Intervju

Det ser ikke ut til at Sonitus-kåringen går min vei denne uken heller. Damn it. 9% sist jeg sjekket. På en laber 5. plass. Har mine tvil om at det vil hjelpe med valgløfter, så jeg later elegant som at jeg ikke bryr meg. Jeg mener. Hvor nerd kan man bli? Man bryr seg da ikke om enkle blogge-konkurranser?

Jeg rettferdiggjør også tapet mitt med at jeg tross alt var nominert forrige uke. Det er ikke verst for en nykommer. Dessuten er flere av de mednominerte innleggene veldig gode. Mitt er definitivt ikke det beste. Også er jeg jo ikke opptatt av slikt. Det viktigste er å skrive for sin egen del. Bla bla.

Sannheten: jeg hadde håpet å vinne. Ikke bare fordi jeg var fornøyd med innlegget mitt, for det var jeg faktisk. Dette var den typen innlegg som går straka vegen fra hjerte til tastatur. Og det blir sjelden feil. Men det som er mest forlokkende er prestisje. Anseelse, ære og respekt. Og et intervju. Jeg har så fryktelig lyst til å bli intervjuet.

Nå som jeg altså har innsett mitt nederlag ordner jeg et aldri så lite intervju med meg selv. Man er da ikke navlebeskuende for ingenting.

mirakel's intervju:

1. Det ser ikke ut til at du skriver noe om nyheter eller om andre temaer utenom deg og ditt. Hvorfor så selvsentrert?

Svar: Jeg har vurdert å skrive om noe utenfor meg selv, faktisk. Men så har det seg slik at jeg ikke har noen spesielle meninger å fronte. Jeg er en gjennomsnittsjente med gjennomsnittsmeninger. Dermed vil ikke slike innlegg ha spesiellt mye å si. Min mening er altså at kvinner/menn ikke har skyld i voldtekter selv, uansett hvordan de oppfører seg. Og jeg synes homofile burde kunne gifte seg, få barn og være prester. Dessuten er jeg generellt imot krig. Ikke særlig oppsiktsvekkende, med andre ord.

2. Det er lett å se hvem du er i bloggen din. Du har blant annet et bilde av deg selv der, og det ser også ut til at venner og kjente kommenterer hos deg. Har du noen tanker om det å være så åpen for hele verden?

Svar: Jeg har bevisst latt alle vennene mine få vite om denne bloggen. Det står blant annet en link hit på Facebook-siden min, noe som betyr at alle vennene mine der kan lese her inne. Og alle vet at man har flere venner på Facebook enn i virkeligheten, så det blir altså en del.

Tidligere har jeg forsøkt å ha en anonym dagbok, og det har kjapt vist seg at jeg ikke greier å begrense meg. Da spyr jeg ut alle følelser og tanker jeg har, og det kan fort straffe seg. Tanken min er å blogge slik at jeg kan stå for det. Jeg deler av meg selv, er helt ærlig om det jeg skriver, og føler ikke at jeg sensurerer altfor mye. Samtidig forsøker jeg å tenke på hvem som leser her inne. Jeg vet at flere venner og ekser leser, og til og med noen fra jobben. Særlig i min jobb skal man være litt forsiktig med å være for åpen på nettet, synes jeg. Jeg jobber med mennesker, og må dermed tenke over at de kan finne meg her inne. Det er nok ikke alle som ønsker å vite alt om sosialkonsulenten sin. Samtidig ønsker jeg jo å kunne være bare meg også. Jeg vil ha et skille mellom jobb og privatliv, på en måte. Uansett. Alt dette gjør at jeg må stå for det jeg skriver. Det er vel en måte å selvdisiplinere seg på. Og det fungerer veldig fint.

3. Du skriver i et av dine tidligere innlegg at du har en tvillingsøster. Er dere like?

Svar: Ja, det var jo et nyskapende spørsmål.

Vi er vel ganske like, ja. Men allikevel ganske så forskjellige. Et slags ambivalent svar, med andre ord.

Utseendemessig føler jeg vi er ulike, men jeg vet jo om folk som ikke greier å se forskjell på oss... og det er i grunn rart, siden vi er veldig obs på å ikke ha like klær eller likt hår. For tiden er hun den blonde og jeg den mørke. Dette har skiftet flere ganger, men jeg tror vi har kommet til enighet nå. Jeg liker meg som mørk, og er rimelig sikker på at hun liker seg som lys.

Innvendig er vi veldig like, tror jeg. Vi deler mye av de samme verdiene og holdningene til livet. Dessuten har vi valgt yrker hvor vi jobber med mennesker begge to, og vi er opptatte av å bety noe. Vi trenger også store mengder alenetid, og setter stor pris på internett og tv. Den store forskjellen er livssituasjonene våre. Hun har kjøpt leilighet, har samboer og katt. Og hun er vel noe roligere enn meg. Jeg leier en leilighet (uten bad), er singel og stadig på "farta" i helgene.. Allikevel har vi alltids noe å snakke om. Vi snakker sammen flere ganger daglig.

4. Et tema går stadig igjen i bloggen din, og det er at du er singel. Er du fornøyd med å være alene?

Svar: Jeg har hatt veldig godt av å være alene, og tror nok fortsatt at det er riktig å være det enda litt til. Men nå har det gått over ett år, og det ser ut til at jeg begynner så smått å savne en armkrok igjen. Kanskje jeg har rast fra meg litt nå, eller kanskje jeg bare savner en som kan redde meg når jeg mister vesker på byen. Jeg vet ikke helt. Denne helga hadde det vært fint å ha en kjæreste, merker jeg. Når man ikke orker å gå ut, så blir det fort til at man begynner å tenke slik. Men jeg har kost meg med venninner i dag, og til og med laget pizza helt til meg selv. Det er stadig overraskende å oppleve at jeg kan kose meg slik mutters alene. Jeg elsker å være selvstendig.

5. Kan du liste opp tre av dine sterke og svake sider?

Svar: Jeg elsker slike spørsmål (det er i grunn derfor jeg spør meg selv om det).

Tre svake sider er: mine avhengigheter kan være litt irriterende. Jeg biter negler, røyker (mye), spiser sjokolade og drikker brus. Himla sunt, med andre ord. Jeg kan være dårlig til å takle forandringer (er et vanemenneske og en bekymrer), og trenger at ting er forutsigbart og etter planen. Også kan jeg være litt for aggressiv i sjekking. Og jeg er håpløs i forhold. Jeg blir needy og slitsom med en gang. Okei. Ble kanskje noe mer enn tre sider, det der.

Mine tre sterke sider er: at jeg kan snakke med de fleste, og at jeg sjelden opplever pinlig taushet. Dessuten har jeg en naiv tro på Den Rette, og holder fast på at alle har noe godt i seg. Også er jeg flink til å gå til og fra jobb/byen stadig vekk. Understrekes at det er tre kvarter (!) en vei.

6. Har du en blogger du mener kunne hatt godt av å intervjue seg selv litt?

Svar: Jeg skulle gjerne sett min søster, aphelia, ta et slikt intervju. Det er litt morsomt å være schizofren for en stakket stund.

-----

Da gir jeg meg mens leken er god. Og leken var god, ja. Dere burde prøve selv også. Kunne fortsatt tenkt meg et ekte intervju, men inntil videre får dette være godt nok. Satser på at en eller annen finner meg så fascinerende en gang, at han/hun slenger til med et skikkelig intervju. Da skal jeg stå med åpne armer.