Tvilling,ungdomstid

Når man bruker påskeferien sin i hjembyen er det lett å treffe på gamle spøkelser. Denne gangen har det vært spøkelser av det gode slaget, tross et og annet minne om ubehagelige hendelser eller ufordragelige mennesker.

I går ble jeg minnet om ungdomstiden jeg hadde her. Mye av grunnen er at jeg hilste på en gutt fra skoletiden. Jeg kjenner han nesten ikke, og greier ikke for mitt bare liv å huske hva han heter. Men han minnet meg om gamledager da han så fint snøvlet "er ikke du hun tvillingen?". Det er jeg. Jeg nikket og smilte, og jeg mintes tiden hvor jeg ofte ble snakket til på denne måten. Jeg var "hun tvillingen". Det var tiden jeg enda ikke hadde funnet så mye av meg selv, og hvor jeg egentlig hadde det ganske ok.

Mitt liv som tvilling har vært berikende på alle måter. Jeg har hatt min beste venn hjemme sammen med meg, og jeg har alltid hatt en som har forstått meg. Min søster har vært den første jeg har snakket med når jeg har vært trist/lei meg/knust. Med tanke på alle de tusen gangene jeg har hatt kjærlighetssorg har det altså blitt en del samtaler. Den gangen Eksen sa at han ikke lenger elsket meg, var det henne jeg ringte midt på natten. Klokken var fire om morgenen, og jeg greide ikke å gjøre annet enn å gråte og hulke. Hun måtte tyde hulkene, også forsto hun hva som hadde skjedd. Heldigvis har hun blitt flink til å tyde etterhvert. Nå vet jeg ikke om hun setter pris på disse samtalene, men for meg er det en stor trøst at jeg har noen å ringe. Jeg er egentlig aldri alene.

Min kjære tvilling har alltid vært sterkere enn meg, på alle måter. Hun slo meg lett i bryting, og var dessuten flinkere til å si fra hvis folk gjorde noe hun ikke likte. Jeg var mer konfliktsky, og ikke like frempå som henne. Min søster var et forbilde på mange områder, og kanskje aller mest fordi hun torde å si fra hvis noe var feil. Det føler jeg fortsatt er hennes beste egenskap. Og hvis dere lurer: vi er ikke så like på innsiden som dere kanskje tror.

Jeg husker ungdomstiden med blandede følelser. Jeg ble aldri en del av den store gjengen på skolen (en gjeng jeg kalte bærtegjengen), men holdt meg sammen med en litt mindre vennegjeng. Vi likte å tro at vi ikke var nerder, men heller "litt midtpåtre". Jeg vet ikke helt hvor på rangstigen vi var, men vi var en sammenspleiset og fin gjeng. Dessuten var det tid for kjærester, festing og smugrøyking. En spennende tid.

Et av mine mest huskede minner er ikke like hyggelig. Det begynte den gangen jeg og min søster vant et møte med Hanson (som jeg har nevnt her tidligere. Det ser ut til at jeg er svært opptatt av dette møtet enda.). At vi hadde vunnet ble en liten nyhet, og de fleste på skolen visste om det. Vi var antageligvis kjent som de største Hanson-nerdene på skolen også. Da en av jentene i den store (bærte)gjengen kom med en dårlig skjult spydighet angående det forestående møtet (i form av et spørsmål om vi kom til å ha sex med Hanson når vi skulle møte dem) ble tvillingsøstrene forbannet. Dette var Hanson. Guttene våre! Min søster svarte på tiltale (i form av: "nei, for vi er ikke like h***** som deg"). Og med det ble det krangel. Det ble snøballkasting, møte med lærer og en del angstfylte kvelder. Men det ble ikke så mye verre enn dette. Etterhvert gikk tiden videre, vi hadde et fantastisk møte med Hanson-guttene våre, og alt ble i grunn glemt.

Jeg har tenkt på hvorfor dette har lagret seg så i hukommelsen min. Det er så mye annet jeg kunne ha husket bedre. All flørtingen, alle koslige kvelder med venninner, alle forelskelsene. Hva som helst. Jeg tror jeg husker dette så godt fordi jeg er stolt over at min søster svarte. Joda, dette er ikke særlig politisk korrekt. Man burde ikke "synke ned til deres nivå", og alt det der. Men det var på tide at vi sa fra. Og det kan hende jeg skulle ønske at jeg hadde sagt noe selv. Og jeg er fryktelig stolt over at vi sto sammen om det. Vi var to, vi var tvillinger.

Jeg har kanskje tenkt at jeg skulle ønske folk kunne skille mer mellom meg og min søster, men allikevel... Det er fryktelig fint å ha en så god venn, og det er fryktelig fint å kunne stå sammen mot bærtegjenger og andre vanskelige ting i livet. Det er ikke alle som har det slik.