En premie og en ku

Okei. Jeg har allerede vist at jeg har en side som liker å vinne. Og siden jeg nå er åpen om dette, koster det meg svært lite å "ta det helt ut".

For jeg fikk faktisk ingen premie inne hos Esquil. Det er tydeligvis ikke normale pallplasseringer i Den Gyldne Q, noe som jeg må si at skuffer meg litt. Men jeg vil helst unngå å være bitter og vonbråten, og har dermed tatt saken i egne hender.

Jeg har laget meg min egen premie. En helt utrolig stilig, bronsjefarget ku. Og det er helt tilfeldig at bronsje kan forveksles med gull, altså.

Møt Minimalistiske-Mildred:


Sånn.

Foruten at jeg fikk lage min egen premie, er dette en del av en Kuparade. Denne paraden har Tankespeil startet, og jeg syns det er litt morsomt. På en sånn nerdete og søt måte. Så derfor anbefaler jeg alle å lage sin egen lille ku. Så skal dere se vi får til en skikkelig parade etterhvert!

Veiet og funnet for lett

Av en eller annen grunn blir jeg alltid trist når jeg går forbi dette vinduet:

Det er omtrent som når man ser marsvin selges til halv pris.

Forskjellige mennesker

Av en eller annen grunn liker jeg å putte mennesker i kategorier. Ikke slik at det blir ekkelt eller ubehagelig, men som en måte å lettere kjenne igjen egenskaper hos et menneske. Jeg tenker for eksempel ofte at de som liker norsk/engelsk på skolen er sosiale, drømmende, ofte kunstneriske og følsomme. De som liker matte er organiserte, pragmatiske, smarte og problemløsende.

I dag satt jeg og en venninne i bilen. Vi kom til å snakke på at hun pleier å legge merke til tall når hun er ute på veien. Hun husker bilnummer, og setter sammen tallrekker mens hun sitter i kø. Og hun riktig storkoser seg med det. Jeg spurte om hun likte matte på skolen, og hun fortalte at hun faktisk pleide å være hjelpelærer i sin egen klasse.

Jeg, derimot, har aldri lagt merke til et eneste bilnummer. Tall er forvirrende for meg, og jeg prøver å holde meg unna dem. Men jeg drømmer meg vekk i vakre trær, fin himmel og herlig lyssetting. Jeg ser på menneskene inne i bilene, og lurer på hva de tenker på. Det er ingen hemmelighet at jeg elsket norsk på skolen.

Ser dere poenget? Matte møter norsk.

Og så tenker jeg på personlighetene våre. Hun er god på å gjøre det hun vil. Hun klarer å si nei dersom hun ikke ønsker noe, og står på det hun mener. Hun er smart. Jeg har alltid beundret at hun greier å være tydelig, klar og bestemt, samt at hun ser løsninger, heller enn problemer.

Og jeg tenker på meg. Jeg er en vag, vag, vag jente. Jeg klarer sjelden å stå på en mening i en argumentasjon, fordi jeg hele tiden ser hundrevis av sider ved en sak. Jeg har lett for å få kaos i hodet når det kommer problemer, og klarer ikke alltid å klarne opp nok til å se løsninger. Men jeg er kreativ, og jeg er følsom. Kanskje litt overfølsom.

Så langt, alt vel. Vi passer greit inn i beskrivelsen min av de forskjellige typene.

Men så er det alt som ikke stemmer. Vi er sosiale og omsorgsfulle begge to. Begge jobber i omsorgsyrker, begge er sterkt knyttet til familie og venner. Jeg er ekstremt opptatt av å ha det ryddig og organisert. Hun klarer å utsette husarbeid ganske lenge. Noen ganger er hun mye mer sosial enn meg, jeg trenger antagelig noe mer alenetid enn henne.

Vel, enhver teori har en svakhet. Man må ta høyde for at ikke alt stemmer, ikke sant?

Men jeg har lyst til å høre om det er flere som har tenkt på dette, og om det virker riktig for dere. Og da er blogg kjekt å ha.

Så: hva likte dere på skolen, og stemmer dette med egenskapene jeg har beskrevet her?

En takk

Okei. Jeg har plutselig en ubeskrivelig trang til å skrive "oh my god" og "iiiiiiiih" i bloggen min. Det bekymrer meg. Jeg har lovet meg selv å aldri gjøre slikt.

Vel, det sier litt om hvordan slike kåringer kan forandre folk. For plutselig var det viktig for meg å komme blant topp 5, gitt. Og plutselig var det viktig for meg å ikke bare være nominert, men å komme på grei plassering blant de nominerte. Det var i grunn en ny (og ikke kjempe attraktiv) side av meg selv. Jeg som alltid har skrytt av at jeg er den type jente som er fornøyd når det blir uavgjort. Jeg mener alle kan føle seg som vinnere da.

Ja. Jeg kom altså på en fantastisk 3. plass. En ganske knepen en, men dog... jeg kom på pallen! Og det gjør meg lykkelig. Og litt gira. Også får jeg ikke til å legge meg før jeg får sagt takk til dere som stemte. Jeg er så ufattelig fornøyd! Jeg er rimelig sikker på at dere ikke kunne stemt på noen bedre, ihvertfall ikke hvis man måler utfra min lykkefølelse.

-

Så til alle de løftene jeg ga. Det er jo klart at jeg ikke kan bestemme over været i høst, eller hvem som vinner valget i USA. Og jeg må dessverre innse at jeg ikke kan bestemme over hvorvidt fangene på Ila får se porno heller.

Så jeg satser på at dere faller for søte/rare katter en gang til, og kan tilgi meg valgfusket. For å være på den sikre siden velger jeg en katt med genser. Ingen er vel så harde at de ikke smelter av det.


Også skal jeg love èn ting til. En ting jeg faktisk kan holde.

Jeg lover å ikke skrive så voldsomt mye om bloggkåringer mer. Det kan jo umulig være så interessant, mener jeg. Så jeg beklager de forestående maseinnleggene, og lover å finne på helt andre ting å skrive om fremover.

Spørsmål:

I hvilken situasjon befinner jeg meg i?

Jeg har gjort meg pen i dag. Den fine rosa, blondetrusen min er tatt i bruk for første gang, og jeg har tatt på en kjole over. Jeg har skrubbet meg vakker, og det finnes knapt hår igjen på kroppen. Jeg lukter rent og godt.

Når vi møtes har jeg et sjenert blikk og et nervøst smil. Vi er begge litt beklemte, men han har kontroll over situasjonen. Han forsikrer meg om at det vil gå bra, han tar seg tid til å berolige fortvilte sukk og nervøs hiksting.

Jeg får lov til å være alene når jeg kler av meg. Veien bort til benken er ikke så lang da. Jeg hopper klønete opp, tar et dypt pust i magen, og gjør meg klar.

Og når jeg sprer bena kjennes det litt ekkelt. De tas for langt fra hverandre, jeg er tørr og jeg er ubeskyttet. Han glir inn med delvis makt. Jeg puster ikke så mye.

Jeg spør om alt ser ok ut, og han sier at alt ser veldig bra ut.

Også er det over.

Han sier han at vi sees om tre år. Og jeg sier at dersom jeg er flink sees vi om tre år, ja. Men dersom jeg ikke er flink, kan det hende vi sees tidligere.

Og jeg betaler 200 kroner og går.

----

Så, hva var dette?

Helt inne i flammene - den gyldne Q

Ja, jeg bukker, nikker, neier, kliner og har stille sex med alle dere som stemte på meg i Den Gyldne Q forrige runde. Jeg er nemlig akkurat så takknemlig. Dere er gull.

Vel. Jeg har ikke tenkt å gi meg ved målstreken. Det er nemlig nå finalen begynner. Nå skal dere velge blant tjuefire av de aller beste bloggene jeg vet om, og dere skal velge klokt. Dere skal velge meg.

For å overbevise dere om dette har jeg flere metoder som kan benyttes.

Jeg kan gjøre som sist, og komme med løfter og trusler i skjønn harmoni.

Jeg kan bare true. Jeg kan true med å legge ned bloggen min, produsere et virus, eller jeg kan begynne å legge ut nakenbilder av meg selv dersom jeg ikke kommer blant de ti beste.

Eller jeg kan bare love. Jeg kan love gull, grønne skoger, melk og honning.

Men jeg har i grunn nok med å holde løftene fra forrige runde.

Så denne gangen sender jeg dere et tiggende blikk, blafrer litt med øyenvippene, smiler jomfruelig og ber dere være noen engler og gå inn til Esquil og legge igjen en kommentarstemme til meg der. Nå. Eller innen onsdag kveld.

Jeg ser omtrent sånn ut:

En gammel dame i en ung kvinnes kropp

Forleden fant jeg meg selv i en engasjert diskusjon om hvorvidt renten går opp, hvor mye skatt man betaler nå om dagen, om vanskelighetene med grå hår og hårfarging, samt hvilken krem man bruker som best forebygger rynker.

Det er ikke overdrevet å si at jeg brått følte meg eldgammel. Jeg nærmer meg tross alt de 25 med stormskritt. Og det stresser meg kanskje litt.

Vel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, som vi gamle damer bruker å si.

Jeg presenterer her ti tegn på at jeg egentlig er urgammel:

1. Jeg rer opp sengen min hver dag.

2. Jeg vasker med grønnsåpe.

3. Jeg har Aloe Vera. Jeg bruker Aloe Vera. På alt.

4. Jeg er irritert på ungdommer. De er tiltaksløse, frekke og udugelige.

5. Jeg orker ikke å feste to dager på rad lenger.

6. Jeg får vondt i ryggen når jeg sitter for lenge.

7. Jeg har strikket to og et halvt skjerf hittil i år.

8. Jeg har plutselig begynt å tenke at folk er unge når de er 20.

9. Jeg elsker å sove ettermiddagslur.

10. En gang trodde en klient at jeg var i slutten av 30-årene.

Bonus:

11. Jeg har startet en gå-tur-gruppe med venninnene mine. Vi møtes en gang i uken for en to-timers tur i skog og mark. Og jeg kjeder meg ikke. Neida, jeg nyter den vakre naturen og de gode samtalene.

Lisensmann-Jon

I dag har jeg hatt uventet besøk.

Han troppet opp utenfor leiligheten min, og ropte intet mindre enn to ganger før jeg hørte han. Jeg må innrømme at jeg syntes det var mystisk at en middelaldrende mann "ønsket å snakke med meg", så jeg spurte noe skeptisk hvem han var.

Og alle mine redsler manifesterte seg i det han svarte "jeg er fra NRK, lisensavdelingen".

Lisensmenn har alltid vært min store frykt. Skumle menn med mappe, som vil kreve inn penger av deg. Gjerne penger du skulle ha betalt i mange måneder/år, og som dermed kan ende opp som en sinnsvak gjeld. En gjeld som kan knuse deg i flere år fremover.

Jeg innbiller meg at lisensmenn er menn som egentlig ville bli torpedo når de ble store. Menn som ville skremme, få respekt og "være en av gutta". Men så var de ikke muskuløse nok, eller de tålte ikke blod, også måtte de jobbe i NRK. Og der er det ikke så mye respekt å få.

Så da bruker de all den energien de egentlig ville bruke til å knuse kneskåler på til å finne folk som meg. De setter all sin ære i å få inn ubetalte lisenser, og de pisker seg selv de kveldene de ikke har funnet lisenssnytere. Jeg innbiller meg at lisensmenn har liten tiss, og at de kompenserer ved å bruke makten de kjenner når de ser frykten til alle som hører "jeg jobber i NRK, lisensavdelingen."

Vel. Alle disse tankene suste i hodet mitt. Og jeg gjorde som enhver snill pike gjør. Jeg løp ned trappen, åpnet døren og var plaprete.

For jeg har en tendens til å skravle når jeg er vettskremt. Og når jeg vet at det er noe jeg ikke bør si, eventuelt noe jeg bør holde helt kjeft om, ja da sier jeg akkurat det. Jeg er verdens verste medkriminelle, for jeg kan ikke lyve hverken hvitt, grått eller sort.

Så jeg bablet i vei om at hun jeg bor med har betalt lisens. Ja, hun har faktisk alltid betalt lisens, og hun har da saktens sagt fra om at hun har flyttet med meg? Dessuten har hun akkurat betalt, vet jeg, så dette skal ikke være noe problem. Jeg hadde hele veien et trykk på henne, og dermed en klar undertone om at jeg selv aldri har nedverdiget meg til å betale slikt.

Han kunne opplyse meg om at han ikke hadde fått melding om noen flytting, og at vi måtte fylle ut flytteskjema. Også var han klar til å gå. Han var faktisk klar til å gå!

Jeg var sjokkert over å slippe så lett unna. Sjokkert, sier jeg dere. Så da spurte jeg like godt om vi ikke skulle få et straffegebyr? Jeg vet jo at lisensmenn pleier å dele ut slikt. Jeg bet meg litt i tungen etter det utsagnet.

Han ristet stille på hodet, og snudde ryggen til meg.

Så da sa jeg, som sant var, at sånne lisensmenn som han er skumle, og at det var derfor jeg spurte.

Nestemann i ilden - den gyldne Q

Vel, hvis jeg ikke går videre så har jeg mye å skylde på (som ikke involverer egen middelmådig blogg). La meg gi dere noen eksempler: HvaHunSa, Mihoe, Gi et lite vink, Minneapolise, Iversen, LordX, Kristin, Iskwew og VIKfoto. Sånn bare for å nevne noen.

Det vil med andre ord ikke bli noe særlig nederlag å ikke gå videre. Men man gir ikke opp før man må, og jeg ber dere alle (ydmykt) om å stemme på meg her.

Her kommer løftene:
Hvis dere stemmer på meg, lover jeg at 2009 blir et godt år. Jeg lover at kirken aksepterer homofile, at innsatte ved Ila fengsel får usladdet pornografi, at Barack Obama vinner presidentvalget i USA og at vi får flere nye sesonger med Sex and The City. Jeg lover at høsten blir solrik og vakker, at vinteren blir snørik og kort, og at sommeren kommer raskere enn du hadde trodd. Og jeg lover at du får alt du ønsker deg til jul, at du finner det du leter etter, og at du får en happy ending til slutt.

Og her kommer kjedebrevskremselen:
Dersom dere ikke stemmer på meg vil det motsatte skje. Høsten blir regnfull og mørk, vinteren slapsete og lang. Sommeren kommer etter mange, mange, mange måneder, og når den kommer er den bare oppskrytt. Du vil få møkk til jul, du finner aldri det du leter etter og det kommer aldri flere sesonger av Sex and The City. Fangene på Ila får aldri se skikkelig porno, og presidenten i USA dør etter fem måneder av alderdom.

Så, som dere ser: det lønner seg å stemme på meg.

*bukker seg ut av scenen*

(Den Gylde Q finner dere hos Esquil, sånn cirka her.)

Høstdrakt

Jeg kjørte forbi en skog i dag. Midt i skogen sto et tre som hadde tatt på seg høstfargene. Hun var strålende, glødende og fantastisk. Gul, oransje og rød. De andre var litt blasse og grønne.

Og jeg er helt sikker på at hun, den vakreste av de alle, følte seg overpyntet og ubehagelig annerledes enn de andre.

Litt sånn som når du kommer på fest i kjole, og alle de andre har på seg bukse.

Å være redd

Hun tenker ikke så mye over det i begynnelsen. Det blir bare en del av hverdagen. Å lytte etter fottrinn bak seg, å passe på at døren er låst, å kjenne hjertet som hopper når hun hører lyder som ikke skal være der. Det blir en del av henne, dette å snu seg med jevne mellomrom, å passe på at ingen kan angripe henne bakfra. Hun ringer alltid hjem når hun går alene. Det er ikke lenger trygt å høre på musikk.

Det er først når hun skal sette ord på det at alt kommer frem.

"Jeg er så redd".

Og da kommer det. Frykten som har ligget på skuldrene den siste tiden. Det å ikke ville stå opp, å utsette dagen så lenge hun orker. Det å konstant puste med brystet, å aldri kjenne at magen får luft. Å alltid være så inderlig, forbanna redd.

Hun kjenner et sinne. Sinne over at et annet menneske har så mye makt over henne, at de kan bestemme at hun skal begynne å låse døren. Sinne over at de preger hverdagen hennes, preger det livet hun alltid har følt så trygt. Og hun kjenner motløshet. Hun frykter det ikke vil bli bedre, føler det for alltid vil være en del av henne. Og hun kjenner at verden ble snudd opp-ned, at dette er hennes første møte med ondskap.

Og hun skammer seg. Skammer seg for å vise seg så liten.

Men aller mest er hun redd. Redd, redd, redd.

Tårene. De ender til slutt i hundrevis av papirbiter.

En BigMac, takk

Da Gud bestemte seg for å lage meg, tenkte han nok mest på at vi trenger noen vanlige, normale (og kanskje litt kjedelige) mennesker i verden. Ikke alle kan være vitenskapsmenn eller filosofer, tenkte han. Så han ville lage en kvinne som ikke er særlig oppsiktsvekkende, en kvinne som bare er helt ok. Medium, plain, omtrent akkurat som en medium BigMac-meny med Cola.

Jeg fikk høre at jeg burde jobbe med omsorg på barneskolen, og nå jobber jeg i et omsorgsyrke.

Jeg fikk høre at jeg var god i norsk, og nå skriver jeg en blogg.

Jeg er middels tykk, har kommunefarget hår og blå øyne.

Jeg kommer fra en familie på fem, og foreldrene mine er fortsatt gift.

Jeg har hatt medium store problemer i livet.

Favorittmaten min er pizza, og jeg spiser aldri frokost.

Jeg er redd for stor fart, høyder og insekter.

Jeg er avhengig av røyk.

Og jeg må alltid få 6-7 timers søvn om natten.

Jeg trøster meg med at jorden trenger sånne som meg også. Jeg skaper balanse. Alle kan ikke ta så stor plass, alle kan ikke finne opp maskiner, eller finne løsninger på spørsmål man har lurt på i flere år. Noen må faktisk gi rom til disse. Og jeg trives jo i mitt lille univers.

Jeg liker A4-livet mitt, jeg ville aldri ha reist fra det. Jeg drømmer ikke stort. Jeg blir glad av nyvasket sengetøy, regn mot ansiktet og lyden av fugler. Jeg trenger ikke mer enn et smil, litt latter og noen å snakke med. Noen ganger trenger jeg ikke annet enn meg selv.

Jeg vet ikke hva slike som meg kalles. Mennskefyll, kanskje. Akkurat som medium BigMac-meny med Cola kalles vomfyll.

Men noen ganger er det faktisk bare det man trenger.

Fem ting du ikke vil måtte si i sengen

1. "Jeg trodde jeg var ferdig med mensen."

2. "Det går greit, jeg var egentlig litt sliten uansett."

3. "Au."

4. "Har det gått for deg?"

5. "Jeg heter ikke Janne."

Fem ting du ikke vil høre i sengen

1. "Oi. Det var visst litt lenge siden sist. Beklager."

2. "Herregud, jeg blør!"

3. "Nå tror jeg de oppe også har sex."

4. "Det nytter ikke. Jeg er for full."

5. "Hva var det du sa du het igjen?"

Rett på

Vi har flørtet bittelitt, men det slutter sånn cirka her:

Han: "Vet du hvor gammel jeg er?"
Jeg: "Nei, hvordan det? Er det en skrekkelig alder?"
Han: "Det spørs på hva en skrekkelig alder er, det."
Jeg: "Alt fra 35 og oppover."
Han: "Å."
Jeg: "Men hvor gammel er du da?!"
Han: "37. "

Ops.

Bare for å være grei

Glugg.no virker da som et flott alternativ/tillegg til Bloggrevyen? Har hele bloggverden visst om dette stedet lenge, også har ingen sagt fra til meg?

Hvis tilfelle: beklager gammelt nytt. Hvis ikke: løp og kikk.

Det beste? Oversiktlig, enkelt og lekkert design, samt et system med toppsaker. Jeg ser stort potensiale i å finne nye blogger her.

Og jeg siterer: "I tillegg godtar vi ikke at det lenkes til sider som er rene affiliatesider, kun opprettet med det formål å generere provisjon på annonser – men vi godtar selvfølgelig at det er reklame på sidene det lenkes til – så lenge innholdet er unikt og ikke kun er skrevet for å markedsføre ett eller flere annonseprodukter."

Jeg pleier ikke å like slike begrensninger (etter et år på nettsted med en noe maktsyk sjef blir man litt lei). Problemet med slikt er at det finnes så mange gråsoner, og at det kan være vanskelig å vurdere hva en slik side er. Men jeg tror egentlig jeg kan trenge et slikt sted nå. Jeg begynner å bli litt lei av disse nåskaljegtjenesyktmyepenger-bloggene.

Også er det selvsagt ikke dumt at et av mine innlegg er toppsak. Det kan hende det påvirker meg.

Gammel frykt

Etter å ha sett en forferdelig skummel dvd i går (eh.. "Jane Eyre", faktisk), ble jeg minnet om hvordan det er å være mørkredd. Jeg har egentlig ikke kjent ordentlig på den følelsen siden jeg var liten.

Da jeg var liten var jeg redd for det meste.

Min største frykt var brann. Jeg og søsteren min lå i timesvis og planla fluktrute ned fra andre etasje. Min mesterplan involverte et vindu, alle dyner, puter og bamser jeg hadde, og antagelig et brukket ben.

Om en fremmed mann, det var jo alltid en mann, skulle tilby meg sjokolade, skulle jeg skrike, sparke vedkommende på leggen, og løpe så fort jeg kunne.

Når jeg traff på gjenferd (jada) la jeg meg lydløst under dynen. Der holdt jeg pusten og gjorde meg flat. Jeg var ganske sikker på at dynen var et greit skjold mot den mørke verden.

Og dersom noen skulle være slemme mot meg kunne jeg løpe på do og gråte. Ikke sånn stille, vakker gråt, men hulking. Og litt vræling. Og kanskje et lite spark. Det funket hver gang. Den gangen han slemmeste på skolen brakk hårbøylen min i to var det taktikken min. Jeg ble kalt sippete, husker jeg.

Og i går opplevde jeg altså møte med gjenferd igjen. Jeg er fjorten år eldre enn sist jeg var redd for slikt, men jeg gjorde akkurat det samme. Jeg la meg så flatt jeg kunne under dynen, holdt pusten og forsøkte å tenke lyse tanker. Borte var alt jeg har lært om den åndelige verden. Borte var tanken på at eventuelle spøkelser kan være snille. Alt jeg hadde igjen var overflatisk pust og et ekstremt savn etter mamma.

Så da vet jeg hva som skjer dersom det blir brann her. Jeg ser det for meg, der jeg hopper ut til alle dyner, puter og bamser, mens brannstigen skinner fint i det fjerne. Følger jeg den gamle planen tar jeg meg ikke tid til å ta på meg klær heller, så det blir i så fall en helt naken dame som hopper ned i hagen. Det kan bli litt av et syn, egentlig.

Og skulle en stakkars beiler tilby meg konfekt blir det spark på leggen (kanskje i skrittet nå som jeg er eldre), et brøl og full gallop. Sånn frem til røykelungene mine klapper sammen, da.

Herlighet. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir om noen skulle knekke hårpynten min i to.

Nåtidens filosofi

"Lykke er en reise, ikke et bestemmelsessted."
- Robin S. Sharma

En drøm

De første gangene er han sliten. Han har ruset seg hardt en stund nå, og ventetiden har vært lang. Han går i skitne klær. Vi snakker sammen flere ganger. "Når begynte du å ruse deg?", spør jeg. "Når jeg var 12 begynte jeg å drikke alkohol", svarer han. "Når jeg var 16 tok jeg min første sprøyte. Det var trettende september, og jeg husker det så godt. Faren min hadde kastet meg ut etter at jeg hadde forsøkt å hindre han i slå moren min. Jeg hadde ingen andre steder å gå, så jeg gikk til en kamerat. Og han visste hva jeg trengte."

Han ser avstumpet ut. Dette er en historie han har fortalt mange ganger, han berøres ikke lenger av den selv.

Jeg spør om han har klart seg rusfri tidligere. Om han har noen erfaring som voksen og rusfri. Det har han ikke. Han har aldri helt visst hvordan han skulle greie det.

Men han er sliten nå. Han syns det er på tide å leve som de andre. Han tenker ikke på å være lykkelig, men han tenker på å være normal. Han vil bare ha det ok. Han vil ikke våkne syk, han vil ikke våkne med en panisk følelse, en viten om at han må ordne penger og dop. Fort. Han er lei av skamfølelsen over alt han har gjort, lei av dårlig samvittighet ovenfor familie og venner. Lei av det triste og mørke i livet.

Vi snakker om drømmer. Han har noen, men han syns det er vanskelig å si dem høyt. Han tør ikke si at han skal bli rusfri, da føler han at han forplikter seg for mye. Han vil ikke skuffe noen, og han vil aller helst ikke skuffe seg selv. Vi graver litt, og finner ut at han ønsker seg nyktre venner, en fritidsinteresse, en jobb og en kjæreste. "Mange sier at A4-liv er kjedelig", sier han. "Men for meg er det drømmen."

Så går det en stund. Det går opp og ned. Noen ganger kommer han så ruset at han må gå igjen. Andre ganger er han helt fin. Han snakker optimistisk om alt som skjer i livet hans om dagen. Han føler det begynner å ordne seg litt nå.

Sommerferien kommer. Jeg er bekymret over manglende oppfølging, men forsøker å la være å tenke på det. Han må klare seg selv.

Og som et trylleslag greier han det. Sommeren, som pleier å være den vanskeligste tiden. Han koser seg med fisketurer, familie og sol. Og han kommer smilende på neste samtale. Brun. "Hvordan har du hatt det?", spør jeg. "Ganske perfekt", svarer han. Han slår meg kameratslig på skulderen. "Dette har vært den beste sommeren jeg noensinne har hatt."

Og jeg slås av en ekstrem lykke. Så heldig jeg er som får se at drømmer går i oppfyllelse.

Hun som går alene i gymmen

Du gikk alene, helt bakerst.

Gjengen foran deg enset deg ikke. De tullet og flørtet, og de merket ikke at du nærmet deg dem. Jeg kunne se at du sakket farten, at du ikke ønsket å ta de igjen. De gikk i trange topper og ettersittende bukser. Du gikk i en utvasket joggebukse og en t-skjorte som skjulte kroppen din.

Du så ikke meg. Jeg forsøkte å smile betryggende til deg i det du ikke kunne unngå å ta dem igjen. Vi hørte de hyle og skråle, begge to. Vi la begge merke til at de ikke brydde seg om deg.

Og jeg hadde så lyst til å si det til deg.

Jeg hadde lyst til gå ved siden av deg tilbake til skolen. Jeg ville si at dette blir bedre. Jeg ville trekke deg til siden, og fortelle deg at du kanskje ikke har den beste tiden nå, men at det vil endre seg. Du vil finne mennesker som er lik deg. Du vil komme til et punkt hvor du ikke bryr deg om hva de synes, men heller omfavner det som gjør deg annerledes. En gang vil du like deg selv, og du vil se at du er vakker.Og du vil finne andre som synes det samme, det lover jeg deg. En gang er kanskje ikke nå. Det er sjelden på ungdomsskolen. Men det kommer. Jeg lover deg at det kommer.

Jeg ville peke på håret ditt, munnen din, øynene dine, og jeg ville si at du er nydelig. At du er mye mer enn de jentene. At du er så inderlig mye mer.

Også skulle vi gå sammen til skolen, og du skulle aldri føle deg ensom igjen.