Edderkoppopplevelser

Jeg har lyst til å skrive et innlegg uten å nevne gutter i det hele tatt. Jeg vil vise verden at jeg tenker på andre ting enn mannfolk, selv om det ikke virker slik i denne bloggen.

Så jeg vil skrive et ganske meningsløst innlegg om edderkopper.

Jeg er livredd for edderkopper. Rett og slett livredd. Det var ikke slik tidligere, faktisk. Jeg vokste opp i Lillehammer, og der er de ikke så store. Men etter å ha bodd i Østfold noen år har jeg sett svære edderkopper litt for mange ganger. Jeg reagerer med skikkelig panikk når jeg ser slike nå. Hjertet banker, hele meg skjelver, hørselen svikter, hjernen suser.. og jeg begynner å snakke for meg selv. Heldigvis greier jeg å tenke såppass at jeg klarer å tilintetgjøre dem ganske raskt. Ihvertfall de gangene jeg må. Ellers har jeg og huseier en stående avtale om at han dreper dem for meg.

Forrige helg fikk jeg en melding fra huseierne mine. I den sto det at de dro på hytta, og at de var tilbake søndagen. Jeg kunne formelig høre edderkoppene hviske "åh, hun er alene! Kom igjen, gutta! Vi tar 'a!"

Den fredagen var jeg ute hele kvelden, og kom tilbake til en mørk leilighet. Det var ingenting å skue. Ennå. Jeg har en ganske god radar, slik at jeg pleier å se de rimelig kjapt. Det var derfor overraskende å se en diger **** sitte og se på meg på trappen ute. Da hadde jeg allerede gått forbi den to ganger, og sto fanget ute med røyken min. Heldigvis snakket jeg med min søster i telefonen da, slik at jeg hadde selskap når jeg fikk sjokket, samt når jeg hoppet inn. Den kvelden la jeg meg tidlig, selv om jeg ikke var trøtt. Og jeg drømte om edderkopper. Lørdagen var jeg fortsatt skvetten og redd. Jeg var i tillegg sliten, etter å ha sovet fryktelig dårlig. I ekte edderkoppstil kom det ingen til syne den dagen. De liker å vente til jeg har "tatt ned muren". Søndagen var jeg fortsatt redd, og enda mer utslitt. Dagen gikk, ingen edderkopper. Så, når jeg skulle legge meg var den der. Rett utenfor døra mi, i gangen. Som om den ventet på at jeg skulle åpne for den. Et hyl, et imponerende hopp for å hente sprayen min (som huseieren har kjøpt til meg. Som sagt er han veldig snill), og så spray. Jeg tror jeg ser morderisk ut når jeg sprayer. Det er ikke sjelden jeg kommer med et jungelbrøl samtidig heller. Urkvinne. Vel. Edderkopper dør ikke så lett. De små bena krøller seg stadig, enda så mye spray man heller over dem. Og denne kom faktisk mot meg. Seriøst. I vill panikk fikk jeg skrevet en (skjelvende) melding til huseieren. Og han kom ned, tok den med hendene og kastet den ut. "Denna er stein dæv", sa han. Også kommenterte han at jeg hadde brukt mye spray på en stakkars liten. "Velkommen hjem", sa jeg.

De pleier som sagt å komme når jeg er skikkelig sårbar. Og da mener jeg virkelig sårbar, som i; naken. Jepp, det er riktig. De dukker stadig opp i dusjen min. For noen dager siden sto det en i hjørnet på dusjen min. Den prøvde å gjøre seg usynlig, men det går ikke for meg. Jeg har jo radar. Så jeg banket den til det ugjenkjennelige. Så la jeg meg skjelvende i sengen.

En av de første dagene jeg bodde i denne leiligheten opplevde jeg noe som lignet. Bare at det var hundre tusen ganger verre. Den edderkoppen er noe av det største jeg har sett, og den nektet å dø. Jeg hadde skrudd på vannet og sto splitter naken. Klar for en god dusj. Da så jeg den. Den svømte i vannet, livredd for å dø. Jeg hylte til, hoppet bakover. Og av en eller annen grunn grep jeg telefonen og ringte Eksen min. Stakkars. Vi hadde akkurat gjort det slutt, så det var vel litt autopilot for meg. Uansett. Jeg hylte og gråt. Spurte om han ikke kunne ta en liten kjøretur til meg, sånn at han kunne drepe edderkoppen. Det kunne han ikke. Men han kunne guide meg gjennom mitt første drap. Han fikk meg til å spraye hårspray på den frem til det var tomt (og det var en god hårspray), og når beistet nektet å dø beordret han meg til å hente noe å slå den med. Nå gråt jeg virkelig, og jeg tigget han om å komme å hjelpe meg. Etterhvert gjorde jeg som han sa, og til slutt var det ingenting igjen av dyret. Og jeg tror Eksen var rimelig øm i øret, etter alle hylene mine. Som han så fint sa det: "dreper du et menneske, eller?" Jeg var rimelig heftig i slagene.

Vel. Jeg kunne skrevet om mange slike episoder, men jeg orker rett og slett ikke mer. Det tar på å gå igjennom alle følelsene jeg har. Og det kjennes allerede som at jeg har jinxet noe, og at jeg snart møter et slikt kryp igjen.

Poenget med dette innlegget? Sånn, foruten å ha noe å skrive om som ikke har med singellivet å gjøre? Jo, jeg har en bønn:

Kjære deg som lar edderkopper leve. Kan du være så snill og drepe dem? Det vil spare meg for diverse sjokkopplevelser, og alle rundt meg vil slippe mine (lange) historier om hvordan møtet med edderkoppen var. Jeg vil også få muligheten til å sove bedre, noe som vil gagne både arbeidsplass og alle jeg møter i hverdagen. Humøret mitt vil bli upåklagelig. Dersom du dreper alle edderkoppene du ser i løpet av livet vil vi være ett skritt nærmere å utrydde dem. Det tenker jeg bør være et mål for oss alle.