U

Jeg gjør ting jeg ikke trodde jeg ville. Jeg er annerledes enn den jeg var før. Det er så mye svart i meg. Så mye sinne, sorg og egoisme.

For lenge siden sa jeg at jeg aldri skulle gjøre det en gang til. Jeg slet med samvittighet og anger, og jeg tenkte at det ikke var verdt det. Alle tankene i etterkant. De overtok livet mitt en stund.

Men så sier han de rette ordene. En kveld med smil og latter. Vi leker, han gir meg akkurat det jeg vil ha. Han har øyne som ser og hender som tar. Og jeg finner ut at det er verdt det allikevel. Jeg tenkte ikke et sekund på de jeg såret. Og det gjorde ikke han heller.

Jeg er redd for at verden ville vært et bedre sted uten meg. Jeg er redd for å gjøre noe slikt igjen. Og jeg er redd for hva menn tenker om meg.

Mannen som elsket Yngve

Jeg har vært på kino i kveld. Gode venner og en vakker film. "Mannen som elsket Yngve" er faktisk ikke oppskrytt. Løp og se.

Det som derimot er oppskrytt er hvor liberale vi nordmenn er blitt. For neimen er det ikke mange som takler å se to gutter forelske seg i hverandre. Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg hørte "nei, æsj!" eller "herreguuuud!!!". Folk sank ned i setene og var tydelig flaue over all denne mannekjærligheten.

Med en gang det var en ørliten romantisk undertone hørte jeg jentene fnise. Mennene prøvde fortvilet å understreke hvor ikke-homo de var ved å banne. Det virket som at dette var en film helt på kanten av hva man burde få vise på kino. Og med "romantisk undertone" mener jeg faktisk scenen hvor Yngve drakk av drikkefontenen. Eller da han spilte tennis. Det var ikke så veldig på kanten i det hele tatt, sånn egentlig.

Men så langt har vi altså kommet. Folk går på en film som åpenbart handler om at en gutt elsker en annen gutt, også viser det seg at de ikke egentlig er klare for å faktisk se det.

Og det vil de at hele kinosalen skal få vite. For det kunne jo være at noen trodde de likte å se det.

Vel. Mitt øye var ikke helt tørt. Jeg syntes forelskelsen var vakker, og ventet hele tiden på at Yngve og Jarle skulle innrømme sin kjærlighet til hverandre. De hadde det beste kysset jeg har sett på lenge, og jeg likte synet av Yngve sin hånd i Jarle sitt hår.

Så da er jeg vel antagelig homo.

Valentinsdagen

Så. Jeg hadde planlagt en litt syrlig bloggpost. Om hvordan valentinsdagen (liten forbokstav, takk) er skapt av handelsstanden, at ikke romantikk bør fastsettes til èn spesiell dag og at den diskriminerer oss som ikke har funnet kjærligheten.

Jeg hadde tenkt å brette ut en del om mine følelser rundt denne dagen, for så å legge igjen et hint om at jeg ønsker meg en anonym beundrer.

Men jeg har bestemt meg for å "snu litt på flisa", som eldre folk ville kalt det:

Skål for alle oss fantastiske og uoppdagede juveler!
Skål for oss vakre og uslepne diamanter!

Skål for oss som skrur av radioen når det kommer enda en sukkersøt reklame!
Skål for oss som kaster opp av at det plutselig bare finnes kjærestepar der ute!
Skål for oss som nekter å spise ute/gå på kino/handle i butikken denne dagen!
Skål for oss som ikke mottar et eneste kort, en eneste blomst eller en eneste hjerteformet konfekteske!

Skål for oss som drar på byen en helt vanlig dag i februar!
Vi er vakre! Vi er unike! Vi er elsket!
Og vi vil bli funnet!

(leses høyt foran speilet med fast, entusiastisk og smilende stemme)

Se der, ja. Det tenker jeg skal muntre oss opp.

Vel. Nyt dagen i morgen. Om dere skulle ta en tur ut, så kan dere kikke etter en dame med et desperat glimt i øyet. Også bør dere løpe.

Barndom ved vinduet

Hun gråter. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg vet det. Hun lager ingen lyder, og står vendt med blikket bort. Jeg ser ryggen hennes. Den er trygg og stødig. Men jeg kan føle tårene hennes.

Kanskje jeg alltid vet hvordan hun har det.

Jeg har fått en liten bror, og pappa har reist bort. Han kommer tilbake, sier hun. Han er på kurs, og skal bare være borte en liten stund.

Jeg ligger i sengen deres. Hun liker ikke å ligge alene, og både jeg og søsteren min sover hos henne. Lakenet er lyserosa, dynene litt mørkere. Det lukter trygt og godt der inne.

Det er tidlig morgen. Jeg vet at noe er galt. Instinktivt løper jeg på do. Jeg blir ikke redd når jeg ser blodet. Men jeg blir lei meg. Det har sikkert kommet blod på lakenet også.

Jeg gråter høyt, hikster uten kontroll. Hun våkner, kommer rolig til døren. Jeg låser opp, og hun trøster. Henter en ny truse, tørker tårene mine. Mensen er ikke farlig.

Jeg er voksen nå, tenker jeg.

Jeg kommer aldri til å glemme synet av henne. Gråten til lillebror i bakgrunnen, hun som gråter ved vinduet. Hun er en lys skikkelse mot det mørke.

Og jeg er 11 år og voksen.

Sosionomer

I dag har jeg vært på kurs med jobben.

Se for dere en stor sal. I salen sitter bøttevis av kvinner og en håndfull menn. 90% av dem har tårer i øynene. De tar seg til brystet når de hører fryktelige historier, og det hviskes om hvor vanskelig det er å skulle høre alt dette. Kvinnene har lilla skjerf, store øreringer og de smører seg frenetisk med håndkrem. Siden alle ønsker å "lytte aktivt" summes det jevnt i salen. De aller fleste blir forelsket i den engasjerte (og kjekke) foreleseren.

De jobber i helse- og omsorgsyrker.

Her skal dere få tre eksempler på noe av det jeg har hørt i dag:

"Det finnes en dør. En magisk fantasidør! Bak den døren finnes muligheten for en ny virkelighet. Fortell alle om dette. Fortell!" (det siste hviskes)

"Og det er ikke farlig å si fra om man har vondt i følelsene sine."

"Nå har vi vandret en stund i det emosjonelle landskapet, og jeg forstår om dere er slitne."

Og slik fortsetter det. Vi så blant annet også på et papir som var fylt av ansikter. Hvert ansikt hadde ulike ansiktsuttrykk, og under sto det navn på en følelse. Helt øverst på arket sto det "hvordan har du det i dag?".

Jeg lærte ganske mye i dag. Kanskje aller mest hvorfor jeg har blitt i overkant følsom med årene.