Festlek

Husker du nødt eller sannhet? Jeg lekte den når jeg var liten, og har i grunn aldri sluttet helt.

Dette er en lek som fungerer veldig godt om du har lyst til å bli kjent med nye mennesker, men ikke er av typen som går bort helt av deg selv. Det er en lek som sprenger grenser, og som lar deg få lov til å "drite deg ut". Du får mang en god latter, får vite mye snacks om vennene dine, og får lov til å dele en hel del av deg selv. Dessuten kan du komme unna det meste. De aller fleste blir nemlig ikke sinte når man sier at man leker.

Leken er enkel. Du blir spurt om du vil ha "nødt eller sannhet". Nødt vil si at du må gjøre et eller annet, sannhet vil si at du må svare sant på et spørsmål. Du velger selv om du er tøff nok til å være ute på oppdrag, eller om du har baller nok til å svare sant på skumle spørsmål. Husk at du skal spørre neste gang, så hevnen kan være svært så søt.

Typiske spørsmål er: "hvor mange har du hatt sex med?", "hvem i dette rommet kunne du tenke deg å kline med?", eventuelt en mer uskyldig, "hva liker du aller best ved *settinnnavnher*?". En typisk nødt (ihvertfall i mine kretser) er: "gå bort til mannen i grønn jakke, og gi han et kyss på kinnet", "gå bort til Tshawe og si hei" eller "spander en øl på henne".

I går hilste jeg på Tshawe, ga en mann i grønn jakke et kyss på kinnet, fikk en øl, fikk påtvungne komplimenter, samt snakket med mange, mange, mange fine og fremmede menn. Det er med andre ord oppskriften på en perfekt kveld!








Lykke til!

Facebook og kjærlighet

Jeg er egentlig ganske glad i Facebook. Muligheten til å snoke i andres privatliv er mer enn tilfredsstillende, og muligheten til å gjøre alle andre klar over ens eget fantastisk spennende liv er enestående.

I vennskaps- og bekjentsforhold er altså Facebook supert. Men i kjærlighetsforhold er det helt, helt, helt håpløst.

Det å sitte stiv som en pinne mens man ser at den utkårede er pålogget, men ikke kontakter deg er ikke spesiellt hyggelig. Det å våge seg inn på profilen til den heldige, for så å se at fyren ikke har skrevet noe siden 23. september er egentlig litt skuffende. Det å kikke litt nærmere på veggen, og se at damer har skrevet i hopetall er smertefullt.

Det er utrolig hvor ofte man sjekker profilen til de man liker, for så å bli skuffet over at det er like stille der som det var dagen etter 23. september. Det er utrolig hvor vurderende man må være på om man skal skrive noe, eventuelt hva som er akseptert, og i så tilfelle hvor på siden det er ok å vise sin tilstedeværelse. Og det er forbanna utrolig hvor mange lekre trutemunndamer som finnes på disse guttenes venneside.

Det hele utvikler seg dessverre raskt til å bli et avansert Facebook-spill. Og alle vet at man ikke trenger mer Spill i singellivet enn nødvendig.

Jeg er ikke damen som smiler av flørtende tone på vegger, enda så uskyldige de skal være. Jeg er ikke damen som setter pris på at mannen min får en ny venn, som tilfeldigvis også er en sexbombe. Jeg er ikke damen som ler overbærende over at han aldri forandrer statusen sin til "opptatt". Men så langt har jeg strengt tatt aldri kommet i Facebooks historie.

Vel. Når man har flørtet seg ferdig, funnet ut at det ikke blir noe mer, og er klar for å gå videre, det er da Facebook viser sitt sanne jeg. Da blir nemlig fyren aktiv. Han er stadig pålogget, skriver på vegger og oppdaterer statusfeltet sitt. Han deltar på arrangementer, lager grupper og deltar i grupper. Han skriver aldri noe til deg, han bare dukker opp overalt.

Så man vurderer å slette fyren, sånn for å kunne gå videre. Og man har musen over "slett venn", men så vil man jo ikke virke bitter, og man lar det være. Så man begynner heller å være veldig aktiv selv, slik at han skal fortstå at det går fryktelig bra uten han. Man skriver interne spøker i statusfeltet sitt, kryptiske meldinger på vegger til folk man vet han kjenner og melder deg inn i grupper som sier noe dypt om deg. Og man ender i et stort Spill, selv når man egentlig har sett seg slått for lenge siden.

Alle vet at man ikke trenger mer Spill i singellivet enn man allerede har.

Å like seg selv

Jeg har blitt forlatt en gang. Han forlot meg aldri fordi jeg var stygg. Han forlot meg fordi jeg var kjedelig, avhengig og temperamentsfull.

Jeg liker ikke hvordan jeg ser ut på innsiden.

Nå har jeg jobbet med selvtilliten min i over to år, og er endelig komfortabel i egen kropp. Men så viser det seg at jeg har glemt å ta vare på innsiden.

Hvorfor man ikke ser på nyheter på søndager

Det er en emosjonell dag, vet dere. Disse søndagene hvor man lengter etter stek, poteter, brun saus og familie. Det er en slik dag man ikke skal se romantiske filmer, lese bøker hvor hovedpersonen dør eller ta et tilbakeblikk i egen dagbok. Med mindre man føler for å gråte ut hjertet litt, selvsagt.

Men man kan aldri beskytte seg helt.

Minn meg på at jeg ikke skal se på nyheter på søndager. Og minn meg på at jeg må ha en hund igjen snart.

Å legge merke til de du møter

Jeg har lest min del av Paulo Coelho. Ihvertfall nok til at jeg vet at man skal legge merke til hvem man møter. Hans teori er at de du treffer høyst sannsynlig vil ha noe å lære deg. Eventuellt at de du treffer skal lære noe av deg.

I går måtte jeg gjøre noe jeg gruet meg til. I forbindelse med dette måtte jeg, slik man alltid må, vente. Jeg kom i snakk med andre som ventet, og ble til slutt alene med en hyggelig mann. Vi snakket først om småting. Som det å være nervøs, det å ville være med i Bonderomantikk uten å ha noen gård, og litt generellt om været.

Og så fortalte jeg en liten historie om noe som hendte på bussen på vei dit jeg var. Det var ingen god historie, egentlig. Den var ikke en slik man får latterkrampe av, og den innbydde heller ikke til de store filosofiske tankene.

Men etter å ha ledd høflig sa han, plutselig ganske alvorlig: "hvis flere hadde tatt til seg komplimenter, altså komplimenter og ikke sjekketriks, så tror jeg verden hadde blitt et bedre sted. Da ville flere hatt bedre selvtillit, og du ville for eksempel ikke gruet deg så fælt til dette som du skal gjøre nå."

Og der var det. Grunnen til at vi møttes, grunnen til at vi ble sittende igjen alene, grunnen til at jeg fortalte historien. Tenk gode tanker om deg selv, og du vil klare de utfordringene du står ovenfor. Lik deg selv, og du slutter å psyke deg helt ned de gangene du ikke lykkes like godt som du hadde håpet. Elsk deg selv, og du vil takle livet.

Enkelt og greit.

Nå skal jeg gå til speilet og fortelle meg hvor flink jeg egentlig var.

Hvorfor man ikke skriver på fem dager

Jeg skal ikke skrive om at jeg har vært hos en klarsynt. Jeg skal ikke skrive at hun så rett inn i sjelen min. Jeg skal ikke skrive at hun ser en mann langt i det fjerne. Jeg skal ikke skrive at hun mener jeg skal få to barn en gang. Jeg skal ikke skrive at hun forsto hva jeg sliter med. Jeg skal ikke skrive om den rare prikkingen i nakken. Jeg skal ikke skrive om de feilene jeg merket. Jeg skal ikke skrive om at jeg tror på det uansett. Jeg skal ikke skrive om den vonde følelsen jeg fikk etterpå. Jeg skal ikke skrive om håpet jeg fikk etter det igjen. Jeg skal ikke diskutere hvorvidt det finnes slike overnaturlige evner i kommentarfeltet mitt.

Og da blir det til at man ikke skriver noenting.

Tankens kraft

Jeg håper alle vet, og har lagt merke til, at jeg tenker positivt. Som jeg har skrevet om før, så er det ikke alltid like lett. Negative tanker formes utrolig fort, og det er ingen bit av en kake (piece of cake.. høhø) å endre det.

Confiteor skrev følgende i et innlegg i dag: "..."Tenk positivt!" sier folk til meg. Ja, det er lett, tankene dine styrer du ikke så lett, og hva om det første du tenker er negativt? Da har du jo allerede tenkt det ikke sant?"

Det er ikke dumt å anta at jeg er en av disse folkene som ber henne om å tenke positivt.

Jeg har også vært oppslukt av negativitet og vonde tanker. I sin tid gravde jeg meg ned i små "deppe-perioder". Jeg nektet å møte folk, skrev triste innlegg i dagboken min, redigerte mørke sort-hvitt bilder på dataen, hørte på rolig selvmordsmusikk mens jeg tenkte (og handlet) ekstremt selvdestruktivt. Jeg husker at jeg la merke til hvor lenge jeg var glad, fordi jeg visste at etter tre "glad-dager", kom det minst en kjip. Det føltes som om jeg brukte opp energien min når jeg var lykkelig, og at jeg måtte samle det opp igjen ved å være deppa og lei. Og om noen hadde bedt meg tenke positivt da ville jeg antagelig snøftet høylydt, lukket igjen begge ørene og fortsatt som jeg gjorde.

Inntil jeg leste en bok. Det var en slik åndelig bok, vet dere. "Du får alt du ber om", av Esther og Jerry Hicks. Den handlet om "loven om tiltrekning", og hele boken bygger på at vi har en enorm kraft i våre tanker, og at vi faktisk skaper våre liv med dem. Mens jeg leste boken ble jeg oppmerksom på hvor mange negative tanker jeg selv hadde. Og jeg bestemte meg for at jeg ikke ville leve slik.

Når jeg våknet var jeg trøtt og lei, og jeg ville ikke stå opp. Det føltes falskt å klistre på seg et smil, strekke seg og mumle "for en herlig dag, i dag skal jeg ha en givende og lykkelig dag". Men jeg gjorde det. Og det var ikke så ille.

Når jeg følte meg ekkel i hele kroppen, smilte jeg til meg selv i speilet, og sa at jeg så fin ut på håret. Og jeg stoppet effektivt hvert eneste forsøk hjernen min gjorde på å hindre meg.

De negative tankene tenkes. Man kan ikke stoppe det. Men man kan snu det, og man kan fokusere på det positive i stedet. Når du ikke orker tanken på å skulle på jobb, tenk i stedet på den gode samvittigheten man får av å jobbe. Let frem fem positive hendelser du har hatt på jobb den siste uken (jo, du kan alltid finne noe positivt). Og gi det en sjanse.

Når folk sier "jammen jeg er ikke positiv, dette er bare sånn jeg er skapt", sier det noe om frykt. De frykter å ta innover seg ansvaret for sitt eget liv. For det er jo litt skummelt. Når man innser at tankene skaper livet vårt, og at det er vi selv styrer tankene, da må man også godta at det er vi som har ansvaret. Da kan man ikke lenger skylde på gud, barndommen, "alle andre" eller hvem man nå ønsker skal ha skylden. Man må faktisk ta ansvar for sitt eget liv, på godt og vondt.

Enkelte vil ikke forandre seg heller. De kjenner det negative, og det blir skummelt å skulle forandre noe som "alltid" har vært der. Dessuten er negativitet en lumsk liten sak. Den liker å være i hodene våres. Den tiltrekker seg mer negativitet. Og den får eieren av hodet til å nesten ønske å forbli negativ. Den får eieren til å ikke tro på forandring, altså, å tenke negativt om forandringen. Naturlig nok.

Men jeg mener det; tving dere selv! Smil falskt til deg selv i speilet, og legg merke til at smilet blir varmere og mer ekte for hver gang. Skriv noe positivt i statusfeltet på Facebook, og skriv en sms til seg selv med positive ting du trenger å huske. Og les det. Flere ganger. Hør på musikk som gjør deg glad, og se filmer som får deg til å smile. Omgi deg selv med komplimenter, både til deg selv og andre. Og når du tar deg selv i å tenke en negativ tanke, så ikke fokuser på den. La den reise videre, til et annet sted. Ikke bry deg om den.

Og jeg lover at du vil få det mye, mye bedre.

Min nye side

Jeg har egentlig visst at jeg har vært slik, men det ble ikke helt klart for meg før nå nylig. Hva, lurer du på? Vel, min ekstreme sans for orden, og min kvelende trang til symmetri.

Det var faktisk en av kollegaene mine som fikk meg til å innse at kontorpulten min er unormalt ryddig. Hun bemerket at jeg var vel opptatt av at "alt har sin plass", og utfordret meg til å la det være rotete på slutten av dagen. Jeg gjorde som hun sa, og jeg hadde det ikke godt. Det var fantastisk å komme tilbake dagen etter og få alt i system igjen. Pennen i koppen sin, papirene i hjørnet sitt, post-it-lappene på hyllen sin. Og aller viktigst, visittkortene og hullemaskinen som lager en perfekt firkant.

Vel. Jeg forsøkte å gjøre om på vanene hjemme også. Jeg har nemlig et system for fjernkontroll, røykpakke og lighter. Faktisk, sånn for å være pinlig ærlig, prøver jeg å ha et system i askebegeret også. Altså, at røykstumpene mine må ligge litt pent.

Men det er ikke barebare å endre slike vaner. Jeg tok meg selv i å legge alt i system gang på gang, nesten litt automatisk. Når jeg la sakene mine "feil" var jeg urolig og ukonsentrert. Det var antagelig rett før jeg slo meg selv i hodet, mens jeg kalte meg "dust", sånn som han på "Hvaler" (han er forøvrig drømmegutten hva angjør rengjøring og rydding).

Slik så det ut etter at jeg hadde tapt kampen:



Perfekt.

Så nå har jeg altså innsikt i min moderate tvangstanke. Den er heldigvis rimelig harmløs, og i grunn ganske praktisk. Jeg skulle egentlig vært med i "Ekstrem Rengjøring" eller et annet ryddeprogram, jeg. Der ville jeg gjort det stort.

Det eneste jeg synes litt irriterende er at ikke alle er like symmetriske som meg. Og det kan hende jeg irriterer andre. For eksempel når jeg bruker uendelig lang tid på å få matvarene ned i posene sine på en tilfredsstillende måte (posen skal kunne stå når jeg setter den fra meg, samt at det må være fullstendig orden der nede).

Så. Hva er dine tvangstanker?

Pappa er også tankefull

Kontrast

Jeg går av bussen på Oslo S. Det er mennesker overalt. De går med lange og raske skritt. De ser stivt fremover og gjengjelder aldri smilet jeg gir dem. Egentlig tror jeg ikke de ser smilet mitt en gang.

Jeg hører på musikk. Rusler stille mot togstasjonen mens jeg ser på menneskene. Menneskene med telefoner, handleposer, hunder og bagasje.

Jeg ser jenter med bleket hår og matchende klær. De bruker solbriller inne, har skinnende lepper og bærer på store vesker. En mann med dress og stresskoffert løper forbi meg. Han ser opptatt og viktig ut. Løper med lange skritt, og tar på en måte større plass enn oss andre. Det ser ut som at han skal i et viktig møte, et møte som handler om penger og makt. En vennegjeng kommer mot meg. De snakker høylydt, flirer og ler. De ser glade ut, som om de har verden i sine hender. Det er bare å forsyne seg.

Og midt på broen sitter en mann. Det regner tett her, og han sitter litt sammenkrøket. Skitne klær, øyne som stirrer i bakken. Hendene er mørke, de fikler litt med jakken. Jeg tar frem 25 kroner, og legger de i koppen hans. Den er også våt.

Jeg står der i noen sekunder. Sperrer veien for menn i dress, vennegjenger og jenter som er helt like. Jeg vil vise at jeg ser. Han sier takk. Jeg smiler, mumler at det er så lite, og begynner å gå videre. Små skritt inn i mengden av mennesker. Mennesker og handleposer.

Jeg skulle gitt så mye mer. Vi skulle alle gitt så mye mer.

(husk TV-aksjonen søndag 19. oktober)