Kjærlighetshistorie - et utvalg

Min første kjæreste møtte jeg på et diskotek i bygda. Jeg gikk første året på ungdomsskolen, og han var ett år eldre. Han var blond, hadde briller og var veldig interessert i sykler. Vi dansa rolig og klina på dansegulvet. Jeg kan fortsatt huske følelsen av svette hender på ryggen. Etterpå ble vi sammen. Jeg var helt fantastisk lykkelig.

Forholdet var som de fleste første forhold. Vi torde ikke å kysse, men vi holdt hverandre i hendene. Vi var ganske sikre på at vi elska hverandre, og sangen vår ble Eric Claptons "You look wonderfull tonight". Han ringte meg en gang og sang "I just called to say I love you". Det er ingen som kan si at man ikke kan elske som fjortiss. Jeg tror vi begge elsket av hele vårt unge hjerte. Men så kom dagen jeg fikk vite at han vurderte å gjøre det slutt. For å hindre dette slo jeg opp først. Det var like greit å gjøre det selv, liksom.

Min neste kjæreste var en liten bølle. Vi var rake motsetninger, men jeg var ufattelig forelsket. Og jeg tror nok han også var forelsket i meg. Denne gutten tok meg med på de første festene, og vi hadde tre vidunderlige måneder. Jeg fikk et kjede hvor det var gravert inn "jeg elsker deg". Og vi pleide å ligge i senga og bare holde rundt hverandre. Han brukte ganske mye parfyme (Tommy Hillfiger), og det pleide å lukte av parfymen hans når han var dratt. Det var veldig bra for en forelsket jente som meg. Og samtidig som jeg var sammen med denne gutten var vennene mine sammen med hans venner. Et skikkelig gjengforhold. Vi var antageligvis en plagsom gjeng, men vi hadde det ufattelig gøy sammen. Så gjorde han det slutt, og ble sammen med eksen sin igjen. Hun het Anette, og jeg hatet de begge dypt og indelig. Jeg hørte på Toni Braxton med "Unbreak my Heart" og gråt stort sett hele tiden.

Når jeg kom på videregående hadde jeg mitt første litt voksne forhold. Et halvt år varte det. Ganske fantastisk. Vi møttes på skolen, og forholdet var intenst og kjærlighetsfylt. Det viste seg dessverre at gutten var en løgner, så jeg måtte gjøre det slutt. Jeg kan enda kjenne smerten jeg følte når jeg ble fortalt hvordan/hvem han egentlig var. Med fare for å høres bitter ut tror jeg nok at måten han behandlet meg på har satt sine spor. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, men jeg er ganske skeptisk, og takler dårlig om noen er uærlige. Men vi hadde et godt forhold så lenge det varte, og foruten sviket har jeg en del gode minner.

Så kom mitt andre seriøse forhold. Dette var med en gutt jeg møtte på folkehøgskolen jeg gikk på. Vi hadde et helt nydelig forhold, og pratet med hverandre om alt. Jeg husker spesiellt godt den kvelden vi ble sammen. Vi hadde holdt hender i smug en stund, og møttes nede i vaskekjelleren. Så satt vi oppe på en vaskemaskin mens vi snakket om følelsene vi hadde for hverandre. Det var nesten som å være i en film. Resten av forholdet var... vakkert. Han spilte piano og gitar, jeg hørte på. Vi dro hjem til foreldrene hans, og jeg fikk et veldig godt forhold til moren. Vi sang sammen, så på filmer sammen, og lå tett inntil hverandre. Og hele tiden snakket vi. Om alt. Det er det mest åpne forholdet jeg har hatt.

Så kom dagen han gjorde det slutt (ser jeg et mønster her?). Det var helt forferdelig. Vi var halvveis i året, og jeg visste at jeg kom til å se han hver eneste dag i et halvt år til. Det halve året var preget av at vi prøvde å bli sammen igjen, at jeg gråt, at han ikke ville være sammen med meg allikevel, og at jeg forsøkte å finne andre. Vi fortsatte å tulle rundt frem til vi hadde et aller siste forsøk når jeg gikk på høgskolen. Det viste seg at ingen av oss egentlig ønsket å være sammen, og det hele ble avsluttet med en vennlig tone på telefonen. Dette er første gangen jeg virkelig fikk muligheten til å avslutte et forhold med følelsen av at alt var prøvd. Vi er i dag gode venner.

Mitt neste seriøse forhold var Eksen. Jeg har tidligere fortalt om hvordan vi møttes. Vårt forhold var (for meg) det perfekte forholdet. Det var fullt av tillit, latter, glede, gode samtaler og nydelige kyss. Når vi hadde vært sammen i ett år dro vi på hotellferie til Sandefjord. Han overrasket meg med å bestille en limosin som kjørte oss til hotellet. Jeg var så glad at jeg fikk tårer i øynene.

Jeg ble derfor ganske sjokkert når han plutselig en dag sa at han ikke var sikker på at han elsket meg lenger. Vi hadde da bodd sammen i to-tre måneder, og akkurat fått oss en hund. For meg var det utenkelig at det ikke skulle være oss to. Vi forsøkte å redde forholdet i et halvt år til, men visste vel begge at det ikke var mulig. Til slutt måtte en avgjørelse tas, og vi skilte lag. Dette bruddet har vært det vanskeligste. Jeg ser tilbake på den siste tiden med ganske vonde følelser. Jeg husker turene jeg gikk med hunden. Ute i snøen mens jeg gråt, livredd for å miste kjæresten min. Og de desperate klemmene vi tok, når vi begge skjønte hva som holdt på å skje. Jeg husker godt den første dagen etter at han hadde sagt at han var usikker. Vi hadde grått hele natten, og begynte igjen om morgenen. Etterhvert måtte vi på jobb/skole, og Eksen gikk inn på badet. Så kom han ut igjen, helt knust. Da var sangen vår på radioen, "Closest thing to Crazy" med Katie Meluah. Denne perioden gråt jeg så mye at jeg trodde jeg skulle dø. Det kjentes som at hjertet bristet, bokstavelig talt. Etter altfor lang tid fant jeg en leilighet, og vi flyttet fra hverandre. Vi oppførte oss som kjærester frem til dette, men så var det over. Han fant seg en ny jente, og skal nå bli far. Jeg har gått igjennom en ganske langsom prosess, men har nå kommet mye lenger. Som jeg skrev rundt nyttår: "jeg er sterkere, mer uavhengig... samtidig som jeg aldri før har vært så sårbar."

Og da er vi kommet til den neste kjæresten. Den som jeg ikke vet hvem er ennå, men som jeg aner vil komme. Det vil nok ta tid, men jeg vet at det vil skje. Og da kan det godt hende at det aldri blir noe brudd. Kanskje jeg ikke kan skrive om sorg, tårer og smertefulle forsøk på å redde stumpene. Kanskje vi rett og slett varer for alltid. Jeg skrev en gang et dikt om å savne noen du ikke aner hvem er. Det er omtrent slik nå.

-----

Man kan lure på hvorfor jeg skriver dette. Jeg er ikke helt sikker selv. Men jeg kjenner at det ikke blir siste gangen jeg minnes glede og sorger på denne måten. Enkelte historier må bare ut.