Tårer

Jeg har svarte mascaramerker på genserermet mitt.

Jeg gråter ikke like mye som før. Tidligere gråt jeg ofte. Jeg hulket, banket hendene i puten (har antagelig sett det på en film en gang), skrek, forbannet og fortvilte. Tårene rant i strie bekker nedover kinnene mine, og noen ganger dryppet det ned på genseren min.

Et eller annet sted på livets landevei har den delen av meg blitt borte. Nå hører det med til sjeldenhetene at jeg er skikkelig trist. Jeg kan få tårer i øynene når jeg ser noe vakkert på tv'n, og innimellom kan jeg vel ha såppass selvmedlidenhet at jeg lar det komme et par tårer. Men den gode, gamle jeg-tror-jeg-får-hjerteinfarkt-jeg-gråter-magen-opp-av-halsen-gråtingen er over. Jeg gråter kontrollert, stille og udramatisk. Livet mitt er blitt stabilt nå.

Og man skulle tro jeg var glad for at det er blitt slik. Det betyr jo bare at jeg har mer kontroll over følelsene mine. Men jeg kjenner at jeg savner tristheten i meg. Det var en del av meg. En følsom, skrikende og litt ekkel del. Ikke det vakreste, men meg.

Så jeg analyserer meg selv. Kanskje jeg gråt fordi jeg var forelsket hele tiden? Jeg gikk ikke lenge uten å bli hodestups i en eller annen, og jeg var stadig i små forhold. Jeg involverte meg raskt, med hud og hår. Jeg elsket raskt.

Nå er jeg inne i min lengste single periode så langt. Jeg blir ikke forelsket lenger, men jeg blir betatt. Og hvis jeg blir betatt er det fordi jeg har tro på at det kan bli oss. Ulykkelig, ubesvart forelskelse finnes ikke lenger. Jeg lar aldri en mann få følelsene mine lenger, og jeg skriver aldri klissete små dikt. Sist gang jeg var nær en mann kjente jeg han ikke, og sist gang jeg ble dumpet gråt jeg ikke en eneste tåre.

Livet mitt er stabilt og kontrollert. Hele meg er forutsigbar. Og på et vis gjør det meg litt tom.

Så jeg er følsom om dagen. Jeg finner tilbake til den jeg var den gangen jeg hørte på Ramstein og bannet. Jeg føler meg ensom på bussen, og jeg hører på Thomas Dybdahl mens jeg går til jobb. Jeg tar bilder av billys i mørket, og skriver dagbok. Jeg ser på gamle arr, og smiler.

For det er litt fint at jeg har svarte mascaramerker på genserermet mitt.

Bekreftelse

I går fikk jeg bekreftet all min skepsis til mannfolk man møter på nettet.

"Hei! Vet ikke om du husker meg, men det er **** fra Sukker. Er ute på byn, men vil bare si at hvis du har lyst på en stripper på en jentefest eller lignende en gang, kan jeg stille opp. Så det er bare å ta kontakt. :)"

Eh. Neitakk. Skulle jeg mot formodning få lyst på en stripper skal jeg saktens ha en profesjonell en. Og ihvertfall en som er litt fin.

Siden sist

Joda, nå har jeg vært i drift igjen en tid. Skjermen er lekker, og nettverden ser helt annerledes ut. Jeg visste f.eks ikke at headingbildet mitt var så stygt. Vel vel. Slik er det når man får splitter nye øyne å se med.

Siden sist har det skjedd en del småting. Jeg lister opp, i tilfelle noen skulle være fryktelig nysgjerrig:

1. Jeg har møtt en skikkelig grepa kar, og ble betatt en halvtimes tid. Han fikk meg til å føle meg pen, smart, spennende og søt. Så skiltes våre veier, og nå er det bare et godt minne.

2. Jeg har vært hos en klarsynt. Det var veldig spennende, og veldig merkelig. Han påpekte en del ting jeg vet jeg burde jobbe med, og er nå på vei til å bli et bedre menneske.

3. Jeg har hatt en fryktelig livaktig drøm om herr Esquil. Kan hende jeg er avstandsforelsket, for i drømmen min var jeg ihvertfall fryktelig desperat. Jeg har aldri opplevd meg selv så klengete før.

4. Jeg har forsøkt å utfordre meg selv litt, og hovedutfordringen min forrige uke var å dra på et lite kurs alene. Det var i en annen by, og dermed litt ekstra utfordrende. Vel. Jeg ruslet litt i butikker, spiste en bedre middag på McDonalds, og trasket gatelangs i tre kvarter. Hvis noen så en forvirret ungpike i Sarpsborg på onsdag, så var det meg. Kartet funket rett og slett ikke. Vel vel. Jeg fant endelig frem (takk til joggebuksegenerasjonen!), og gikk inn. Og det var ikke skummelt i det hele tatt. Jeg ble kjent med tre folk, og vi skravlet en times tid etter kurset. Endte opp med å få et telefonnummer, til og med. Dessverre er jeg ikke interessert allikevel, så jeg håper vedkommende ikke forventer seg noe flørtings.

5. Jeg har malt bilder og skrevet dikt. Hah.

6. Jeg har hengt med venner. Sånn som man gjorde før i tiden, vet dere? Veldig stas med venner, i grunn. Jeg har nå en stk. sovende Confiteor på soverommet mitt. Vi skal på Halloweenfest i dag, og jeg skal være engel/fe. Jeg skal være kvalmende søt. Og hvis det blir bra, så kan jeg erstatte mitt stygge headingbilde med et bilde fra i kveld.

Jepp. Det var det.

Siden jeg har litt dårlig samvittighet over å ha brukt lang tid på å bli i bloggehumør igjen (jeg vet jo at jeg er savnet), gjør jeg det godt igjen med et lite bilde. Dette er tre supre jenter. Meg selv inkludert, selvsagt.

Midlertidig ute av drift

Neida, jeg har ikke mensen, og er ei heller syk. Jeg er altså i drift, slikt sett. Ihvertfall så mye en singel jente kan være.

Dataskjermen min har visst bestemt seg for å dø. Den har gjort en lang og tro tjeneste, så jeg er ikke sint. Kanskje en smule sårt at det skjedde så brått, men den vil ikke bli så veldig savnet. Jeg har nemlig allerede skaffet meg en ny, penere og tynnere en. Litt slik som mange mannfolk gjør. Den blir i disse dager sendt min vei, og skal være på plass til uken. Det er fint. Jeg har nå vært dataløs i tre dager, og kjenner abstinensene.

Nå tør jeg ikke å skrive her mer. I motsetning til de fleste bloggere, så liker jeg ikke å drive med slikt på jobben.

God helg!

Alt man kunne sagt

Jeg kunne sagt mye annerledes i dag.

For eksempel kunne jeg svart mye surere til den svært lite sosialt intellegente damen på apoteket.

For jeg spør ikke om p-pillene mine er farlige for at du skal kommentere røykingen min. Jeg spør fordi det har vært en del om det merket i media. At du ikke har fått med deg det vitner bare om at du ikke har lest aviser. Det vitner bare om din dumhet.

Og det aller beste er ikke at jeg slutter å røyke, slik du sa. Det aller beste er at du går og henter p-pillene, slik at du kan la meg være i fred. Bare gjør jobben din. Og dessuten inspirerer du ingen til å slutte å røyke på den måten. Alle kan slutte om de vil. Men du vil aldri være en avgjørende faktor.

Ah. Jeg skulle sagt så mye mer, men alt jeg greide var å smile høflig.


Og til den gretne bussmannen kunne jeg faktisk ha hevet stemmen litt tilbake.

Busskortet mitt er ikke utløpt! Jeg vet at jeg fylte på for bare en uke siden, og det skal da virkelig holde i en hel måned.

Dessuten er det ikke den 01.11 i dag, slik du mente. Jeg vet at dagene kan virke lange for deg, med din eviglange busstur og kjipe kone hjemme, men vi har da sannelig ikke hoppet over resten av oktober.

Og det er ikke god folkeskikk å heve stemmen, ei heller å bare la være å svare når jeg setter spørsmålstegn ved busspipetingen din.

Dessuten gjør du jobben din dårlig. Ikke greier du å yte service, og ikke greier du å manøvrere bussen mellom de mange fartsdumpene. Vel. Øv deg. Du har dyrebar last. Og med det mener jeg meg selv, ikke deg.

Jeg skulle ihvertfall gjort mye mer enn å se ut som et stotrende og mumlende spørsmålstegn. Jeg skulle i det minste ikke begynt å tvile på om vi virkelig hadde hoppet over resten av oktober.

Idol

Jeg håper virkelig dette er mitt eneste innlegg om Idol. For jeg er vel egentlig for gammel til å engasjere meg i slik, føler jeg. Men siden jeg har funnet drømmemannen min der, samt at jeg ble spurt om legitimasjon (seks års feilmargin, altså) når jeg skulle kjøpe røyk i dag, syns jeg at jeg har lov til å være litt fjortiss.

Vel. Saken er den at jeg er totalt uenig med utstemningen i kveld. Og, jada, jeg vet. Jeg stemte ikke, så jeg har ingen rett til å klage. Men jeg tok det altså for gitt at Norge ser en stjerne når han står rett der fremme. Og spiller på sitar (?). Jeg mener. Når du ser en ufattelig kjekk fyr som kan å spille og å synge, så vet du at det er en stjerne. Eller hva? Nope. Vi sender videre en overmodig krysning mellom Robbie Williams og Michael Jackson, samt en søt, uskyldig, denne-sangen-har-jeg-hørt-hundre-ganger-før-pike. Ingen sender videre Mannen over Menn.

Og i tilfelle denne Sindre Dybvikstrand googler seg selv: Du er lekker. Jeg melder meg frivillig til å være din kone, elskerinne eller venn. Eller alt sammen. Og jeg syns du skulle ha vunnet Idol 2007.

Sånn. Da skal jeg ikke være 14iss mer. "Kooooz og kleeeeemz fra mg tl dg", eller hva de nå sier.

Intimpiercing

På vei til jobb går jeg forbi et ganske fascinerende vindu. Egentlig pleier jeg å haste forbi, i frykt for at noen skal tro jeg tenner på små, tykke plastikkpeniser med piercing i. Jeg tok dette bildet i ekstrem fart, og med kamera på lydløst, for å si det slik.

Jeg syns i grunn det er utrolig merkelig at noen ønsker å stikke hull på seg der. Jeg mener. Brystvorten er da mer enn tøft nok? Min teori er at det enten gjør folk mer følsomme der nede, slik at de nyter sex mer.. eller så liker de smerte, og ønsker å kjenne mest mulig av det. Men det kan selvsagt finnes aspekter ved dette som jeg ikke forstår. Jeg har jo faktisk bare hull i ørene, og en bittelillen sommerfugltatovering.

Så. Dette innlegget er til dere som har piercet dere på Blomsten eller Staken. Og til dere som eventuelt ligger med en som har slikt noe. Og selvsagt til andre som har noe de vil ha sagt.

Jeg bare lurer på.. hvorfor?

Hypotetisk spørsmål

Hvis man er et aldri så lite rotehode økonomisk, samt at man stadig blir fristet til å kjøpe ting.. Og hvis man sjelden finner det man skal finne, og glemmer ting man ikke skal glemme..

Er det lurt å melde seg inn i en bokklubb da? En slik bokklubb som sender fristende bøker en gang i måneden, med mindre man avbestiller det. Og som har bindingstid på ett år.

Kan det bli en slik ting man ønsket man aldri meldte seg inn i?

Ehm. Jeg bare lurer, altså.

(jeg fikk ihvertfall tre gratis bøker, noen pinner og en cd som velkomstgave)

Ydmyk

Jeg var tøff i forrige innlegg, og ba folk om å være snille i dag. Tanken var at jeg selv skulle være et godt eksempel, og kanskje få noen til å føde et barn. Vel. Dette har vært feil dag.

Dagen begynte godt. Jeg sto opp uten å være altfor trøtt, og sa til meg selv at dette kom til å bli en god dag. Jeg gikk faktisk så langt at jeg mente jeg gledet meg til en ny uke. Mandag er en fin dag, sa jeg til meg selv i speilet.

På jobb fikk jeg derimot ikke den følelsen jeg hadde forventet. Det kom telefoner i ett sett, og det var sjelden om noe fint. Noen var sinte, noen hadde ikke gjort som de skulle, og noen ga ikke lyd fra seg i det hele tatt. Det hele toppet seg med en edderkopp på do. Så til slutt var jeg relativt amper.

Og selv om jeg forsøkte å fokusere på det som var fint (joda, jeg har hatt mange fine stunder i dag), føltes det falskt å gi komplimenter. Jeg fikk i bunn og grunn bare gitt et lite kompliment til en kollega. Jeg sa hun var flink som syklet. Det er et virkelig dårlig kompliment, til meg å være.

Og på vei fra jobb prøvde jeg virkelig å smile til fremmede. Dessverre hadde jeg en stk. irriterende (!?) sol i øynene, slik at jeg ikke så hvem jeg gikk forbi. Jeg smilte dermed på måfå hele veien, og så sikkert bare rar ut. Det var (såvidt jeg kunne skimte) ingen som smilte tilbake.

Og de tre gode tingene om meg selv kunne jeg bare glemme. For, sånn by the way, så har jeg gått opp tyve kilo de siste to dagene. Også er jeg kvalm, og småraper hele tiden. Og jeg er litt tett i nesa, og røyken smaker rart.

Men jeg har fått til en kjempefin meditasjon i dag. Og jeg har siklet litt på en fyr som heter Olav Moldestad, samt han lekre som fikser datating på jobb. Også har jeg ledd av at de på Top Model sier "attitude" og andre engelske ord hele tiden. Så det er vel litt greit også, da.

Vil du gjøre en liten oppgave?

For et lite øyeblikk siden ble jeg slått av tanken på å gi alle som leser her en liten oppgave. Inspirert av tanken på at jeg kan påvirke en og annen der ute. Og at jeg bør bruke det.

Jeg er frekk nok:

1. Du skal smile til en fremmed. På vei til (eller fra) jobb/skole/hvasomhelst skal du smile til minst ett menneske du ikke kjenner. Om ikke vedkommende smiler tilbake, så skal du trekke på skuldrene. Også bare smiler du til nestemann. Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre dagen litt bedre for en eller annen der ute.

2. Du skal gi minst to komplimenter. Det trenger ikke å være stort. Når jeg hører positive ting om meg selv tenker jeg på det hele dagen. Det sier ganske mye om makten i et godt kompliment.

3. Du skal tenke tre gode ting om deg selv. Tre ting du føler at du gjør bra, tre ting du er litt stolt av. Skriv det gjerne ned, slik at du husker det til en rainy day.

Jeg har veldig lyst til å gi flere oppgaver, men det vil nok bli for mye forlangt. I stedet ble det tre enkle, men viktige oppgaver. Bare husk stikkordene; ett smil, to komplimenter, tre gode ting om deg selv.

Hvis èn blogger gjør dette i morgen, så antar jeg at han/hun vil påvirke minst tre personer, foruten seg selv. Hvis disse tre personene blir glade, positive og selvsikre, så vil dette påvirke ni personer. Hvis disse ni personene gjør andre rundt seg glade igjen vil det påvirke tjuesju personer. And so on. Dere skjønner hva jeg mener.

Alt dette kan faktisk ende med at en eller annen heldig ektemann eller hustru får seg et ligg, bare fordi partneren er så glad. Og da kan det hende de lager et lite barn. Og plutselig er jeg skyld i at det fødes en liten gutt om en ca. ni måneders tid.

Det er ikke så værst, det.

Oppskrift på det gode liv

My man, Rabbagst, har blogget i et halvt år nå. Seks måneder med jevnlig oppdatering og tankevekkende innlegg. Seks måneder med en blogg det helt tydelig ligger mye arbeid bak. Seks måneder med god inspirasjon for en jente på leting etter (nettopp) det gode liv.

Så, man tenker som så at dette må feires. Litt enkel morro, kanskje? Men han er seg selv lik, denne Rabbagast. For han inviterer ikke på en heidundranes fest, må dere tro. Neida. Han vil at vi skal reflektere over Det Gode Liv. Med andre ord: han vil sjekke om vi har lært noe av bloggen hans. Ehm. Prestasjonsangsten melder seg hos meg, ihvertfall.

Vel. Siden jeg beundrer denne mannen, så tar jeg utfordringen. Jeg syns absolutt han fortjener det.

----------

Jeg har vært klar over oppgaven i hele dag. Hele dagen har faktisk gått med på å legge merke til når jeg kjenner et snev av hverdagslykke. Egentlig ganske lærerikt.

På jobb i dag har jeg møtt mange, mange, mange klienter. Det har vært en sånn dag. En herlig, utadvendt, vi-smiler-med-hele-kroppen-dag. Jeg har vært i godt humør, og det samme har klientene. Og for hvert smil jeg så, kjente jeg lykken i kroppen. Jeg liker å få andre til å le, og jeg liker å få inntrykk av at jeg betyr noe.

Noen har kommentert at jeg ser pen ut i dag. Det er antagelig fordi jeg har brukt hårbånd, men jeg tar det til meg allikevel. Det ga meg en ganske sterk lykkefølelse, faktisk. Og et sleskt glis, selvsagt. Så det er tydelig at jeg blir lykkelig av tilbakemeldinger. Jeg blir lykkelig av å bli likt, godtatt og... ja, elsket. Klisjè.

Jeg har tatt noen utfordringer i dag også. Jeg tok noen telefoner som jeg grudde meg til, og jeg snekret sammen et brev som jeg følte var vanskelig å formulere. Og jeg mestret det. Jeg får tilnærmet lykkerus av å greie noe som jeg i utgangspunktet ikke likte å gjøre.

Også har jeg kost meg i mitt eget selskap i dag. I all stillhet har jeg lest "Zahir" av Paulo Coelho for andre gang. Jeg har vært lykkelig over å se min egen fremgang (jeg skjønner så mye mer av boken nå), og jeg har vært lykkelig over å lese om det som er større enn oss. Paulo Coelho appelerer til åndeligheten min. Og ingenting gjør meg mer lykkelig enn å være i kontakt med sjelen.

Det er så mye annet som har gjort meg lykkelig i dag. For Det Gode Liv leves nå. Jeg lever på hverdagslykke og åndelighet hver eneste dag. Jeg må bare ha øynene åpne for det.


----------

Sånn. Da gratulerer jeg deg enda en gang med 6-måneders-dagen, mr. Rabbagast. Håper du har fått igjen for strevet du har lagt i bloggen i disse månedene.

:) <--- dette er første smiley jeg har brukt i et innlegg i bloggen. Ta det som en gave.

Gud fikser

Noen ganger misunner jeg de som greier å tenke slik. Det virker så enkelt, på en måte. Det eneste man trenger er å tro, også fikser Gud resten. Dessverre syns jeg ikke alltid at det er så enkelt, enda så mye jeg ønsker. Jeg syns de som tør å tro er tøffe, jeg.


Bildet er funnet her.

Neida. Jeg er egentlig ikke så dyp. Den overfladiske meg tenker en del på at Sindre på Idol er dritfin. Hunk, I tell you. For han har litt samme sjarm som en viss Mads Mikkelsen. Og alle vet at Mads Mikkelsen er sex i menneskeform.

Hm. Kanskje Gud kan fikse de begge til meg? *blafre med øyenvipper*


PS. Jeg forsøkte å få bloggen min over i kvalmende rosa. Virkelig. Det er jo så mange blogger der ute som har forvandlet seg til fjortiss-jenters våte drømmer, og jeg ville ikke bli noe dårligere. Det blir litt dumt å ikke støtte kvinner med brystkreft, bare fordi man syns rosa ikke funker på siden. Men jeg er nok litt overfladisk, og min støtte vises kun ved datoen på bloggen, samt leppene mine på headingbildet. Jeg klarte virkelig ikke mer.

Superhelt

For et par helger siden lekte jeg "nødt eller sannhet" med et par mannfolk som var meget opptatt av serien "Heroes" (genial serie, forøvrig). Disse mannfolkene begynte å stille superhelt-spørsmål. Og merkelig nok syns jeg det var litt morsomt.

Her er spørsmålet de stilte: "Hvis du var en superhelt, og fikk ha to superheltkrefter; hvilke ville du hatt, og hvorfor?"

Og her er svaret mitt:

1. Jeg ville hatt evnen til å helbrede/heale/kurere.

I jobben min møter jeg mange mennesker som sliter, både fysisk og psykisk. Veldig ofte ønsker jeg at jeg kunne fikse det. Enkelt og greit. Jeg skulle ønske jeg kunne legge hånden min på magen, slik at angsten ble borte. Jeg skulle ønske jeg kunne legge hånden min på hjertet, slik at depresjonen ble borte. Og jeg skulle ønske jeg kunne legge hånden min på hodet, slik at rustrangen ble borte. Litt enkelt, antagelig, men herlighet så godt det ville føltes å hjelpe på den måten.

2. Jeg ville hatt evnen til å flytte meg dit jeg ville.

Dette er regelrett herming etter Hiro. Først tenkte jeg at det ikke var så viktig å bøye tid eller rom, slik som han kan. Jeg er nemlig ikke spesiellt interessert i å reise langt bak i tid, ei heller til fjerne land. Jeg er vel for pysete for slikt. Men etterhvert som jeg har tenkt på det, så har jeg funnet ut at avstand faktisk ødelegger en del. For eksempel: hvis jeg hadde hatt mulighet til å reise hvor jeg ville nå, så ville jeg vært hjemme hos familien. Også kunne jeg svisjet meg tilbake på jobb i morgen tidlig. På den måten hadde jeg vært fornøyd, familien vært fornøyd, og jobben ville vært fornøyd. For en frihet! Og hvis jeg ville heale en kar i Irak, så kunne jeg dratt dit på et blunk, hvis man tenker litt mindre egoistisk.

Sånn. Da er det din tur.

(Må forresten innrømme at jeg tenker at mange bloggere ville velge evnen til å overtale enhver som var uenig. Men det er en annen greie.)