Når man tror man skal dø alene

Jeg har vært syk en stund nå. Det begynte som en enkel forkjølelse, fortsatte som en mer tung influensa, utviklet seg til øreverk på begge ører, og endte med en smertefull (antatt) bihulebetennelse.

Vel. Jeg kunne skrevet mye om hvor vondt jeg har hatt det, men det er ikke det viktigste her. Det jeg syns er mest spennende/urovekkende er hva som skjer inne i hodet mitt når jeg er alene og innesperret over flere dager.

For å være nøyaktig: den siste jeg snakket med face to face over noenlunde lengre tid var legen min. Det var et lite kvarter på tirsdag, og vi vet alle at legene ikke snakker like mye til ansiktet vårt som til datamaskinen sin.

Så. Hva skjer når man blir liggende slik alene?

Jo, man blir overfølsom. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er ufølsom fra før, så når jeg blir ekstra følsom kan dere bare tenke dere. Tårene triller for den minste lille ting, og jeg føler meg glemt. Jeg er lettrørt, trist og ensom. Også blir jeg redd for å dø.

De siste dagene har jeg hatt uutholdelig vondt i hodet. Etter cirka et døgn begynte jeg å bli urolig for hva det kunne være, og ble til slutt ganske sikker på at det var noe galt med hjernen min. Jeg slukte smertestillende, hodepinen vedvarte og kvalme dukket opp. Dette er neppe bra, tenkte jeg. Nå har jeg både hjerneskade og overdose.

Så jeg begynte å legge en plan. Jeg la mobilen rett ved siden av meg mens jeg pugget nummeret til ambulansen (i grunn ikke et altfor komplisert nummer). Jeg så for meg hvordan jeg kunne hviske frem adressen min i telefonen, og at de så måtte bryte seg inn for å kunne redde meg. Forhåpentligvis rakk de frem, antageligvis ville det være for sent. Slik er det å skulle dø alene.

Og livet mitt begynte å passere i revy. Alle menneskene jeg har møtt, til og med de som ikke har betydd så mye, dukket opp igjen. Jeg begynte å lure på om de ville møte opp i begravelsen min, og om jeg ville få en åpen kiste. Jeg kunne se meg selv ligge der, blek og vakker. Jeg så for meg at jeg ville få min egen gruppe på Facebook. "Hvil i fred, mirakel", eller noe slik. Jeg tenkte på bloggen min, og at leserne mine burde få beskjed om at jeg var borte. Og jeg tenkte på kondomene jeg har i nattbordskuffen, og at mamma og pappa ikke burde finne dem.

Jeg hulket, gråt og bar meg. Ikke fordi jeg var redd for hva jeg skulle møte etter dette livet, men fordi jeg ikke var klar for å forlate verden enda. Det var jo så mye jeg ikke hadde fått gjort, og jeg visste at familien min ville bli knust. Til slutt sovnet jeg, ganske sikker på at jeg aldri ville våkne igjen.

Vel. Jeg våknet dagen etter. Hodepinen var fortsatt til stede, men det var også pulsen min. Jeg dusjet, kledde meg i vanlige klær og psyket meg opp til å ta en tur på butikken.

Det var en grusom tur, sånn egentlig. Det var langt, tungt og vondt å gå. Jeg måtte sette meg ned med jevne mellomrom, og hodet dunket som besatt. Men det gjorde ikke så mye.

Man skal ikke undervurdere kontakten med andre mennesker.