Nå har jeg vært singel i snart to år. Jeg har møtt mange flotte mannfolk, og har etterhvert blitt godt kjent med Spillet.
Det spillet vi alle spiller, vet dere. Der hvor vi later som vi er kulere og mer opptatte enn vi egentlig er, og hvor vi bare tar kontakt etter godt gjennomtenkte vurderinger.
Vi skal ikke være for ivrige. Meldinger skrives med svært kritiske øyne, og gjerne ved hjelp av en venninne eller to. Dersom mannen bruker lang tid på å svare, må vi bruke tilsvarende lang tid før vi svarer. Og man bør ikke skrive for mange spørsmål i èn melding. Det kan virke desperat. For mange smileyer kan virke både desperat og fjortiss. Avslutter vi med en "klem" er det et tegn på at vi virkelig liker den andre. Og vi må aldri starte meldingssamtaler to ganger på rad. Har vi gjort det en gang, er det mannens tur neste.
Samtidig skal vi ikke holde altfor mye igjen. Vi vil jo at de skal vite at vi liker dem. Noe annet ville jo vært dumt.
Vel. Jeg er midt inne i to slike Spill.
På den ene klarer jeg å være noenlunde meg selv. Jeg flørter akkurat passe, skriver omtrent så mange smileyer jeg vil, og avslutter ofte med en klem. Han sender meg også klemmer, skriver lange meldinger, og lurer ofte på hvordan jeg har det. Vi har snakket i telefonen, og har faktisk en avtale om å møtes igjen. Det meste er sånn cirka fryd og gammen. Bortsett fra at jeg har tatt kontakt to ganger på rad, da. Jeg er dermed inne i en vente-til-han-tar-kontakt-først-greie, noe jeg virkelig er dårlig til.
På den andre har jeg gjort minst èn feil. Dette er en hyggelig, ung mann som jeg møtte forrige helg. Vi byttet ikke nummer, og jeg hadde i grunn ikke regnet med at vi skulle ha noe kontakt. Så når min venninne ringte for å høre om hun kunne gi han nummeret mitt var stuen full av jubel. Og jeg satte meg ned for å vente. Jeg mener. Når han spør om nummeret antar jeg at han vil bruke det? Vel. Ingen melding kom. Og dessverre var det julebord rett etterpå. Julebord pleier sjelden å være en god idè. Jeg fant fort ut at det var lurt å sende den første meldingen, og fikk selvsagt full støtte fra de andre juleborddeltakerne. Første melding var nøye godkjent av de andre, og den var akkurat passe vennlig. Men plutselig spratt tøffe-mirakel frem. Det er hun som glemmer all etikette, og som sier ting rett ut. Hun som glemmer alt som heter spill, og som antagelig er grunnen til at jeg har vært singel i en lang periode.
Og nå er det stille.
*lager sånn lyd som når en kassett avbrytes*
Hm. Disse to historiene skulle liksom illustrere hvor vanskelig det er å spille. Den skulle få dere til å forstå hvor tynn linjen mellom å være interessert og desperat er. Og den skulle gi meg bittelitt sympati, siden jeg lever i dette spillet dagen lang. Dessuten hadde jeg tenkt å høre om det er flere enn meg som er lei av å late som, og om det er slik at mannfolk holder på med akkurat det samme.
Men så merker jeg at dette egentlig bare stiller meg i et ganske dårlig lys. Og da er det like greit å avslutte, syns jeg.
Akk, ja. Jeg gleder meg til enda ett år som singel, altså.
søndag 25. november 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
16 kommentarer:
Godt skrevet... hurra for ensomheten..
Hvis dette stiller deg i et dårlig lys, så gjelder det i så fall for alle som er, eller har vært, single.
Tror de fleste er med å spille disse spillene på en eller annen måte, selv om ikke alle er like gode på det.
Og det at du ikke alltid er like god på å følge "spillereglene", beviser bare at du er et menneske som følger hjertet ditt. :o)
spill er pyton. ensomhet er pyton også. Husker jeg en gang fikk melding av en beiler som sa:
"Kunne gitt venstrearmen min for en natt med deg"
Det fikk han. og dumpa meg. Han har fortsatt to hender.
Jeg er jammen glad jeg fant Mr. Jackson på det tidspunktet man kunne bli fjortisfulle, råkline, ha seg og ikke sende en eneste velkomponert tekstemelding. Det der hørtes slitsomt ut.
HERREGUD, som jeg er glad for at jeg slipper Spillet. Hater det. Jeg videresendte alltid meldingene fra han, slika at venninner kunne analysere og hjelpe meg å komponere et svar. En gang ble jeg litt ivrig og sendte hans egen melding tilbake til han istedet. Måtte ro litt ja.
Prøvd å drite i spillet og bare gjort det du har lyst til? Som et forskningsprosjekt liksom?
For ganske mange år siden, før jeg egentlig forstod hva det betydde, lærte jeg meg følgende dikt:
Indian Summer
In youth, it was a way I had
To do my best to please,
And change, with every passing lad,
To suit his theories.
But now I know the things I know,
And do the things I do;
And if you do not like me so,
To hell, my love, with you!
Dorothy Parker
Ikke alltid så lett å leve etter, men jeg syns det er verdt å huske på.
Confiteor: Takk, takk. Ensomhet er èn ting. Spill er virkelig noe helt annet. :p
Sorgenfri: Du er så flink til å si ting som gjør at jeg føler meg bedre. ;) Tusen takk! Det er jo ikke så galt å følge hjertet sitt, i grunn. *tenke på sitatet jeg bruker hele tiden*
Nadiyya: Jepp. Pyton er ordet. Og jeg lo litt av meldingen han sendte. Ganske forfriskende med folk som tør å være så direkte. Det er vel ikke alltid så galt, tror jeg.
Virrvarr: Det ER slitsomt! Særlig når man ikke har impulskontroll, sånn at man stadig gjør ting feil. Og det hørtes da veldig deilig ut å møte noen på den måten du beskrev. ;)
Sullemitt: Ah! Enda en som videresender meldinger! Det har jeg og venninnene mine gjort også. Vi analyserer, tolker og styrer.. også ender det som regel ikke så bra uansett. Flere kokker, mer søl, er det vel de kaller det.
Hm. Gjøre som jeg vil, ja? Jeg har gjort det tidligere, og det har funket. Men denne gangen tenkte jeg at jeg skulle følge spillet litt til. Se hvordan jeg takler det, liksom. Og det funker fint nå. :)
Røverdatter: Du er klok. For det diktet sier i grunn alt. Jeg pleier egentlig å tenke sånn, nemlig. At dersom de ikke kan godta meg (og det faktum at jeg tar initiativ), så er de ikke rette. Meeeen.. så kan det jo hende det er på tide med noen nye strategier etter to år uten resultat. Tenkte jeg. Hm. Vi får se hvor lenge jeg orker dette. :p
Joda, her vært gjennom dette spillet noen ganger. Da jeg traff drømmekvinnen mistet jeg på et punkt tålmodigheten og sa nærmest rett ut: "Vi vil det samme, ingen vits at to voksne mennesker oppfører seg som fjortisser." Joda, veldig lurt, hun forsvant....og kom tilbake, men enda mer på vakt og enda nøyere med vise at hun var ganske likegyldig til hele prosjektet (hun planla derfor veldig nøye for at de riktige tingene skulle skje "tilfeldig").
Til slutt skjedde naturligvis de gale tingene. Velvel, sånn er livet, men spillet kunne jeg egentlig klart meg uten.
Du skal slutte å late som. Dersom han viser litt interesse for deg, er det ingen grunn til å gjøre seg selv kostbar.
Si det til han. "Jeg liker deg. Vil du gå ut meg meg?"
Ok - jeg snakker for meg selv. Min kommentar gjelder muligens ikke. Men jeg liker i alle fall damer som tar initiativet og viser hva de vil.
uffda.. Vet det er lettere sagt enn gjort. Men jeg har gitt opp pá det der spillet. Si det som du er. Ok det er kanskje litt mer vondt á fá et nei etter at man har vært ærlig, men sá mye mye bedre ting er nár man kan være ærlige og nakne helt fra starten!
Nakne som i sárbare var det jeg mente. Ikke det at det er noe galt i være helt nakne sánn fra starten av heller altsá...
Lillegutt: Jeg klarer ikke å la være å tenke at det ikke kan ha vært riktig når hun ikke tålte at du var rett frem. For jeg tror at jeg selv ville blitt glad hvis mannen tok et slikt initiativ. Men vi er så forskjellige. Spill fungerer tydeligvis begge veier.
Alf Ivar: Jeg kommer nok aldri til å være så direkte, men jeg er ganske tøff når det gjelder å ta initiativ. Det kommer naturlig, egentlig uten at jeg vil. :p Det kan enten sees positivt, eller negativt i form av at jeg ikke klarer spillet. Uansett. Spillet vil nok alltid ligge der i begynnelsen, men etterhvert tør den ekte mirakel å komme frem. Får man tro. :)
Örn: Naken er et helt fint sted å begynne, ja. *ler* Jeg merker at jeg ikke orker noen store nederlag nå, så ligger lavt foreløpig. Men innimellom sier munnen min ting den egentlig ikke skal, og da blir jeg altså tøffe-mirakel. Jeg vet ikke helt hva jeg syns om det enda. Vi får se hvordan dette går først.
Vet ikke helt om du tror på dette, men det går an å møte noen som man ikke trenger å spille dette spillet med. Man må bare finne dem :-)
Hun tålte det og var nok glad, men ville ikke innrømme det, ville kanskje ikke vise sin kort, miste kontrollen....noe slikt. Uff, dette spillet :)
Frøken Makeløs: Jeg har bare klart å la være å spille med folk jeg har møtt på nettet, faktisk. Ellers blir det ALLTID litt spill helt på begynnelsen. Det varierer bare hvor lenge jeg holder ut. :p
Lillegutt: Ah.. jeg ville kastet meg over enhver som var tøff nok til å be oss ikke spille mer. Men enkelte kjenner kanskje spillet best, og blir redde når det går utover vante rammer. Dumme folk, syns jeg. ;)
Hehe. :)
Velvel, den aktuelle damen var det vi på Vestlandet kaller kry, en skikkelig prinsesse.
Legg inn en kommentar