Du skal ikke tro du er noe

Du skal ikke tro du er spesiell.

Dine problemer er ikke større enn mine. Du snakker om å være trist, men du aner ikke. Du har aldri vært like mørk som meg.

Dine tanker er ikke dypere enn mine. Du tror du kjenner deg selv, at du vet hvem du er og hvor du kommer fra. Men du kan aldri vite like godt som meg.

Ditt syn på deg selv er ikke slik vi andre ser deg. Du tror du har lykkes og at du ser bra ut. Men jeg er alltid bedre.

Og når du glemmer skal jeg fortelle deg. Jeg skal få deg til å huske hvem du egentlig er.


For du skal ikke tro du er noe annet enn ingenting.

Smil

I frykt for å ha en altfor tankefull og depressiv blogg har jeg bestemt meg for å vise dere en passe morsom reklame.

(Og i frykt for å være litt for lite emo omhandler den dating.)



Le litt nå, da.

Bruk meg

La meg se gjennom dine øyne.

Gi meg løgner.

Og løfter du ikke vil holde.

La meg føle jeg har fått det til.

Bare for en kveld.

Vær så snill.

Neste gang jeg brenner

(jeg orker ikke dette en gang til)

Jeg trenger et helt hjerte...

... og enda setter jeg følelsene i sving for en jeg ikke kan få.

Den naive delen av meg mener at det er verdt forsøket. Hun sier at jeg ikke kan forhindre Ekte Kjærlighet, og at det som er ment til å skje, vil skje. Hun bruker store bokstaver på de viktigste ordene, og smiler av minnene hun har fra sist.

Når hun vil overbevise meg snakker hun om at jeg aldri vil treffe Den Rette dersom jeg ikke tar sjanser. Jeg kan ikke forvente at Han kommer ruslende inn døren, mener hun. Jeg må rett og slett ta sjansen på å bli såret.

Den mer erfarne delen av meg synes jeg kan finne en annen. Verden er full av mannfolk, og han er neppe så spesiell, mener hun. Dessuten er han antagelig bare ute etter èn ting.

Hun hvisker om knuste drømmer og pinlig stillhet. Og når hun ikke blir hørt snakker hun om hvordan det blir å ta avskjed. Hun vil at jeg skal huske hvordan det var sist.

Hun er ganske påståelig på at det er dumt å kaste bort følelser på en du aldri kan få.

-

Til helgen er han her. Nå er det for sent å snu.

Sangen

Jeg gjenkjenner sangen umiddelbart. Et sekund og en tone. Det er ikke mer som skal til.

Det er nesten litt irriterende. Jeg skulle helst latt sangen seile forbi bevisstheten. Bare som litt bakgrunnsstøy. Det ville gitt meg ro.

Men jeg stopper alltid opp. Den gjør slikt med meg. Fryser meg fast i noen sekunder, før jeg kan fortsette med det jeg holdt på med.

Det er rart at den fortsatt spilles, tenker jeg. Den er gammel nå.

Den gangen det var "vår sang" likte jeg den. Jeg lot sangen bety kjærlighet, og tonene ga meg tro på at det ville være evig. Så rene, på en måte. Nå er den plagsom. Klagende, langsom og kjedelig. Den har blitt sunget for mange ganger.

Plutselig dukker en annen tanke opp.

"Hvordan ville livet vært om vi fortsatt hadde vært sammen? "

Jeg lurer på om han også har det slik.

Bilder

Jul og bursdag pleier ofte å ende med en ganske grei økonomi. I år ønsket jeg å vise at jeg er voksen og ansvarlig, og har dermed kjøpt noe stort. Intet mindre enn noe varig, nødvendig og selvutviklende, faktisk.

Jepp. Jeg er nå den stolte eier av en Canon Ixus 70. Et lite, nett og fantastisk kamera. Den matcher til og med mobilen min! *klapper i hendene og hviner frydefullt*

Søndag hadde jeg min første fotograftur ute. Foruten en herlig gåtur og godt selskap (Confiteor), var det deilig å føle seg kreativ igjen.

Det er rart hvordan man får uttrykt følelser gjennom en liten knapp.

Alt det lille jeg går forbi hver eneste dag, det får jeg endelig øynene opp for.

Og alt som jeg tidligere har tenkt på som stygt, det er i grunn ganske vakkert.

Så får det bare være at jeg ikke er så dreven enda. Jeg har store planer om å øve meg.

Jeg har savnet dette.

Hvorfor

"Du vet at jeg tror på skjebnen?"

"Ja?"
"Det betyr at vi to har en mening. Uansett om vi ender opp sammen eller ikke.."
"Det vil jeg også tro."
".. og at dette ikke er meningsløst."
"Det blir aldri meningsløst."

-

Det gamle og det nye

Jeg blir alltid tankefull rundt nye år. Det er noe med følelsen av at alt er mulig, den urokkelige troen på en ny start. Og kanskje litt sorgen over at enda et år har gått.

----

2007 var det store uavhengighetsåret. Året jeg kjøpte meg skrutrekkere, monterte en lampe og fikk prinsessenett over den nye enkeltsengen min. Innimellom lagde jeg middag, aller mest droppet jeg det. Det var jeg som bestemte.

På jobb fikk jeg erfaringer. Både på godt og vondt, egentlig. Jeg har hatt lyst til å gi opp flere ganger, men de gode dagene har veid opp for det. Dette har vært mitt første hele arbeidsår, og er i så måte en liten milepæl. Også har jeg vært på kurs. Det er mye morsommere enn jeg hadde trodd.

Familie og venner har vært strålende, som alltid. Sommeren var fylt av gode venner på stranden og i parken. Jeg fikk besøk hjemmefra, og var på god, gammeldags ferietur sammen med familien.



Jeg har mistet kontakten med noen, og fått bedre kontakt med andre. Det er slik det pleier å være. To av de søteste vennene mine har flyttet hit jeg bor. Det er fint å vite at de er så nære.


Til å begynne med var jeg ikke særlig interessert i forhold. Jeg tviholdt på ønsket om å være alene, men måtte til slutt gi tapt for savnet. Og nå er jeg inne i en bølge av menn. De er overalt, og jeg vil ha de alle. Vennene mine er antagelig lei allerede. Og jeg har såvidt begynt.


Jeg begynte å blogge på denne bloggen. Det var mer tilfredsstillende enn jeg hadde tord å håpe på. Og det finnes noen fantastiske mennesker der ute.




Det har vært et stabilt år. Jeg har vært i ok balanse, og det har ikke vært mange nedturer. Jovisst, jeg har klippet meg to ganger grunnet kjærlighetstrøbbel, men det har ikke vært så ille. Vektskålen har definitivt tippet over på den gode siden i år.

Jeg har ikke skrevet noen liste over hva jeg ønsker for det nye året. Det holder om jeg kan beholde det fine fra 2007. Og kanskje plusse på litt selvtillitt og en herremann eller to (ti).

Jeg har følt meg så levende.