De siste to ukene har jeg blitt konfrontert med at ingen lever evig. Dette er antagelig en lærdom de fleste har gjort før de ble 23 år, men jeg er av den heldige sorten. Bortskjemt, om du vil. Det er faktisk ingen i min aller nærmeste familie som har forsvunnet enda. Og i all min bortskjemthet har jeg altså ikke tenkt så mye på at de kunne tenke seg å forsvinne heller.
Vel. Morfar har virkelig skremt meg den siste tiden. Det begynte med gallestein, eskalerte til nyresvikt, hjertesvikt og til slutt blodforgiftning. Jeg hadde løpende kontakt med familien hjemme, og på tirsdag bestemte jeg meg for å reise hjem. Jobben har heldigvis forståelse for at jeg har tette bånd til familien, og jeg fikk lov til å reise. Den togturen var lang. Jeg var redd for å være for sen, redd for å få telefon av en gråtende mamma. Når jeg kom hjem gråt jeg mens jeg klemte familien. Jeg var sikker på at jeg var kommet hjem for å ta avskjed med den gode morfaren min. Han som alltid har vært der.
Alle tanker jeg har om døden ble plutselig viktig. Jeg måtte finne noe å tro på. Fort. Det måtte finnes en himmel, det måtte finnes en Gud. Det måtte være et sted der morfar kunne få dra, uten å være redd, uten å være syk.
Jeg så for meg et frodig sted. Et sted hvor han kunne bli noen år yngre (jeg antar han ikke ønsker å være 91 år i himmelen), og med en friskere kropp. En kropp som kunne jobbe i skogen. En kropp som kunne fortsette å kjøre bil, klippe gress og spille bingo. En kropp som kunne leve godt.
Og jeg så for meg at han innimellom kunne kikke ned til meg. Så kunne han se Fredrikstad (han har ønsket å komme hit lenge), og han kunne se meg. Også kunne kanskje jeg se han også. Bare sånn at jeg kunne berolige mormor med at han var lykkelig.
Men dagene kom og gikk. Og morfar forsvant ikke. Han ble faktisk bare friskere. Han fikk fjernet gallesteinen, og sakte - men sikkert - ble han bedre. Farge i kinnene, et godt humør og en og annen setning. Han har uansett aldri vært av den snakkesalige sorten.
Bare fordi han ville.
Så jeg tenker på hvor mye den kroppen orker. Jeg tenker på at morfar er sliten nå, men at han har verdens største vilje til å leve. Og jeg tenker på at han ikke kan leve for alltid, men at han saktens kan leve når han vil.
Jeg tenker på at vi alle kan klare det vi ønsker.
Og jeg tenker en del på at han kommer et fint sted den gangen han bestemmer seg for å bli borte. At vi alle vil komme dit den gangen det skjer.
Og aller mest er jeg lettet. Fordi vi får beholde han enda litt til. Fordi familien får være hel enda litt til.
søndag 16. september 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Det står i bibelen at vi skal få et himmelsk legeme når vi kommer til paradis. Så han ville hatt en kropp som var frisk. :)
Å, klump i halsen.... Du får virkelig sagt det du. Mye bedre enn jeg noen gang får gjort det. Tusen takk for at du skrev dette innlegget!!!
Mange klemmer fra en rørt søster
Så godt å høre at det har gått bra da. Håper dere får mange fine år til sammen med han.
Det er litt snålt med hva man tror på ut i fra hvordan livssituasjonen er...
Jeg har aldri vært religiøs, men må bare innrømme at jeg fikk et lite behov for å tro på en "hjelper" eller en "beskytter" et aller annet sted, etter at Even kom inn i bildet.
Det hadde jo ikke skadet med et par ekstra øyne på pjokken, mener jeg... :oP
Jeg er glad for at det går bedre med morfaren deres, og for at du skrev dette innlegget.
Den fiksa du fint! :o)
Klem.
Så fint skreve Monica! Fekk tårer i auene!
Klart atte vi har både hjelpere rundt oss og alt. jeg var med en venninne av meg som var blitt enke til et klarsynt medium en gang. Om man tror på det eller ikke, det virket som hun fikk kontakt, det som skjedde der var meget spesielt...
Blogget om det på:
www.forfatterbloggen.no
innlegget heter "DAGEN JEG DØDE - Jon forteller" eller no sånt.
jeg tror ihvertfall ikke at folk forsvinner ut i intet når de dør :)
Nydelig skrevet. Kos deg med morfar mens du har ham:)
(Jeg tror også at det finnes noe etter at vi dør:))
Heidi: Et himmelsk legeme høres veldig bra ut. :)
Hjerterdame: Jeg syns du skrev det veldig fint, jeg. Tror man får beskrevet det bra når man virkelig åpner hjerte sitt. Det var sånn jeg følte det når jeg skrev dette, ihvertfall. Men, takk!
Alf Ivar: Takk for det! Jeg håper også det, selv om det kanksje er litt mye å be om...
Sorgenfri: Ja, det skjønner jeg godt. Det er ikke dumt med noen som passer litt ekstra på en slik liten pjokk. Og du skal ikke se bort fra at det er noen der heller. ;) Jeg liker å tro på hjelpere, ihvertfall.
Kari: Tusen takk! Det var raskt å skrive, for det var et slikt innlegg som kommer fra hjerte til fingerspiss med en gang. :)
Nadiyya: Veldig spennende lesing! Jeg skjønner at man tror på sånn, og særlig i slike situasjoner. Hjelper det mot sorgen er det bare å gripe tak i det. :)
Tankespinn: Takk takk. Jeg er glad det er flere enn meg som tror det finnes mer.
For en tøff morfar dere har.. :)
Veldig godt at han greide seg, det er vondt når noen vi er glade i dør, uansett alder.
Du beskriver så fint de tankene som også jeg har hatt når det har skjedd lignende ting i min omgangskrets. Behovet for at det er "noe mer"... at de vi er glade i ikke blir helt borte...
Ja, han er utrolig tøff. Jeg blir stadig overrasket over hvor MYE han ønsker å leve.
Og det er lett å beskrive ting som er så virkelig for meg. Jeg trenger virkelig noe å tro på, for uten klarer jeg ikke å se hvordan man skal takle døden...
Klem
Legg inn en kommentar