Å være supermodell

Det er ganske morsomt å være supermodell, faktisk.

I går hadde jeg min aller første/eneste fotoshoot. Jeg og min søster troppet opp i studio, og skulle være supermodeller for en time. Det har i grunn vært en livslang drøm for meg, og jeg var ganske spent. Jeg mener. Jeg har sett mange hundre timer av "Top Model", både den amerikanske, norske og australske. Og nå kunne jeg endelig bruke den kunnskapen jeg hadde ervervet meg! Det ser jo latterlig enkelt ut på tv, så jeg tenkte at jeg såvisst kunne greie dette. Smooth.

Vel.

For det første er det obligatorisk med en jeg-føler-meg-tykk-dag. Det hjelper ikke å droppe frokost, og det hjelper heller ikke å ha gjort klar antrekk for flere uker siden. Det hjelper ihvertfall ikke å bli så sulten at man ender opp med å fortære en king size Japp og en Cola (ikke sukkerfri).

For det andre kan man banne på at kvisene popper ut akkurat den dagen. Ansiktet mitt var forholdsvis glatt og fint for noen dager siden, men denne dagen bestemte det seg for å ødelegge litt. Så man må bruke sminke. Mye sminke. Men man er redd for brunkremskille, som jo er så karakteristisk for disse blonde fjortissene som florerer overalt. Så man bestemmer seg for å heller fremheve øynene, slik at de blir mest lagt merke til. Men så kommer man på at man sliter med det ene øyet, som er litt mindre enn det andre. Og man blir redd for at det er dette som blir fremhevet. Og man ender opp med naturlig sminke, som ikke skjuler en eneste kvise eller ujevnhet i øyestørrelsen.

Og for det tredje fungerer ikke håret når det er nyklipt. Det har fått en litt guttete lugg. Så man må glatte det ut med paste. Men så kommer den guttete luggen tilbake, og man må bruke mer paste. Og bruker man for mye paste blir håret irritert, og det poffer seg opp. Og dessuten fikk man ikke til en skikkelig skill den dagen.

Og for det fjerde er det typisk å bli syk. Det er generellt typisk å bli syk den første dagen i ferien. Med vassent blikk og rødmusset ansikt føler man seg ikke så fierce.

Sånn. Nok svartmaling. Foruten et litt labert selvbilde, var det faktisk ufattelig gøy. Når vi først kom oss inn i studio glemte jeg hvordan jeg så ut, og jeg følte meg faktisk bra. Jeg ble en like god modell som selveste Tyra Banks. Jeg brukte kunnskapen jeg hadde fra serien, og det var nesten litt smooth.

Fotografen var god. Hun var veldig god. Hun kom med gode ideer, og hennes henrykte "JA! DER JA!" hjalp. Når hun kom med utsagn som "ÅH! Dette har dere gjort før!" kjente jeg selvtillitten vokse. Jeg gliste til jeg ble stiv i kinnene, jeg tok frem mitt mest dype blikk, og jeg satt i stillinger som definitivt ikke kjentes naturlig. Og jeg hadde det så morsomt. Mye morsommere enn jeg hadde våget å håpe på.

Det er rart å miste kontrollen over seg selv. For det gjorde jeg. Jeg hoppet. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke hoppe. Etter å ha sett "Top Model" vet jeg hvor vanskelig det er å ha et pent ansikt samtidig som man hopper. Og jeg vet at jeg neppe er så grasiøs som jeg føler meg. Men hvem jublet henrykt når fotografen ba oss om å hoppe? Jo, jeg. Jeg hoppet like lett som en ballerina. Og jeg glemte ansiktet mitt. Og jeg kastet meg på ryggen til min søster, overbevist om at jeg var like lett som en fjær. Det var rett og slett et skikkelig kick.

Men jeg er bombesikker på at det ble noen fantastiske bilder. Vi var naturlige, og vi hadde det gøy. Nå venter vi spent på resultatet. Bildene skal dessverre (?) ikke i et blad, men det skal stolt henges opp på min stuevegg. Her skal det beundres av alle som er innom. Det blir flott.

Og hvis noen vil ta bilder hos en fotograf som virkelig kan det hun holder på med, kontakt Tine Frågodt i Moss. Hun er fantastisk.

(Hadde jeg vært 40 kilo lettere, samt hatt et litt vakrere ansikt, ville jeg satset på dette som yrke. )