Tilbake

Toppen av ensomhet er når jeg går av toget, og kan se gledelige gjensyn overalt. Jeg venter alene på bussen.

I leiligheten har alt lys på stuen sviktet. Det er mørkt og trist her nå.

Og jeg lurer på om dette er alt.

I morgen står jeg tidlig opp, og jeg kommer til å være kvalmende trøtt. Antageligvis forsover jeg meg litt, slik at alle dagens forberedelser må gjøres raskt. Jeg dropper do, men rekker sminke. Klærne kommer på i en fei. Så lenge det er noenlunde pent, og ikke for utfordrende er det greit. Tennene pusses, og jeg sukker over at jeg ikke rekker å sjekke mailen. Det hadde vært fint med litt bedre tid. Så småløper jeg ut, mens jeg stresser for om jeg rekker bussen. Jeg rekker den med god margin, og tenker at jeg hadde rukket do. Jeg snakker med min søster i telefonen, og er ufattelig glad for å ha henne å våkne med.

Så kommer jeg på jobb. Det første jeg gjør er å sette på kaffe, låse opp alle skap og skuffer, for så å forberede jeg meg på dagen. Etterhvert går jeg ut for å ta en røyk og en kaffe, og jeg føler at dagen kan begynne. Dagen går sin vante gang, men det er aldri godt å si hva som skjer. Kanskje har jeg en god samtale, kanskje har jeg et ekkelt møte. Kanskje sårer jeg noen? Man vet aldri. Jeg er en virvelvind på jobb, og energien bruser. Jeg glemmer å spise lunsj, men rekker å spise noe kjeks før jeg skal hjem. Det er så ekkelt å røyke på tom mage.

Jeg rusler hjemover. Nå mister jeg bussen med tre minutter, og kan velge mellom å gå eller å vente på neste. Jeg tusler innom butikken, handler litt godteri og brus, også tar jeg meg en røyk. Når jeg er midt i røyken kommer bussen, og jeg må kjempe den eviglange kampen om å få komme på først. Bussen er som vanlig varm og klam. Jeg ringer min søster, og vi snakker om det som har skjedd siden sist.

Så kommer jeg hjem. Det første jeg gjør er å sette på en kjele med lapskaus på boks. Den varmes mens jeg kler av meg arbeidsklærne, og får på meg kosebuksen. Jeg setter på dataen og tv'n, slik at det ikke skal kjennes så tomt. Middagen er god. Jeg spiser hele boksen, og blir nesten kvalm etterpå. Mens jeg har spist har jeg sett på Friends, og det har vært en morsom episode. Sannsynligvis har jeg ledd høyt flere ganger.

Kvelden kommer. Jeg kikker over alle de faste sidene på nettet, og innimellom ser jeg litt på tv. Av og til rusler jeg ut og røyker. Noen ganger ringer jeg mamma, andre ganger leser jeg en bok. Når klokken blir halv elleve begynner jeg å tenke at jeg skal legge meg. Jeg drøyer det til halv tolv før jeg nesten løper for å ordne meg. Og jeg vet at jeg kommer til å bli stuptrøtt i morgen. Igjen.

Og slik er dagene, slik er livet. Rutiner og forutsigbarhet, hver dag er noenlunde lik den forrige.
Jeg synes på en måte det er litt greit. Det er trygt. Ingen rom for svik eller sårbarhet. Min egen sjef, og alt det der. Det er nettopp det som er skremmende.