at "utfordringer er problemer i forkledning", og som sover dårlig foran de fleste store forandringer. Jeg er i bunn og grunn ganske dårlig på å takle slikt, og har derfor forsøkt å holde meg unna. Ihvertfall så godt det har latt seg gjøre.

Men så fikk jeg en liten vekker for noen uker siden, og jeg endte med å dra på et kveldskurs mutters alene. Den kvelden ble spesiell, nesten magisk, og jeg angret ikke. Følelsen av å mestre noe jeg hadde grudd meg til (å gå inn i et rom uten å kjenne noen) var enorm. På en måte litt avhengighetsdannende.

Så jeg tok vann over hodet.

Jeg har nemlig to store fobier i livet mitt. Den første er edderkoppfobien min, som mange av dere er klar over. Den andre er å måtte snakke foran mengder med folk.

I morgen kveld skal jeg og en kollega holde et foredrag. Det vil si: jeg skal snakke foran mengder med folk.

Først trodde jeg det var en enkel informasjonsgruppesamtale, men det viser seg at det er et kurs. Et kurs må antagelig gjøres stående, og det blir sannsynligvis ikke den dialogen jeg har satset på at det skulle bli. Det blir, med andre ord, en av mine værste drømmer.

Jeg har begynt å se for meg digre klasserom, kateter, overhead og bøttevis av folk. Jeg ser skumle mennesker som er ute etter å knekke meg, og som stiller fryktelige spørsmål. Og til sist ser jeg en jente hvis knær og stemme skjelver fra start til slutt. Og som ender med å besvime, da hun ikke har pustet ordentlig på en time.

Tenk på meg mellom 18.00-19.00 i morgen. Jeg kan trenge litt indre styrke. Og minn meg på å ikke ta helt av neste gang jeg får lyst til å utfordre meg selv. Jeg har tydeligvis ikke særlig selvinnsikt.

Høst

Mørket har satt seg i sjelen. Det er grått og trist.

Du sperres inne i en langsom smerte. En smerte du ikke forsøker å komme deg ut av. Fordi det kjennes behagelig å være der nede. Eller der inne.

Det er trygt. Og kjent.

Men så ønsker du noen ganger at du kunne hatt en refleks.

Bare sånn at du føler deg sett.

Takk

Du vet det ikke selv, men i dag ga du meg akkurat det løftet jeg trengte.

Når du sa at du egentlig aldri hadde likt "sånne som jobber i byråkratiet", og at du sjelden har fått et godt forhold til noen slike. Du har følt at de har tråkket på deg, og kanskje at de ikke har brydd seg. Ofte har de vært mer firkantet enn du har klart å takle.

Men så sa du at vi to har fått et godt forhold. At du ikke har åpnet deg slik for noen før. Og at du ikke greier å være sint på meg, fordi jeg "sitter jo og smiler hele tiden".

Du vet ikke at jeg har vært sliten og lei av jobb den siste tiden. Du vet ikke at jeg har smilt oppgitt og av utmattelse, mer enn av glede og håp. Du vet ikke at jeg har grått.

I dag var du akkurat det jeg trengte. I dag ga du meg troen på at jeg er god i jobben min.

Og du ga meg troen på at det nytter.

Takk.

En beiler

For en tid tilbake møtte jeg en hyggelig mann på et kurs. Han spurte om telefonnummeret mitt, og jeg hadde ikke hjerte til å si nei, enda jeg visste han ikke var min type mannfolk.

I ettertid har vi sendt noen meldinger, og det endte med følgende meldingsrekke:

Han: "Har du lyst til å ta en tur på cafè en dag? Var så koslig å snakke med deg."
Jeg: "Det var fint å prate med deg også. Er litt usikker i forhold til å skulle møtes igjen, egentlig. Tror jeg vil la være å møte noen mannfolk på en stund. Håper det går greit?"
Han: "Nei, det er ikke greit. Fikk et positivt inntrykk av deg. En klok jente, og vakker er du også. Har du noen kommentarer til dette?"
Jeg: "Min kommentar er vel takk. Du er en fin fyr, men jeg mener fortsatt jeg har behov for å fokusere på meg selv om dagen. Beklager det!"
Han: "Jeg forstår det. Da fikk jeg sagt det jeg hadde på hjertet, ihvertfall. Gi et pip hvis du endrer mening eller trenger hjelp med noe."

Jeg vet ikke hvem som bør være mest flau. Jeg, som bruker alle klisjèer jeg kan komme på, eller han, som ikke godtar et nei for et nei?

Tre raske menn

Etter en dag med store spørsmål og mengder av tårer har jeg kost meg med denne enkle underholdningen.

Her er verdenshistorien vår:



Og her er deres versjon av Rødhette:



Tre raske menn er fantastiske. Selv på dager som dette får de meg til å le.

Irritasjon

Denne er til alle togreisende:

Det finnes stillevogner på togene nå til dags. Det er en vogn hvor man skal være stille, overraskende nok. Mobiler skal være skrudd av, man skal ikke snakke, og det skal være minimalt med knitring i godteripapir. Enkelt og greit.

Vognen er som regel bakerst, og det står godt merket på hvert eneste sete. Det skal altså ikke være vanskelig å skjønne om man sitter på en slik vogn. De med sosiale antenner vil dessuten også merke en påtagende stillhet i denne vognen.

Min oppfordring til alle stillevognsittere er: VÆR STILLE! Dersom dere på død og liv må skravle, så sett dere i en annen vogn. Det er så enkelt som det. Og, nei, det hjelper ikke om dere hvisker. Og det hjelper heller ikke at dere går ut når mobilen ringer. Da har dere allerede forstyrret medpassasjerenes lesing/søvn/tankerekke.

Stillevognene er skapt for oss som irriterer oss over andre mennesker. For oss som spyr av snakkesalige gamle damer, blir provoserte av bråkete barn, og som ikke ønsker å høre intime samtaler om livet til en tyggistyggende fjortiss.

Respekter oss. Vi har antagelig sittet lenge på tog, enkelte er røyksugne, og vi er generelt interesserte i å være stille.

Mvh
Gretten Dame

Mann

Du er perfekt.

Du skryter av sengen min, og sier at den er akkurat passe myk. At den bare er 90 cm bred mener du er fint. For du liker å ligge inntil om natten, sier du. Jeg er ikke så glad i folk som sier sånn, og sier flåsete at jeg egentlig liker å ha god plass. Det er vel en del av det å ha vært singel en stund, ler jeg. Du smiler lett, men sier ingenting. Peker bare på prinsessenettingen jeg har over sengen, mens du sier at det blir morro å sove under en slik en. Det har du ikke gjort før. Jeg ser forundret på deg, og spør om du ikke syns det er barnslig. Du syns ikke det. Det er visst bare søtt.

Kroppen din er lang og myk. Du legger deg inntil meg. Jeg kjenner deg knapt, men vi passer perfekt. Det er som om du alltid har vært der, i sengen sammen med meg. Min hvite hud mot din brune. Vi ler av hvor blek jeg ser ut. Du stryker over armen min, og jeg lar fingrene føle ansiktet ditt. Jeg liker å gjøre det slikt. La hendene bli kjent med hele ansiktet. Øyenbryn, nese, kinn og hake. Jeg tar på skuldrene dine, og ser at du har perfekte skuldre. Sier det til deg, at du har flotte krageben. Du ler. Sier at du aldri har hørt om noen som har likt krageben før.

Vi ser hverandre inn i øynene, men jeg slår blikket ned. Det føles rart å ha noen sammen med meg.

Du blir trøtt. Vi ligger bare stille nå. Du med øynene lukket, jeg med mine vidåpne. Jeg hører på pusten din. Forsøker å bli vant med tanken på å ha en i sengen, men klarer ikke bli komfortabel. Vrir meg litt, og kjenner at du fortsatt holder rundt meg. Myggnettingen er i ansiktet mitt, og jeg må flytte på den. Legger den i en krøll i nattlampen slik at den ikke skal forstyrre oss. Vi skal sove nå.

Jeg glir inn i en mørk og dyp søvn. Tryggheten omfavner meg, og jeg kjenner gleden i å ha varmen fra en annen kropp. Du puster rytmisk og riktig. Det siste jeg tenker før jeg sovner er at jeg er lykkelig og trygg.

Hvem skulle trodd at noe så tilfeldig kunne være så vakkert?