Siden jeg alltid er ute i god tid har jeg begynt å pakke ned leiligheten min. Joda, det er en måned til jeg skal flytte, men det er aldri dumt å begynne tidlig.
Å ha pappeskene fremme igjen får meg til å tenke på sist gang jeg flyttet. Det er akkurat to år og to måneder siden nå. Jeg sto i leiligheten jeg hadde delt med min store kjærlighet. Leiligheten hadde fargene vi hadde valgt, møblene vi hadde kjøpt sammen og fremtiden vår satt i veggene.
Rundt meg svinset hunden min, jeg trodde fortsatt at jeg skulle ha han da. Jeg pakket så fort, husker jeg. Som at jeg hadde dårlig tid. Og det hadde jeg jo. Det hadde vært slutt i flere måneder, jeg hadde brukt lang tid på å finne ny leilighet. Jeg kan ikke huske at jeg gråt, men det gjorde jeg nok. Såvidt jeg vet gråt jeg hele tiden de første månedene.
Ingen av oss likte tanken på at jeg skulle flytte. Han hadde dårlig samvittighet, og var nok ikke riktig sikker på valget sitt. Jeg ville bare ha ham, ingen andre. Men jeg hadde bestemt meg for å vente, jeg hadde en plan. Jeg skulle vente et år, så skulle han nok komme tilbake. Han trodde kanskje han trengte noe slik selv også, sa han. Han håpet dette bare var en pause, at det ikke ville vare evig.
Jeg brydde meg ikke om at han hadde ny kjæreste da, og det gjorde vel egentlig ikke han heller.
Men så fant jeg leilighet. Han var med når jeg fant den. Satt i bilen og ventet hele den timen det tok. Og han holdt meg når jeg gråt, også når han forsto at det var av glede. Og vi fikk det plutselig så fint sammen. Vi holdt hender, flørtet og tullet. Han hjalp meg å finne nye møbler, og kjøpte to lilla puter til soverommet mitt. Når vi var inne i leiligheten for første gang gnistret det mellom oss, jeg kjente det helt inn i magen.
Jeg husker at jeg lå på sengen min i den nye leiligheten. Han sto over meg, og vi klemte hardt. Det lå mye i luften, og det var tydelig at han måtte kjempe med seg selv. Jeg var litt lykkelig akkurat da. For da trodde jeg helt sikkert at han kom til å finne tilbake til meg.
Og uten at jeg visste det var det avskjeden vår. Et år kom og gikk, men han kom aldri tilbake. Jeg sluttet å vente.
Nå pakker jeg ned denne leiligheten. Stedet som har betydd så utrolig mye for meg. Singelleiligheten min, kaller jeg den. Her har jeg bodd i to år. To år uten kjæreste, to år med gjenvunnet selvstendighet. Og kanskje litt personlighet.
Jeg er ikke den jenta som flyttet inn lenger. Jeg går ikke med et hull i magen og venter på han som gjorde det slutt. Jeg har skrudd inn skruer selv, satt sammen et stuebord (med god hjelp av søster) og jeg har montert en lampe selv. Jeg har nytt mitt eget selskap, og jeg har sakte, men sikkert, glemt han.
Den nye leiligheten har nye muligheter. Nå skal jeg gå fra aleneboer til samboer igjen, om enn med en venninne. Vi skal være single sammen, og vi skal bo i byen. Og jeg skal fortsette selvstendigheten min, og jeg skal være meg selv.
Og selv om pappeskene gjør meg litt vemodig, er jeg glad jeg er kommet hit.
