På reisefot

Jeg reiser en del. (det hadde vært fint å fortsette denne setningen med "i jobben", men det er ikke helt sant. Jeg reiser ganske lite i jobben.) Sannheten er at jeg reiser en del hjem.

Vel. Jeg er en av disse som er på plass minst en halv time før togets avgang. Stresset som få, og med ellevill panikk for lang kø i Narvesen. Når man har lang ventetid er det ikke stort annet å gjøre enn å kikke på menneskene rundt seg.

På stasjonen ser jeg mange avskjeder. De mest merkbare er disse evige elskede som skal ta farvel. Man kan se tungene krøller seg i hverandre, og ganske ofte har gutten en hånd godt plassert på stumpen til kjæresten.

Sist gang jeg var på reisefot så jeg et slikt par. Bare at de faktisk kysset med lydeffekter. Gutten var værst. Han kom med hese "mmm.. aaah.. åh" under hele seansen. De sto slik lenge, og jeg ble stadig mer pinlig berørt. Men det virket som at de ikke så verden rundt seg. De sto slik en god stund, før toget kom. Da ruslet de hånd i hånd bort fra stasjonen.

Etter dette rystende synet bestemte jeg meg for å gå på do. Det gjorde en annen mann også. Det var merkelig. Jeg satt i min bås, mens han (antageligvis) sto i den ved siden av. Han tisset høyt og lenge, mens jeg fikk presset frem to prestasjonsangst-dråper. Når vi var ferdige sa han "hade', da". Det var litt fint at han følte vi hadde delt noe så nært at han måtte ta farvel med meg. Men jeg klinte ikke med han.

En gang flørtet jeg forresten med en gutt på toget. Vi endte opp med en øl i Oslo. Det viste seg at han kun var interessert i at jeg skulle betale ølen hans, men dog. Det var en god øl.

Noe av det mest slitsomme jeg ser er familier. Barna er slitsomme allerede før de skal på toget, og foreldrene er utslitt. Dersom foreldrene deler seg, ser den av de som står igjen på stasjonen merkelig lettet ut. Den som sitter på toget er èn av to: svært engasjert eller svært uengasjert.

Jeg ender alltid opp i samme kupè som disse barnefamiliene.

En gang satt jeg bak en mor som sang godnattsanger i en time. Og etterpå leste hun bok med stor innlevelse. Jeg lærte at godnattsanger har ganske mange vers. Og de er overraskende like. Jeg lærte at bøker leses best av min egen mamma og pappa, samt at jeg aldri skal glemme mp3-spilleren min igjen.

Ganske ofte sitter jeg ved familier som driter i hva ungene gjør. Det er de aller mest slitsomme. De har barn som hele tiden popper opp fra setet foran mens de sier "hei!" eller "se!" eller "jeg har en lastebil!". Eller det værste av alt: de bare står der. Stille og stirrende.

Jeg er ikke så veldig glad i barn. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem, og ender som regel med å skremme de litt. Ufrivillig, selvsagt. 17. mai møtte jeg en venninnes barn. De var faktisk kjempe søte, og jeg forsøkte virkelig å snakke med de. Rufset de litt i håret og prøvde å hilse pent (jepp, jeg håndhilser). De var stumme som østers, og hadde et skremt uttrykk i ansiktet.

Tilbake til toget. På forrige togtur dukket det opp et lite barn som ville vise meg en eller annen leke. Jeg smilte og nikket. Høflig, med avvisende. Dessverre tar ikke barn hint, og det ble stående der med et dumt uttrykk. Så jeg lukket øynene og lot som om jeg sov. Hun ved siden av meg tok over, heldigvis. "Ja. Har du den fine leken, ja? Den var fin. Har du fått den av mamma'n din?", hvorpå barnet bare blir stående å stirre. De gjør jo slik hele tiden.

En gang forsøkte jeg faktisk å bry meg. Da tok jeg av meg høretelefonene, sa pent "hei" tilbake og smilte. Barnet ble sjenert. Så jeg bød frem høretelefonene og lurte på om han/hun (man vet jo aldri hvilket kjønn det er) ville høre på. Da ble han/hun redd, og løp bort. Det var visst ikke bra med Rammstein. Noen ganger er det rart å tenke på at tvillingsøsteren min jobber i barnehage.

----

Og akkurat nå er det utrolig godt å tenke på at jeg ikke skal reise noe sted i helgen.