Minner om deg

Han minnet meg om alt jeg hadde glemt at jeg savnet.

Vi holdt hender under stjernene og vi kysset under månen.

Den første kvelden fant vi et tak vi klatret opp på. Vi sto der, tett sammen. Du varmet meg med gode armer, og jeg følte meg trygg. Jeg var ikke en gang redd for høyder når jeg var sammen med deg.

Vi sto ved vannet og så lysrefleksjonene glitre. Vi snakket og lo, og forbipasserende smilte til oss. Det var så tydelig at jeg var lykkelig.

Om kvelden pusset vi tennene sammen, og du la deg i sengen min. Vi lå sammen hele natten. Armer og ben sammenflettet, i en altfor liten seng. Du var helt annerledes å sove med enn noen andre.

Det var så fint å våkne sammen med deg. Vi snakket ikke så mye. Vi var bare stille og glade. Og når du skrapte bilen for is så jeg at du gjorde det akkurat slik faren min gjør. Det gjorde meg enda mer sikker på at du var riktig.

Du lagde middag til meg. Jeg fikk lov til å sitte på gulvet og snakke, siden jeg ikke liker å lage mat. Du var så fin der du sto.

Vi klarte ikke å la være å ta på hverandre. Lange klemmer på kjøkkenet, et kyss til en cola-kork. "Lukk øynene og vent", sto det. Det var ikke vanskelig å lukke øynene til deg.

Vi satt på sofaen. Stearinlys var tent, musikk var på. Vi hørte på Secret Garden. Og med rødvinsblå tenner tok vi bilder av oss to, sammen. Jeg visste jeg trengte et minne.

Uken gikk, jeg var i en boble. Når vi var på kino holdt vi hender, og vi slapp ikke før vi dro hver vår vei dagen etter. Vi snakket hele tiden. Du viste meg hvem du var, og jeg klarte ikke å la være å vise hvem jeg var. Det var umulig å holde igjen.

Den fine kroppen din føltes så kjent. Og ordene dine var så vakre. Det var som om vi alltid hadde kjent hverandre. Du gjorde ting jeg ikke visste at jeg likte.

Den siste natten kom. Du sa du ikke ønsket forhold, og i sær ikke et avstandsforhold. Min naivitet strakk ikke lenger til. Uansett hvor mye jeg var villig til å ofre.

Dette var den første natten jeg følte sengen var for liten. Jeg ville ikke sove ved siden av deg. Du kom for tett på, og jeg klarte ikke å stenge deg ute. Jeg lå med ansiktet mot veggen. Forsøkte å være hard. Men kroppen din var varm bak meg, og jeg drømte om avskjeder og at jeg var alene.

På morgenen var jeg blitt myk igjen. Vi holdt hardt rundt hverandre på stasjonen. Jeg visste ikke om jeg kom til å se deg igjen. "Du er helt fantastisk", sa du. Jeg klarte ikke å si så mye, men jeg håpet du ikke så tårene mine.

Jeg følte meg vakker i armene hans. Måten han strøk meg over håret på, måten han holdt meg i armene sine. Jeg viste han det beste jeg hadde, men det kunne ikke skjule det værste. At jeg trengte han.