Paulo Coelho er en fascinerende mann.
Han har vært innlagt på mentalsykehus, vært fengslet og torturert, vært hippie (med både sex, dop og rock'n roll, har jeg forstått det rett), samt reist rundt alene på fremmede steder.
Også skriver han fantasiske bøker om de erfaringene han har gjort etterpå.
Han skriver om tankene han har gjort seg, menneskene han har møtt og hva han har lært på reisen. Og han har lært en hel del.
Jeg leste "Veronika vil dø" i dag, og den er (ikke overraskende) nydelig. En herlig skildring av å være annerledes, noe vi alle burde tørre å være. Atter en gang klarer Paulo Coelho å få meg til å ville bryte rammene. Jeg vil reise bort, oppleve. Leve. Jeg vil finne livsveien min, jeg vil tørre å gå den. Jeg vil oppfylle drømmene mine.
Det er ingen hemmelighet at jeg funderer på hva jeg egentlig drømmer om.
Vel. Fakta er at jeg fortsatt er søkende. Letende. Jeg vet ikke hva jeg aller helst vil ha ut av livet mitt. Jeg har noen tanker om hva jeg ikke ønsker, og noen vage tanker om hva jeg syns bør være et minimum. Så stopper det. Hva ønsker jeg å skape? Hva ønsker jeg å oppleve? Hvordan ønsker jeg å leve? Jeg har ikke svar.
Og det gjør meg gal.
Jeg føler meg satt, fanget. Jeg er en jente i den beste alder. Jeg har alle muligheter til å finne en mening. Jeg har ingen barn som begrenser, ingen familie som ikke ville forstått. Jeg har ingen forpliktelser for annet enn meg selv, men det er allikevel nok. Nok til at jeg ikke tør å forsøke noe nytt. Jeg gror røtter for fort.
Men jeg vet at jeg er på rett vei. Jeg er bevisst nå. Jeg er oppmerksom på at jeg ønsker noe mer, og jeg er åpen for å få inspirasjon. Jeg har begynt å gå veien til bevissthet. Og det går sakte.
Lever dere slik dere ønsker det?
søndag 9. september 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
ooo,du har lest tankene mine idag, jeg skulle til å skrive en lignende post, bare at du skriver det så mye bedre :) !!!
Vi tenker likt. :) Du kan jo skrive en slik post du også! Jeg skriver det ikke noe bedre enn deg.
Beste du kan gjøre er å prøve litt forskjellig tror jeg, gjør det som føles rett, og ikke tenk for fornuftig.
Jeg brukte noen år på å prøve meg frem sånn, bo forskjellige steder, gjøre vidt forskjellige ting. Det gjorde meg mer oppmerksom på hva som gjør meg lykkelig og hva jeg bør holde meg unna.
I motsetning til deg hadde jeg ganske skrekk for å få kjæreste på den tiden, for jeg følte jeg måtte bli ferdig å bli kjent med meg selv mens jeg fortsatt hadde friheten til å gjøre som jeg ville.
Nå har jeg det veldig fint, fornøyd med situasjonen jeg er i. Tenker ikke lenger så mye "hva om?" :)
Det å tørre være anderledes er ikke lett. Jeg har enorm respekt for de som tør skille seg ut.
Ang. det å vite hva man ønsker med sitt eget liv: Jeg tror det handler om å gjøre det beste ut av enhver situasjon, velge det man har mest lyst på der og da, og ellers ta ting som det kommer.
Vi er nok mange som føler vi har stagnert i livet, og da må man vel bare våge å ta grep. Det er ofte at ting virker mer skummelt enn det egentlig er.
Fantastisk post. JA jeg lever slik jeg ønsker. Men har det vært en kamp -om bevisstgjøring? Åjadda. Er jeg ferdig med prosessen? Åneida. Men jeg er bevisst, og jobber i rett retning - og DET er alt jeg ønsker.
Ta med deg en koffert med bøker og besøk meg i Egypt, Mirakel Orakel.
Minneapolise: Jeg er nok litt "snill pike"... prøver å bli kvitt redselen for å irritere og provosere andre, men det er en laaaangsom prossess.
Og jeg har tenkt tanken på at jeg kan ha godt av å være alene. Det er vel derfor jeg ikke stresser så veldig med kjæreste. Selv om jeg savner, så jobber jeg ikke veldig hardt med å få det. Nettdating er f.eks ikke aktuellt lenger. ;)
Alf Ivar: Samme her. Jeg har alltid ønsket å skille meg ut, men ikke vært tøff nok.
Og jeg tror du gir et godt råd, egentlig. At vi bør tenke litt mer i nåtid, velge det som virker best der og da. Uten å miste ansvarsfølelsen, selvsagt.
Ja. Du er en fornuftig mann, Alf Ivar!
Nadiyya: Jeg ser at du har kommet langt. Det merkes på at du virker lykkelig og fornøyd. Samtidig må nok dette jobbes med for alltid. Man må bare komme seg til et utgangspunkt som er godt nok. Jeg jobber med det nå. :)
Jeg skulle gjerne sett Egypt. Etter å ha lest "Alkymisten" ble jo disse pyramidene enda litt mer magiske. ;)
Og helt ut av det blå ga du plutselig meg et godt råd: "velge det som virker best der og da. Uten å miste ansvarsfølelsen, selvsagt."
Det var dette med ansvarsfølelsen da. Pokkers samvittighet... Alltid skal den ødelegge all moroa. :D
Noen ganger skulle man ikke tenkt så mye på den ansvarsfølelsen også. Jeg skulle ihvertfall ønske jeg ikke hadde den samvittigheten hele tiden.
Men så var det dette med at man liksom skal være voksen, da...
Ah. En fin balansegang må være målet mitt, tror jeg. Leve mer i nuet, samtidig som jeg tar vare på "pliktene" mine.
Veronika vil dø er en nydelig bok! Jeg liker veldig godt Coelhos bøker, selv om de er utskjelt blant enkelte. Jeg synes de er geniale og vakre. :)
Hadde noen sagt til meg for 20 år siden at livet mitt skulle bli som det har blitt ville jeg neppe trodd det. Så nei, jeg er nok ikke der jeg ønsket meg.. Men jeg har det stort sett ganske bra likevel og prøver finne en mening med at det har blitt som det har blitt. Livet mitt har ikke vært kjedelig i hvert fall. Likevel... det er en del savn.
Lothiane: Jeg skjønner ikke helt at folk ikke liker bøkene hans, jeg. Enhver bok som får meg til å tenke er en god bok. Og han rører meg veldig. :)
Jeg tror du har ganske rett i livfilosofien din. Gjøre det beste ut av det man har, og å finne en mening med det livet.
Savn har nok mange.. det betyr bare at det er noe vi ikke har funnet helt enda. ;)
Legg inn en kommentar