Min besettelse

I dag opplevde jeg et gjensyn med en god, gammel følelse. Eller, den er i grunn ikke så altfor god. Bare gammel.

Vel. Jeg satt harmløst i sofaen min, som vanlig. På tv gikk det et program om M2M, og om hvordan deres karriere har forløpt. Jeg rocket med på musikken (jepp, jeg skammer meg), og generelt koste meg. Jeg ofret faktisk ikke mangelen på kjæreste en tanke. Men plutselig kom det. Jeg frøs til.

"De to jentene, Marion og Marit, fikk til og med en gjesterolle i den populære ungdomsserien Dawsons Creek. Og det hele toppet seg da de fikk varme opp for det populære bandet Hanson. De ble faktisk også sammen med hver sin Hanson."

*Mmmbop spilles i bakgrunnen, og det vises bilder av Min Taylor*

Sjalusi og brennende forelskelse.

Jeg kjente et lite hat til disse to fjortissene. Hvordan i all verden greide de det? De greide å spille i den gamle favorittserien min, og i tillegg ble de sammen med en Hanson hver?! Det er da virkelig som stjålet ut av mine dagdrømmer.

Men, la oss fokusere på det viktigste. At de stjal Hanson fra meg.

For jeg kan like gjerne innrømme det: jeg er en tidligere obsessed Hanson-fan. En jeg-vil-puste-Hanson-og-jeg-vil-leve-Hanson-og-jeg-kan-aldri-
klare-meg-om-jeg-ikke-får-gifte-meg-med-Taylor-fordi-jeg-
har-aldri-elsket-noen-så-høyt-i-mitt-liv-og-jeg-klarer-ikke-
la-være-å-hyle-fordi-følelsene-er-så-sterke-så-jeg-tror-jeg-
dør-snart-fan.

Mye likt en psykose, tror jeg.

Ja. Jeg tapetserte rommet mitt med plakater. Jeg tapetserte klasserommet med plakater (til stor forargelse for guttene i klassen). Vinduet mitt var fullt av plakater, innvendig og utvendig - for jeg likte å se de tre guttene når jeg kom hjem fra skolen. Og jeg pustet virkelig Hanson. Jeg hørte på cd'n, jeg snakket om dem til venninnene mine (vi var forelsket i en hver), jeg skrev om dem i stiler, jeg kranglet om dem på skolen, jeg var konstant på chattesiden deres, jeg så alt jeg kunne om dem på tv, jeg kjøpte tyske blader jeg ikke forsto - bare fordi det var et lite bilde av dem der. Og jeg og venninnene mine så videoene deres, som vi bestilte fra USA, både baklengs, forlengs og i saktefilm.

Og jeg dagdrømte virkelighetsnære drømmer om hvordan jeg skulle treffe min Taylor. Det gikk som regel ut på at de skulle komme kjørende gjennom Lillehammer, og at jeg tilfeldigvis skulle gå langs veien. Og det var i grunn det som trengtes. For Taylor ville kjenne igjen kjærligheten når han så den gå der langs veien.

Jeg tror faktisk jeg var litt syk.

Det store klimakset var da jeg vant et møte med mine tre Guder gjennom Hit40. Ingen kan si jeg ikke fortjente å vinne. Jeg sendte tonnevis med småkort, et digert kort (så stort at det vakte oppsikt på det lokale posthuset), samt en mail hvor jeg forklarte hvor mye jeg elsket Hanson og musikken de spilte. Og TV2 fant altså ut at jeg var en verdig vinner. Og til alt hell fikk min mor overtalt Hit40 til å ta med min søster også. Ellers ville vi antagelig vært bitre fiender den dag i dag.

Men, ja. Vi fniste og hylte konsekvent etter dette. Det går rykter om at folk hørte oss to km lenger nede i bygda, faktisk.

Og vi dro. Hele veien til Sverige. To bygdejenter, på vei til å møte den store kjærligheten. Det var latter, lykke, spenning, redsel. Vi hadde forbredt oss så godt vi kunne. Gaver var handlet inn (Taylor fikk en elefantbamse og et kjede) og brev var skrevet. Brev med telefonnummer, mailadresse og annen informasjon som kunne bli nyttig. De måtte jo ha muligheten til å kontakte oss når de så at vi var De Rette.

Så vi møtte dem. Og jeg har nesten ingen minner fra det hele. Hjernen min er sånn ca. helt blank.

Jeg vet jeg tok de i hendene. Jeg vet at jeg elsket Taylor enda mer i virkeligheten, men at han dessverre ikke delte det. Og jeg vet at vi hadde følgende ordveksling:

Meg på stotrende engelsk: "Here, it brings you good luck."
Han: "Oh, cool."

Jeg levde på det i månedsvis etterpå.

Men Taylor er som mannfolk flest. Han tok ikke kontakt, og kjærlighetshistorien endte i et stort ingenting. Jeg tok ned plakatene fra vinduet, så på andre gutter, og ble etterhvert ikke like skjelven når jeg hørte navnet deres. De gikk sakte, men sikkert, lenger bak i hukommelsen. Inn blant de andre minnene. Minnene om en tid man kunne slippe alle hemninger. Om da man ikke visste hva kjærlighetssorg eller umulig forelskelse var. Da man var 14 år og fjortiss.

Inntil i dag. I dag satt jeg på sofaen og skalv. Jeg så bildene, hørte Mmmbop'ene, og jeg var plutselig forelsket igjen.

Og jeg forbannet at han aldri ble min.