Mørket har satt seg i sjelen. Det er grått og trist.
Du sperres inne i en langsom smerte. En smerte du ikke forsøker å komme deg ut av. Fordi det kjennes behagelig å være der nede. Eller der inne.
Det er trygt. Og kjent.
Men så ønsker du noen ganger at du kunne hatt en refleks.
Bare sånn at du føler deg sett.
mandag 12. november 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
15 kommentarer:
Noen ser deg alltid. Det er bare ikke like lett å se det selv.
Takk.
:)
Det var da svært så alvorlig du var da. Ikke så glad i høst og mørke tider unge Rakel?
Nils Yttri skrev dette diktet:
Greta Garbo
Ditt liv var lys
Blitzen slo som regn
Rundt ditt vakre hode
Du var Kameliadamen
Hele livet
Dette sammenbrudd
Av skjønnhet og død
Så resten av ditt liv
I skumringsmørke
Bak nattsvarte solbriller
Mens hele verden
Skreik om mere lys
... en liten digresjon, bare.
Jeg vil gjerne bruke dette kommentarfeltet til å oppfordre til en økning i antall daglige kakaokopper, fordi jeg er overbevist om at kakaokonsumpsjonsvekstraten i alle fall til en viss grad korrelerer med graden av økning av følt vellyst.
Enig. Kakao eller rødvin ispedd bra bøker eller bra mennesker hjelper mot det meste.
Og så kommer man til overflaten igjen etter hvert..
Åh men lille Mirakelet da! Jeg ser deg jeg! Lover!
Gretten: Pledd og stearinlys er fint. Kulde og mørke fra man går på jobb til man kommer hjem, er ikke like fint. Men det går nok over igjen snart.
Ellikken: Jeg har ikke sett det diktet før. Er ikke helt sikker på om jeg forsto det heller (er ikke den skarpeste kniven i skuffen, vet du), men det var en fin kommentar uansett. :)
Thomas: Jammen bruker du fine ord. Jeg er imponert.
Til saken.. kakao er fint, ja. Jeg har faktisk ikke drukket en eneste kopp enda. Kanskje jeg skal gi det et forsøk i morgen, så skal du se jeg får en lettere dag. Stoler liksom på at du vet hva du snakker om.
Frøken Skavlan: Noen ganger kan det være vanskelig å se det gode, og da er det fint med en kommentar som minner om det. :)
Frøken Makeløs: Tusen takk for oppmuntringen! Jeg smilte faktisk av kommentaren din. Ikke værst. :)
Jeg er glad du (og flere) ser meg, men så ser kanskje ikke den jeg håper skal, og da skriver man slike triste ord.
Dette er kanskje ikke innlegget for å være sprudlende entusiastisk i kommentarfeltet, men jeg har bil igjen! :oD
Si en dag, så kommer jeg med pizza. Og en refleks. :o}
Beklager det der. Jeg satt og leste pensum. Tror jeg skal ta meg en kopp kakao sjøl, jeg nå.
Sorgenfri: Du pleier å være god medisin for diverse deppeperioder, så det høres kjempe fint ut! :) Jeg er ledig på fredag, om du vil?
Thomas: Pensum kan gjøre de rareste ting. Og jeg håper at kakao ikke er ensbetydende med depping...
Hvis det er en trøst så er vi mange som har det sånn for tida. Jeg veksler mellom å kose meg inne under pleddet mens jeg ser ut på stjernehimmelen... til å sitte inne under pleddet, mens jeg forbanner vinteren og lurer på om jeg skal emigrere til et varmere land.
Jeg er sikker på at det hadde hjulpet med en kjæreste... helt sikker.
Da er vi nok litt like, Lothiane. Merkelig hvor skiftende følelser kan være.
Og jeg tror også det ville hjulpet med en kjæreste. Eller i det minste en kar som kunne varme meg de dagene jeg har det kjipt.
:)
Sukk... ja... Hvor finner man sånne?
:) *klem fra meg*
Ja, det kan man lure på. Jeg er neppe den rette å spørre, siden jeg snart har vært singel i to år.
Men i grunn er det litt greit også. Det er bare enkelte søndager det hadde vært helt greit å ha en kar ventende under pleddet. ;)
Legg inn en kommentar