Siden jeg plutselig er blitt opptatt av å finne meg en bra kjæreste dukker spørsmålet om avvisning opp. Avvisning, dumping, et neitakk. Det finnes mange ord og former, men det hele er i bunn og grunn et nederlag. Enda en skuffelse over noe som ikke gikk i orden, enda en erfaring med noe som ikke funket.
Det er ofte slik at jo mer du tenker på ting, jo mer hører du om det. I dag svitsjet jeg innom "Jakten på kjærligheten" på tv2, og det var midt inne i siste runde. Der hvor det står igjen to stykker, og kun den ene går videre, vet dere. Med andre ord: der du blir avvist foran hele himla landet.
Og det slår meg hvor dumt mange velger.
Her sitter den ene med to flotte kvinnfolk. En er avmålt, men hyggelig. Hun har merket "begynnelsen til et eller annet", men er ikke sikker på om det er forelskelse. En annen er dypt forelsket og nydelig. Hun er ærlig om hva hun tenker, og det vises lang vei at hun har følelser for fyren. Hun formelig gløder.
Og hvem tror dere svinet velger? Selvsagt. Han velger denne avmålte "ja, jeg blir da med på tur, men jeg gjør det mest fordi jeg vil reise litt"-damen. Og den vakre damen som hadde brettet ut hjertet sitt? Hun må pent samle sammen bitene som er igjen - og rusle hjem. Antagelig med en viss skam over å ha vist slike følelser på tv.
Det er ingen overraskelse at jeg identifiserer meg med frøken nr. 2. For jeg er jo slik. Jeg blir raskt forelsket, legger hjertet mitt klart på hoggestammen, og finner meg selv med stadig mindre hjertebiter å plukke opp. Etter uttallige forsøk på å bli mer avmålt og kald har jeg innsett at jeg ikke klarer det. Jeg har følelsene mine utenpå kroppen, og slik er det.
Men alt dette er noe jeg må tenke litt på. For jeg tviler dessverre sterkt på at gjennomsnittsmannen klarer å endre måten han tar valg på. Følelser er skummelt, spillere er kule. Vi vet alle at jeg aldri vil klare å bli en spiller.
Og da blir spørsmålet: orker jeg å bli avvist? Klarer jeg å hoppe opp på hesten igjen, selv etter å ha blitt skuffet en del ganger? Og takler jeg tanken på å eventuelt måtte dumpe noen selv?
Tja. Jeg har vært en ivrig forkjemper for: "den som intet våger, intet vinner", "bak skyene er himmelen alltid blå" og "den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves", samt de fleste andre klisjeer i den gaten. Enkelte har kalt meg naiv, men jeg har i grunn vært fornøyd.
Dessverre har jeg hatt en aldri så liten realitetsorientering den siste tiden, og jeg har ett ordtak som stadig svirrer rundt i hodet mitt. "Brent barn skyr ilden", sier de. For hvem er vel ikke et brent barn? Hvem har vel ikke erfaring fra langsomme, smertefulle brudd? Skal man virkelig sette seg i en slik posisjon igjen? Er disse timene med lykke verdt den smerten man vet antagelig venter?
Og da kommer jeg tilbake til "Jakten på kjærligheten" igjen. Der finnes det altså folk som tør å ta sjansen. Det finnes middelaldrende kvinner som helt sikkert har opplevd en del skuffelser i livet. Kvinner som er skilte, har barn, og som antagelig har slitt med akkurat samme tanker som meg. Kanskje de også er usikre på om det finnes en bra mann der ute? Og de lurer kanskje på om den mannen i så fall er det minste interessert i de? Og kanskje de er livredde for å bli såret igjen, de også?
Men trekker de seg fordet? Neida. De tar seg tid til å bli kjent med denne nye mannen. De deler opplevelser, flørter, kløne-kysser - og til slutt bretter de seg ut. De gråter av lykke, stråler som små soler, og de er så forelsket at de ikke klarer å snakke om noe annet. Enda så mye erfaring de har, så holder de ikke igjen for alltid, de heller. For det virker som at de syns det er verdt det.
Så da er det kanskje ikke så galt å forsøke enda noen ganger for meg heller.
onsdag 28. november 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
15 kommentarer:
Dette gjelder i alle relasjoner mener jeg, ikke bare i jakten på Mannen:) Man må tørre litt...
"frykten for tapt kjærlighet overskygger gleden i gitt kjærlighet"
Etter noen runder blir man litt kald og kynisk. Dette er faktisk ganske greit helt til man møter den som lager kluss i tabellen igjen
Man kan jo ikke gi opp kjræligheten heller.
Hva med å leve i nuet, ta ting som de kommer og la noen andre ta seg av bekymringene? :)
Nydelig, nydelig skrevet! *snufs*
Jeg syns det virker som om folk som regel er interesserte i det som er minst tilgjengelig. Helvetesfolk.
Hvem disse som jaktet på kjærligheten til slutt valgte synes jeg det er helt umulig å mene noe om. Man må gå etter "magafølelsen" og den er ikke beskrivelig.
Men en sånn "dumping" som skjedde ved valget mellom de to siste er jo ikke noe pent. Sånt gjør ofte svært vondt, og det kan gå på selvtilliten løs, samt at noen føler seg brent.
Det var en av de "avviste" vi ikke fikk noen kommentar fra (den siste i rekken, husker ikke navn). Så får vi anta det ble litt for smertefullt. Jeg syntes oppriktig synd på henne, så ærlig, så mye gode følelser, sånt håp.
Men sånn sorg er sjelden noe man tar skade av, om aldri så uendelig vondt når det skjer, for man kan ikke alltid få den man er forelsket i. Det er en del av livet.
Etter slik avvisning føler man seg mer immun, forsiktigere, mer kynisk, mer på vakt, mer tilbakeholden, krever mer tid, før man neste gang tør slippe løs dypere følelser. Tror man. Vet man. Sverger man på. I hele dette liv!
Men som Trond sa: Helt til noen en dag lager kluss i tabellen. For ett er sikkert, at det alltid vil finnes den som kan lage skikkelig "kluss", det atter engang helt unike, der alt forsvar brytes ned og man lar seg beta inntil det absurde. For kanskje igjen å bli skuffet, eller ikke.
Det gode med livet og kjærligheten er, synes jeg, troen på at den som kan kaste alt du trodde om deg selv over styr, reorientere deg helt, den finnes der ute. Og ofte mye nærmere enn man kan forestille seg.
Og det er aldri for sent, så sant det ikke er formering det står om, og det er det jo strengt tatt sjelden. For oss som har klart det en gang, i alle fall.
Livet, for ikke å snakket om kjærligheten, er absurd.
Akkurat her er jeg litt uenig med deg. Du har ikke fulgt med på programmet? Da har du vel ikke så mye info, at du burde uttale deg kanskje? Hvertfall ikke kalle mannen ett "svin" pga av ett valg han har tenkt godt igjennom?
Jeg synes ofte at spesielt mannfolk har valgt helt tullete i Jakten på kjærligheten, at de går etter feil ting, men ikke i dette tilfellet.
Og jeg fatter ikke hvordan hun som ikke ble valgt i det hele tatt hadde turt å la seg selv bli forelsket, i noen hun ikke er sikker på at hun kan få. Det er vel ikke hun som faktisk ble valgt sin feil at hun ikke tørr å forelske seg før hun vet at det er "trygt". Det er drittskummelt å forelske seg jo!
Frøken Skavlan: For et fantastisk innlegg. Hun har et poeng.
Trond: Ja, det blir vel sånn. Jeg trenger antagelig bare å finne en som kan rote til tabellene litt. ;)
Joakim: Nei, aldri i verden. Det tror jeg faktisk ikke er fysisk mulig å gjøre.
Sif: Det funker nok for mange, men jeg er en bekymrer. Å ta livet som det kommer er altså ikke helt enkelt for meg. ;)
Lin: Takk takk! *tørke tåre*
Thomas: Jeg merker vi har samme type frustrasjon. Og jeg tror vi har litt rett også. Det funker å spille hard to get, med andre ord.
Knut Sparhell: Oi. Lang kommentar, gitt! :) Og fin var den også.
Jeg tenkte faktisk på hun ene der som det ikke kom noen kommentar fra etterpå. Tror hun ble oppriktig såret. Og det er noe vakkert i det å ikke klare å begrense håpet, selv når man er på tv. Det tyder på ekte saker. Samtidig syns jeg ufattelig synd på henne. Hun var så nydelig.
Vel. Jeg vet det finnes en der ute som kan bryte ned alt det forsvaret man så møysommelig har bygget opp. Det er vel nettop det som gjør at jeg ikke gir opp tanken på en ny kjæreste. For når man treffer en slik en glemmes all sorg, skuffelse, svik og sinne. Da er alle s-ordene borte, og man sitter igjen med nydelige k-ord. Kjærlighet, kos og kyss. ;) Og klisjè, kanskje. Hehe!
Lillegutt: Ja, du har rett. Den er vanskelig å forklare, den kjærleiken.
Pistasje: Herlighet, du tar dette vel seriøst, syns jeg. Du må huske at dette bare er en blogg! Og jeg mener at det ikke skal være nødvendig å ha fulgt med på en hel serie før jeg sier hva jeg mener.
Jeg syns det var akkurat det at hun forelsket seg som var nydelig. Det vitner om at det er ekte saker. Min erfaring er ihvertfall at ekte forelskelse ikke kan legges bånd på.
Og, joda. Det er forferdelig skummelt å forelske seg. :)
Du er så skjønn, jeg liker bloggen din så godt! :)
JA til trua på kjærligheten!
Sullemitt: Og du er skjønn når du skriver slikt! *smelte*
Ja til kjærleiken, rett og slett. Jeg er med på den! :)
Jeg tar ikke egentlig programmet så seriøst, men du klarte å provosere meg og det kan vel til tider være meningen med en blogg det og? Eller?
Vi er nok litt forskjellige når det gjelder forelskelse, for jeg er ganske flink til å fortrenge følelser, i alle fall for en stund. Og i programmet er det jo bare snakk om noen dager..
Synes det er rart at noen kan bli forelsket på så kort tid og jeg da men.. Man kjenner jo ikke den andre ordentlig etter så kort tid.
Du skriver så fint om temaer jeg føler er veldig framme i dagen i mitt liv også. :)
Jeg er også en som forelsker meg kraftig og ikke lar være å vise det. Og jeg har gått på snørra noen ganger så det virkelig har gjort vondt. Men jeg tror ikke jeg kommer til å endre meg, føler jeg noe så føler jeg det... og jeg er glad for at jeg faktisk kan føle så mye som jeg gjør.
Det kan til tider være slitsomt å gå med følelsene utenpå kroppen, så jeg skal i hvert fall holde meg langt unna realityseriene. :)
Pistasje: Det er mange blogger som ønsker å provosere, ja. Jeg ønsker vel aller helst at folk skal få en eller annen følelse når de leser, så sånn sett er det fint med reaksjoner. Men jeg er nok ikke en som liker å provosere folk, nei.
Uansett. Jeg vet at vi er forskjellige når det gjelder forelskelse. Selv om jeg kanskje har blitt mer lik deg de siste årene. ;) Men jeg husker en tid hvor det var nok å kjenne noen en kort tid, før jeg var forelsket. Det var like ekte etter disse dagene, som det er etter noen uker. :)
Lothiane: Jeg har faktisk blitt litt dårligere på å forelske meg den siste tiden. Har gått fra å bli stormende forelsket med en gang, til å bare bli "betatt". Holder vel litt igjen, tror jeg. :)
Men jeg hadde nok vært som hun på Jakten på Kjærligheten. Nettop derfor kan heller ikke jeg melde meg på noe sånn. Hadde antagelig endt med snørr, tårer og en "jaja, han var uansett ikke verdig meg"-tale. ;)
Legg inn en kommentar