Hjem

Jeg var på toget på vei til Lillehammer. Turen ble bestemt dagen før. Morfaren min var innlagt på sykehus igjen. Det så ikke bra ut, sa de. Dagen før var han blitt blå på leppene, pustet dårlig og var ikke mulig å få kontakt med. Jeg syns ikke det var vanskelig å reise hjem, men jeg gruet meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle møte.

Toget var fullt, det var varmt og jeg fant ingen plass å sitte. Det var folk overalt, og så altfor liten plass. Jeg slukte en sjokolade mens jeg sto. Sto lent inntil bagen min og tok store biter. Håpet at ingen så hvordan jeg svelget den hel. Jeg hadde spist så lite hele dagen.

Jeg sendte sms til mamma. Sa at jeg rakk toget, at jeg rakk å bli med til sykehuset. Hun syntes det var bra. Nå skulle vi dra dit med en gang jeg kom frem. Jeg visste at de ville vente, at vi skulle hente mormor. Men jeg visste ikke hvem som ville ligge i sykehussengen. Ville det være morfar, den stille og trygge mannen han alltid har vært? Eller ville det være den nye, den som gråter, som er syk og dårlig? Dette er den andre turen jeg tar hjem som er slik, tenkte jeg. Det er andre gangen jeg drar hjem fordi jeg tror han skal dø.

Og plustelig ble jeg kvalm. Jeg var sikker på at jeg kom til å kaste opp, og så meg om etter doen. Den var der, men det sto en haug med folk mellom oss. Jeg satte meg ned på huk og åpnet jakken. Det ble jo så varmt også. Høytalleren sa at vi nærmet oss Lillestrøm. Flere begynte å røre på seg, det var mange som skulle av. Så jeg reiste meg.

Familien min er annerledes nå. Vi har alltid vært heldige, vi. Lite død og lite sykdom, mye glede og mye latter. Nå er morfar syk. Han har vært det i nesten et år nå, og ingen klarer å tenke på annet, ingen klarer å bry seg om annet. Alt blir så lite, og man kan føle seg litt alene oppe i det. De fleste liker å si at det er naturlig, at det er livets gang. Vi vet det, alle sammen. Men det hindrer det ikke i å snu opp-ned på livene våre.

Nå var kvalmen overstrømmende, og det begynte å flimre foran øynene mine. Svarte flekker, svimmelhet og en følelse av at jeg kom til å besvime. Jeg kjempet meg fremover, fant et sete og kastet meg ned. Jeg tråkket på ben og dyttet folk unna. Svetten rant, jeg pustet nesten ikke.

Gråten i halsen og litt panikk.

Jeg sendte en ny sms til mamma. Sa at jeg hadde vært dårlig, men bedre nå. Hun klarte ikke gi så mye støtte, hadde nok med morfar. Og jeg følte meg ensom og alene. Skamfull over å kreve omsorg av moren min på et tidspunkt som dette, trist over at hun ikke maktet å gi meg mer enn hun gjorde.

Jeg sov hele turen hjem.

Og hvem møtte jeg i sykehussengen? Jeg møtte morfar. Han så ut som han aldri hadde vært døden nær. Bortsett fra slanger og at han har veldig tynn var han akkurat som før. Og jeg pustet lettet ut.

(Men det var ikke noe angstanfall som jeg var redd for. Det var en helt normal før-forkjølelse som lever i beste velgående akkurat nå.)