Jeg gjenkjenner sangen umiddelbart. Et sekund og en tone. Det er ikke mer som skal til.
Det er nesten litt irriterende. Jeg skulle helst latt sangen seile forbi bevisstheten. Bare som litt bakgrunnsstøy. Det ville gitt meg ro.
Men jeg stopper alltid opp. Den gjør slikt med meg. Fryser meg fast i noen sekunder, før jeg kan fortsette med det jeg holdt på med.
Det er rart at den fortsatt spilles, tenker jeg. Den er gammel nå.
Den gangen det var "vår sang" likte jeg den. Jeg lot sangen bety kjærlighet, og tonene ga meg tro på at det ville være evig. Så rene, på en måte. Nå er den plagsom. Klagende, langsom og kjedelig. Den har blitt sunget for mange ganger.
Plutselig dukker en annen tanke opp.
"Hvordan ville livet vært om vi fortsatt hadde vært sammen? "
Jeg lurer på om han også har det slik.
søndag 13. januar 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Jeg tror alle har det slik av og til.
Ja, det er nok slik.
Men det behøver ikke å bety at man savner det gamle livet, eller angrer på at ting ble som det ble... og det er litt fint.
Min eks-sang er Romeo and Juliet av Dire Straits.
Den får meg til å tenke, uten savn eller tristhet, bare et par sekunders tilbakeblikk.
Og da kommer tanken om hva som kunne vært, ganske automatisk tror jeg. :o)
Du skriver så fint!
Sorgenfri: Ja, det er det jeg prøver å beskrive her. Det er ikke mer enn et tilbakeblikk... og en tanke om alt som kunne ha vært.
Rockette: Åh, tusen takk! :D Nå ble jeg glad..! *glise bredt*
Åh, dette er kjent... :) Det er noen sanger som får alt til å stoppe opp for meg og.
Fint skrevet, Mirakel. :)
Legg inn en kommentar