Husmoremne

I dag har jeg støvsugd, vasket opp, børstet støv (Swiffer Duster) og bakt en kake. Underveis har virkeligheten slått meg hardt. Jeg er ingen husmor.

Beviset er blant annet kaken det er bilde av her. Det er en 1-2-3 kake. Som dere kanskje kan se er den svært ujevn. Den er også overlesset med pynt, noe som er et forsøk på å kamuflere at fyllet har rent langt utover der det skulle være. Hvorfor den renner slik, spør du? Vel. Jeg skulle bare ha i litt ekstra kaffe, også ble det altfor mye. Så da måtte jeg ha i litt melis, og det ble også for mye. Og da var det bare å ta i enda mer kaffe, som igjen ble for mye. Ja, dere skjønner tegninga. Siden jeg ikke eier mye tålmodighet endte det med at jeg bare lot fyllet være litt for bløtt, og da ble det altså fyll overalt.

Til å begynne med så ikke kaken så ille ut. Da hadde jeg bare de hvite hjertene i en sirkel, og det hele så ganske stilig ut. Men så skulle jeg lage en M i rød nonstop (mamma har bursdag), og det gikk ikke helt som planlagt. Når jeg da måtte ta av nonstopene igjen ble fyllet bulkete, og jeg måtte slenge på massevis av dyre sjokoladehjerter. Med håp om å redde utseendet på den (forhåpentligvis) gode kaken. Jeg ser nå at det ikke var til å redde. Og det ser enda verre ut i virkeligheten. Nå håper/tror jeg at familien synes det er søtt med en slik kake. Den har mye personlighet.

I går vandret jeg rundt i bloggeverden igjen. Da fant jeg et innlegg hos enellerannen med punkter om hvorfor hun ikke kom til å bli en god hustru. Morsomt. Utfra flere års erfaring kan jeg også lage en slik liste.

For det første er jeg lusen på å lage mat/bake. Jeg er vel ikke fryktelig dårlig på det, men jeg eier ikke lyst eller tålmodighet til det. Komfyren min tørkes jevnlig støv av, siden det ikke skjer særlig mye der. I går koste jeg meg med en Grandiosa, noe som er ganske luksus for den ellers brødspisende meg. Må også nevne at jeg er en smule kresen. Har min fremtidige mann fin og fancy familie kan han droppe å ta meg med dit på middag. Jeg spiser kun enkel og gjenkjennelig mat (og ikke alltid det heller), og tvinger aldri i meg noe jeg ikke liker. Det er ikke så lekkert med brekninger ved bordet.

For det andre liker jeg ikke å vaske. Etter å ha arbeidet som stuepike fem-seks somre ble alle mine vaskegleder kvalt ved fødselen av. Jeg har også fått diverse yrkesskader; jeg stresser, blir fort sinna, og slurver. Nøyaktighet tar tid, og det har jeg ikke. Strengt tatt har jeg masser av tid, men det føles altså ikke slik. Tempramentet mitt er nesten skummelt når jeg støvsuger. Det skal ikke mange hindre til før jeg sprekker.

Jeg blir generelt fort irritert hvis ting ikke er slik jeg vil ha det. Selv om jeg ikke liker å vaske, så må jeg ha det noenlunde ryddig rundt meg. Jeg er fruen som kommer til å mase om skitne sokker og håndklær på gulvet. Og jeg kommer ikke til å rydde opp etter min fremtidige mann. Jeg er ganske egoistisk, sånn sett. Smatting er forøvrig en av mine fanesaker. Ikke smatt i mitt nærvær.

Et irritasjonsmoment ved meg er at jeg prater. Dersom fremtidig mann er trøtt, og jeg er våken tar jeg ikke særlig mye hensyn til at han ønsker å sove. Hvis jeg vil prate, så prater jeg. Og da gjerne om vanskelige temaer, som f.eks hva han føler om forholdet vårt nå, om vi har noe vi kan forbedre, hva han mener er mine sterke/svake sider, hvordan han egentlig har det osv. Minelagt grunn, med andre ord.

Jeg kan også være litt opptatt av tv. Må finne en mann som liker Top Model, Gilmore Girls, Ugly Betty, Grey's Anatomy.

Og han må finne seg i at jeg skriver alt om han på internett. Noen kan jo finne det ubehagelig.

Jeg tror faktisk at jeg skal stoppe her. Ikke fordi det ikke er mer å ta av, men fordi jeg er redd min fremtidige mann en gang kan finne dette. Da vil han antageligvis ta rennefart og løpe ut døra, noe jeg ikke er særlig interessert i. Nå vil jeg liste opp noen av mine beste egenskaper. Sånn i tilfelle fremtidig mann leser her.

Jeg er ikke klengete. Jeg mener ikke at man skal ligge tettitett om natten, og takler fint å sove for meg selv. Men jeg mener det er viktig å holde hender, og at små kyss iløpet av dagen gjør et forhold sterkere.

Jeg er alltid interessert i det fremtidig mann liker. Liker han bil så blir jeg med på biltreff, liker han fotball kan jeg alltids bli med på en kamp.

Jeg er sosial, og kommer som regel godt overens med folk. Jeg er ikke skummel å ta med hjem, med mindre det serveres merkelig mat. Jeg mestrer småprat.

Jeg er ærlig, trofast, har humor --

Cut. Dette virker jo som en kontaktannonse.

Nå skal jeg fikse diverse prikker over i'er i leiligheten min.

God helg!

Maurene

Maurene er
i håndleddende dine

du har
stukket hull på deg selv

men de
forsvinner ikke

og hjertet ditt bærer

to hundre ganger
sin egen vekt

- Ken Rune Hansen

Drømmen

Vi alltid vil leve på drømmen,
den drømmen som en gang var ung.

Da vi ville kjempe mot strømmen,
til motgangen ble oss for tung.

Men ennå der langt i det fjerne,
det ulmer i kveldssolens glød.

Så lenge det lyser en stjerne,
vil aldri en drøm være død.

- Per Brændjord

Følsom fredag

Fredag er den mest ambivalente dagen i uka.

Mens jeg er på jobb tenker jeg konstant på at det snart er fri, og på hvor mye jeg gleder meg til helg. Jeg går igjennom helgens planer i hodet, og koser meg med tanken på å kunne sove lenge dagen etter. Jeg tenker på alle kaffekoppene jeg skal ta om morgenen, på det kjølige og gode rommet jeg skal sove i, på alt det nyttige jeg skal få gjort (som regel vaske et eller annet) og hvor mye jeg skal sette pris på meg selv og tiden jeg har alene. Og, vips, så finner jeg meg selv på vei uten døra. Jeg roper blidt "god helg" til min kollega, og plutselig er jeg ikke klar for helg allikevel.

Brått sliter jeg med å legge fra meg jobben. Husket jeg å...? Var det feil å si...? Spørsmålene surrer, og jeg teller dager til jeg kan dra tilbake. Jeg tenker på alt jeg ikke rakk, og det er rett før jeg snur tvert. I tillegg kommer skrekktanken om at helgen ikke skal bli like bra som jeg har tenkt. Jeg begynner å stresse med planene jeg har lagt, og (gud forby) alle planene jeg ikke har lagt. Jeg er livredd for å bli ensom, og tenker med gru på muligheten for en lørdagskveld helt for meg selv. Vaskingen virker uoverkommelig, og jeg forbanner meg selv for å ha utsatt det helt til helgen.

Som de fleste vet kommer alle geniale tanker rett før man sovner. For et øyeblikk siden forsøkte jeg forgjeves å ta en liten høneblund. Høneblunder er min spesialitet, og det pleier sjelden å være noe problem å sovne. Oppskriften er en liten halv time med kabal på mobilen. Jeg blir like trøtt som et barn. I stedet for den nydelige søvenen jeg hadde planlagt, lå jeg og tenkte på alt som har skjedd denne uka. Jeg gikk igjennom små seire, små tap og små øyeblikk av glede/sinne/oppgitthet. Jeg gikk generelt igjennom alle følelsene jeg har hatt. Siden jeg er en jente med følelsene utenpå kroppen er det altså en hel del å gå igjennom. Det ble dermed ingen blund i det hele tatt, og nå sitter jeg altså her og skriver. Med et lite håp om at det hjelper å "skrive det ut".

Hvorfor blir aldri fredagen slik jeg har tenkt? Hvorfor ender jeg opp med å stresse, når det jeg har planlagt er å avstresse? Er det noen som har gode tips for å unngå slike fredager?

Avslutter med å fortelle at jeg skal ha besøk av Mamma, Pappa og Lillebror i helgen. Det er forsåvidt god nok grunn til å stresse. Foreløpig har jeg vasket en maskin med sengetøy, og har vel bare fire maskiner igjen. Jeg mangler å vaske/tørke støv, samt gjøre det generelt mer respektabelt her. Jeg vil de skal vite at de har en ok datter, tross dårlig økonomisk sans, hybelkaniner og berg-og-dalbane-følelsesliv.

Til dere som har påskeferie fra i dag:




God påske!

Pjatt?!

(jeg lovte meg selv å ikke pjatte i denne bloggen)

I dag skal jeg se hvordan det er å legge seg klokka ni. Etter fire forferdelige morgener orker jeg rett og slett ikke mer. Jeg vil våkne opplagt og klar for en ny dag i morgen. Så nå har jeg altså tjue minutter på et lite innlegg, også er det rett i seng. Jeg har allerede ordnet meg ferdig, men jeg mistenker at jeg må ha en nattarøyk til.

Erfaringer gjort gjennom dagen:
* jeg er lei av å stå opp tidlig, og nå er det fryktelig greit med ferie snart.
* det er hyggelig å komme på jobb når: man møter blide kollegaer og klienter, det er strålende sol, kaffen er klar og røyken smaker fortreffelig.
* jeg er "lett å lede", og trenger å skaffe meg noen egne meninger snart.
* jeg bør følge magefølelsen min.
* jeg blir lett stressa.
* lyserosa er ikke så fint på en ganske kraftig meg.
* bryggekos trenger ikke å være dyrt; pizzastykke, cola og new energy på 7/11 ble 50 kr, og bryggekosen varte i flere timer.
* jeg har ufattelig gode venner, og i dag møtte jeg en av de spesiellt gode. Ida, min Ida.
* å se sola gå ned er ufattelig nydelig.
* håret mitt ser ikke nyklipt ut lenger.
* å gi dyr personlighet er et flott tidsfordriv (svaner er overlegne og litt skumle, måker er masete og usikre, duer er nysgjerrige og tomme).

I går lærte jeg at "The Butterfly Effect" er en ufattelig bra film, men at den gjør meg litt mørkeredd etterpå. Jeg skal allikevel kjøpe den, for den er verdt å ha. Jeg lærte at jeg elsker å være sosial igjen, og at også Hanne er en av de bedre vennene jeg har. Dessuten ble jeg minnet på hvor hyggelig det er å grille pølser, og at is smaker best i sola. Jeg har rett og slett hatt en liten tjuvstart på sommeren, noe som er supert.

Da har jeg ti minutter til en røyk, også er det leggetid for små mirakler.

Avskjed på grått papir

Sånn ser det ut når gode venner fra en folkehøgskole skal ta avskjed med hverandre. La meg si det sånn: det er tårevått og dramatisk.

Jeg står i midten og trøster meg med sukker. Og jeg ser at jeg har på meg en litt trang bukse. Oh well. Dere hadde vel ikke sett det dersom jeg hadde latt være å nevne det.

Dette bildet er stjålet fra en eller annen på Facebook. Facebook er forøvrig helt greit, men ikke helt min stil. Akkurat sånn som nettby, egentlig. Ikke helt min stil det heller.

(jeg har grini pga. denne i dag)

Tro

Jeg har egentlig aldri tatt et standpunkt om hva jeg tror på.

Ja, jeg er konfirmert, og sånn sett valgte jeg Gud den gangen. Rent bortsett fra at jeg var en liten fjortiss, og dermed ikke tenkte noe særlig over det. Jeg var nok mest opptatt av at jeg skulle bli voksen. Noe jeg selvsagt ikke ble. Jeg har foreløpig ingen planer om kirkelig bryllup. Egentlig har jeg ingen planer om noe bryllup i det hele tatt, det virker helt ærlig langt borte. Men jeg har ikke tatt noe standpunkt der heller, altså. Dersom jeg er så heldig at jeg blir gift så skal det være det samme med hvor det blir gjort.

Så, nei. Jeg er ikke kristen, og jeg er heller ikke ukristen. Men jeg har mine leveregler, og jeg har en tro.

Min tro går på mennesket. Jeg tror på at mennesket har noe iboende godt i seg. Dette gode finnes i alle, og det blir aldri helt vekk. Det finnes folk som har gjort grusomme ting, men innerst inne vet jeg at de også er gode. Livet er ikke svart-hvitt. Jeg tror på at mennesker trenger relasjoner, og at disse relasjonene kan avgjøre det gode/vonde i livet ditt. Og jeg tror på sjebnen. Jeg tror også at vi har valg, og at disse valgene styrer den retningen livet tar. Men i bunn og grunn er det en mening med det som skjer i livet vårt. Vi ender opp på samme sted, vi bare velger veien vi skal gå. Jeg har alltid hatt en følelse av at det var noe jeg skulle lære når jeg flyttet til Fredrikstad. Først trodde jeg det var å klare seg alene, så trodde jeg det var at jeg skulle møte Kjærligheten, så trodde jeg det var å takle kjærlighetssorg. Og nå vet jeg ikke helt hva jeg tror. Men det er en grunn til at jeg blir, og jeg føler den grunnen går dypere enn meg selv.

Jeg leste i en eller annen bok at alle mennesker vi møter kan ha en betydning for oss. Det vil si: du kan sitte ved siden av et menneske på bussen. Dersom du snakker til den personen, og dere har en skikkelig samtale, da kan du lære noe av det mennesket. Da er det meninga at det var akkurat dere to som endte opp på samme buss, og på samme sete. Det er noe ved denne tankegangen som appelerer til meg. Enkelte synes den er søkt (tok du den, L.T?), og at det bare er en tankegang for de som trenger å tro på noe. Isåfall er jeg en sånn person.

Når Nitro døde fikk jeg kjapt en følelse av at jeg trengte å tro på noe. Unødig å si at jeg valgte himmelen. Jeg lå på sofaen og gråt etter at Eksen hadde ringt, også kikket jeg opp. På døra inn til stua har jeg hengt opp et bilde som jeg har tatt av en regnbue. Og jeg kjente at den regnbuen symboliserte at Nitro var i himmelen nå. (og det høres kanskje dumt ut å velge å tro på himmelen når hunden min døde, men det var slik det var for meg.)

Og lenger enn dette har jeg ikke kommet. Men det er altså tre hovedpunkter:
1. Jeg tror på mennesket, og vår evne til å være gode.
2. Jeg tror på sjebnen.
3. Jeg tror på himmelen.

Det er tross alt ikke så værst til å bare være 23 år. Nå får vi se om noe av dette endrer seg etterhvert som jeg får mer erfaring, men foreløpig er jeg ganske fornøyd.

Dette bildet tok jeg på vei fra bryggekos med venninner i dag:

Jeg vet ikke om dere ser det, men det er fire svaner som flyr. For meg er det generelt ganske overraskende å se svaner fly (for ikke å snakke om å høre det.. de gakker liksom mens de flyr?). En landkrabbe som meg trodde at de bare kunne svømme/gå, faktisk. Til dels overrasket de meg fordi de fløy ganske lavt også, jeg skal innrømme at jeg måtte gå i kjapp gange bort fra dem.

I tillegg til min overraskelse over disse svanene la jeg merke til at de formet seg som en slags v. Jeg vet tilfeldigvis at det betyr lykke å se syv fugler forme seg som en v, og for meg betyr det også lykke å se fire svaner forme seg som en v. Så derfor har jeg nå litt mer lykke i livet mitt, noe som er helt greit.

Og det beviser også at jeg er en smule overtroisk. Jeg dropper å gå under stiger, ser bort når jeg ser svarte katter gå over veien (det har skjedd ganske ofte i det siste), banker i bordet og spytter tre ganger over skuldra når jeg har sølt salt. Eller hva det nå var.

Digresjon: jeg digger faktisk sangen til Mika med "Grace Kelly". En enkel festsang som gjør meg glad. Også syns jeg Magnet og Gemma Hayes med "Lay lady lay" er fin. Men jeg liker den mye bedre med Bob Dylan. Også er Christel Alsos fortsatt gull.

Åpen og singel

Opp i gjennom årene har jeg lært at det lønner seg å være ærlig om hva man føler. Ikke bare fordi det sparer meg for mye bekymringer/overanalyser, men også fordi jeg vet at jeg har gjort så godt jeg kunne. Men noen ganger svir det å være så åpen. Særlig når man føler at man har utlevert mer enn man skulle. Det kan være litt flaut, og i tillegg kan det såre stoltheten. I går var jeg litt for ærlig, og jeg kjenner det i dag. Jeg angrer litt, samtidig som det var helt riktig. Jeg håper bare følelsen av skam og anger blir borte snart.

For det er varemerket mitt, denne åpenheten. Det er mange som sier at den er det de liker best med meg. Evnen min til å fortelle hva jeg tenker, rett fra hjertet. Som min venninne sier så kan man alltid se på meg hvordan jeg har det. Jeg er som en åpen bok. En av mine kollegaer sa til meg at jeg er annerledes. Jeg snakker følgelig "rett fra levra" og er ærlig. Hun mente det som et kompliment, men jeg må si at jeg ble skeptisk til merket om å være annerledes. Det er jo slik man sier om folk som er sære og.. ja, annerledes. Samtidig så skjønner jeg hva hun mener. Jeg har ingen problemer med å fortelle kollegaene mine om min siste flamme, eller hva som skjedde på siste fest. Jeg forteller gladelig om små og store ting i livet, og jeg sensurerer ikke så lett. Og sånn er ikke alle. Det kan hende jeg blir mer lukket etterhvert. Dersom jeg opplever at min store munn har skapt trøbbel, så vil jeg antagelig droppe åpenheten. Men inntil videre funker det helt fint.

Så, jeg skal innrømme nå at jeg ikke har det kjempe bra i dag. Jeg er sliten etter gårsdagen, litt ensom og akkurat passe flau. I går var jeg på en fest hvor jeg ble fremstilt som "den Single med en himla stor S". Det er helt greit at jeg er singel. Det er en sannhet, og jeg er stort sett ganske fornøyd med situasjonen min. Det ble bare litt mye fokus på det, og jeg var heller ikke særlig interessert i å bli koblet med en av disse single. Og det var mange som ønsker det. Festen var også flust av kjærestepar. Noen søte, og andre ikke fullt så søte. Jeg håper jeg blir en del av et søtt kjærestepar en gang. I to av mine tidligere forhold sa folk at vi kledde hverandre, og at det så ut som at vi var meant to be. Jeg vil gjerne ha et slikt forhold igjen, takk. Sammen med disse tankene kommer den klassiske søndagsfølelsen. Før bare fnyste jeg over at single klagde over å være ensom på søndager. For meg var søndager forbundet med kvalitetstid for meg selv, en tid til å bare daffe. Men så viser det seg at jeg også synes søndager er stille og rare. Jeg måtte bare være alene litt før jeg skjønte det.

Så da tenker jeg det er på tide å liste opp alt det positive med å være singel. Jeg har gjort det før, men kjenner at jeg trenger en påminnelse i dag. Here goes:

* man kan høre på den musikken man vil, akkurat så høyt man vil
* man kan legge seg og sove litt midt på dagen, uten å måtte forklare det for noen
* man kan spise tre-fire middager i løpet av en dag, eller droppe middag fullstendig
* man kan se på hundrevis av "jenteserier", uten at noen skal se på noe annet
* man har alltid den beste plassen i sofaen
* man rydder bare opp sitt eget rot
* det er morsommere å feste
* det er ingen sjalusidrama
* det er heller ingen opprivende krangler
* man kan ligge i stjerne om natten, uten å ta plassen til noen
* det er ingen å savne når man er ute og reiser
* man kan shoppe uten å måtte stå til ansvar for det senere, og dermed få dårlig samvittighet
* man kan kline med hvem man vil
* man risikerer ikke å bli dumpa

PS. Hvor er du, Esquil?

Vår

<-- Sola har stått på vinduet, noe lysene mine ikke er særlig glad for.

Det er en deilig følelse av vår ute. Sola skinner, folkens! På torsdag brukte jeg solbriller stort sett hele dagen. På et punkt fikk jeg faktisk frysninger fordi jeg var så lykkelig. Bare fordi det var sol, blå himmel, blått vann... og litt fordi jeg endelig fikk brukt de store diva-solbrillene mine igjen.

Jeg gleder meg til det begynner å bli blader på trærne igjen. Når hele verden blir lysegrønn, og himmelen blir rosa om kvelden. Jeg gleder meg til grillfester i hagen, utepils/brus på brygga og grus under føttene. Jeg gleder meg til kule t-skjorter med morsomme trykk på, lette joggesko og baregenservær. Og jeg gleder meg til den følelesen jeg noen ganger får når jeg ser sola om morgenen. Følelsen av å våkne, være fri og lykkelig. Og jeg gleder meg til sommerferie. I år får jeg tre uker med ordentlig fri. Helt fri, ingen eksamen eller sommerjobb. Det ser foreløpig ikke ut til å bli noen annen tur enn til Lillehammer, men man vet aldri. Jeg har tre uker til min disposisjon.

Vet dere hva jeg synes er best med våren? Det er denne oppfattelsen av at jeg skal begynne på noe. Hver vår er et nytt kapittel, og jeg får en følelse av at jeg får en ny start. Hva vil jeg bruke årets nye start til? Vil jeg fokusere på jobb, meg selv, venner, familie?

Sto forøvrig ute i dag, og da ble jeg påminnet noe av det negative ved sommertid. Veps/bie. Jeg trodde i grunn ikke de levde helt enda, men det kom en summende ved hodet mitt. Og jeg sa: "veps!" og løp bort. Etterpå skjønte jeg at jeg har begynt å snakke til meg selv. Kanskje greit med en blogg, så kan jeg heller snakke hit.

Jeg er 99% sikker på at vi skal skru klokka i natt. Fremover?

Kurs

Jeg føler meg utrolig voksen og viktig hver gang jeg skal på kurs. Særlig kurs på hoteller. Etter fem somre som stuepike er min største erfaring med hoteller å vaske. Så hver gang jeg faktisk skal sove der føler jeg meg som en skikkelig businesswoman. Dressjakka er på, og jeg får et ganske verdensvant uttrykk i ansiktet. Inntil jeg skjønner at dette ikke er min greie.

I går var det greit ganske lenge. Jeg hilste høflig på resepsjonistene, og fant (det fine) rommet uten store problemer. Det ble derimot vanskelig når det var på tide med middag. Jeg er en kresen og lite bereist frøken. Når man da kommer til et bord med flere gafler og kniver kommer prestasjonsangsten. Og alt dette har jo skjedd meg før. Det er ikke så lenge siden jeg var på hotellkurs, og da var jeg like nervøs. Det er tydelig at dette rett og slett ikke er for meg, for alle reglene jeg lærte den gangen er forsvunnet. Så der sitter jeg.. rak i ryggen og med et stivt blikk. Den mest kresne jenta i verden skal spise på fancy restaurant. Jeg var heldig denne gangen. Greide å smake på alt, og det var faktisk ganske godt. Hadde jeg klart å slappe av så hadde det helt sikkert vært ganske hyggelig også. Det var i grunn bare èn pinlig hendelse, og det var når nabojenta spurte om jeg var gravid. Snakk om å rette seg opp enda et par hakk! Magen ble straks flere centimeter mindre, som en refleks. Det viste seg at hun spurte fordi hun overhørte meg sukke over at jeg drakk cola. Joda. Hun skal få slippe unna med den. Vel. Etter maten kom kelneren og skulle ta betalt for drikke til maten. Jeg var klar til å betale, men så sa han: "den bjudar vi". Så da fikk jeg brusen min gratis. Først trodde jeg det var fordi jeg er så likandes og morsom, men etter litt analyse har jeg funnet ut at han syntes synd på meg. Han så sikkert at jeg var ufattelig utilpass.

Og da var det bare å puste ut, og løpe til hotellrommet. Der ventet lunken svenskepils, noe som passet meg mye bedre. Jeg hadde en meget hyggelig (dog litt sær) kveld med kollegaene mine. Jeg skal forøvrig ikke skrive noe særlig om dette, da jeg har lært at det ikke er alt som trenger å være ute på nettet. Men det var iallefall en bra kveld. Og jammen var ikke kurset bra også. Nå har jeg lært hvordan jeg skal snakke til folk. Og jeg kan manipulere de fleste til å si det jeg vil. Bare prøv meg.

Kun en liten observasjon: mannfolk er utro kryp. Send aldri mannen din på kurs/seminar. Han legger mest sannsynlig an på en ung og litt brisen jente. Hadde hun ikke sagt "nei takk, jeg ser du har en ring?" hadde han antagelig glemt deg der hjemme. Det er heller ikke særlig ok at mannmedtobarn står og forteller ung pike hvor pen hun er, og hvor heldig den neste kjæresten hennes er. For så å fortelle livlig om sine affærer og småsprang, samt å bli skuffet over at jenta trekker seg unna. Det er fint.

Til minne om min kjære Nitro.. :)

Kosegrisen min. Han elska å sitte på fanget mitt, og han fikk mye kos på den måten. :)

Nitro på sin første (og eneste) busstur. Han peip hele veien frem til han endelig fikk sitte på fanget. Se på den søte jakka hans, da! ;)

Alltid så kosete! :) Også ble han litt vill når han fant en øreflipp. Den skulle tygges på, ja.

Jeg kledde ut Nitro i en av mine t-skjorter. Han var flau under hele fotoseansen, men jeg syns jo han ble veldig nydelig..!

Nitro etter dusjen sin... Så nydelig!

Han var mye som dette. Nitro i farta, liksom.

Meg og Nitro.

Han var virkelig en av mine aller beste venner. Rart å tenke på at han ikke finnes mer nå.. men jeg tror nok at jeg møter han igjen.

Forhold

Jeg har tenkt litt på hvor klar jeg er for et nytt forhold nå. Det har gått ganske lang tid siden jeg var Kjæreste sist, og jeg føler vel egentlig at jeg har fått bearbeida det meste. Før var jeg trist/sint hver gang jeg tenkte på Eksen. Nå går det hele mye lettere. Jeg tror jeg er glad for at han har fått et nytt liv nå. Og jeg føler meg klar for et nytt liv jeg også.

Så. Hvordan vet man at man er klar for et nytt forhold?

* man savner å være irritert på dolokket
* man kommer med søte lyder hver gang man ser et kjærestepar (i motsetning til spylyder)
* man vurderer kjærestemateriale
* man er villig til å gi slipp på alle godene i et singelliv
* søndagene blir ensomme og rare
* det største savnet er kos og trygghet, ikke sex eller spenning
* man blir naiv og romantisk, og sluker alle kjærlighetshistorier rått
* man har fått tilbake troen på at det finnes en der ute
* ... og den ene er ikke nødvendigvis Eksen
* man er villig til å lage middag hver (?) dag

Ja, you get the point. Mange av disse punktene er ganske nye for meg. Det er ikke så lenge siden jeg ble fysisk kvalm hver gang jeg så et kjærestepar. De trengte ikke en gang å holde hender. De var kvalme uansett. Og jeg kom med mine syrlige kommentarer, og det syntes på lang vei at jeg var blitt en bitter liten jente. Jeg vurderte til og med om jeg skulle slutte å tro på kjærligheten. Jeg begynte å tro at det ikke fantes noen Rett for meg der ute. Dette kommer fra den mest romantiske og naive jenta som noen gang har vært lagd. Dette er jenta som i sin tid ble kalt "klisjèforkjemperen". Jenta som alltid har hatt en klokkeklar tro på livslang kjærlighet, samt Den Rette. Så når jeg merka at jeg begynte å bli kynisk og bitter ble jeg litt redd. Jeg var redd for at det var slik jeg skulle bli. Jeg som alltid har vært Charlotte i "Sex og Singelliv", jeg skulle da vel ikke bli Samantha?

Men. Hallo. Min indre Charlotte er tilbake. Nå tror jeg igjen! Jeg er bombesikker på at jeg blir gift en dag, og at det er med en helt fantastisk mann. Og jeg er litt mer sikker på at det kan bli et ekteskap som varer for alltid. Til døden skiller oss ad, og alt det der. Joda, jeg kjenner fortsatt skepsis, men det er i det minste et lite håp. Jeg vet at jeg kan være den mest trofaste og gode kjæresten i verden, det gjelder bare å finne en likandes kar.

Og vet dere hvorfor jeg tror jeg er klar for et forhold nå? Fordi det ikke er livsnødvendig. Jeg klarer meg selv, jeg. Det hadde bare vært litt fint med en god kjæreste i tillegg.

Christel Alsos - Come On

Come on baby
Come on love
Come on someone to trust
Come on hunger
Come on faith
Come take care of me

Come on stranger
Come on friend
Come on someone to stay
Come on last hopes
Come on dreams
Come take care of me

I'm ready

....

Come on glory
Come on love
Come on someone to trust
Come on hear me
Come
Come take care of me

I'm ready

....

Det er vel noe i dette som treffer meg. En sang med håp og sårbarhet. Kanskje en del av det finnes i meg akkurat nå.

Jeg lurer på om jeg tar det som et tegn at denne sangen betyr mye for meg nå.

Selvstendig

Jeg har nå bodd alene i snart ti måneder. Før dette bodde jeg først hjemme hos mor og far, så i kollektiv noen år, og til slutt sammen med min daværende kjære. Som dere skjønner: jeg var ikke vant til å greie ting selv. I min verden fiksa morellerfar/vaktmester/kjæreste det meste. Siden jeg ikke finnes teknisk anlagt var det greit med denne ordningen. Jeg opplevde at dataen formaterte seg selv, møbler satte seg opp frivillig, edderkopper døde som fluer, og støvsugerposen ble på magisk vis skiftet med jevne mellomrom. For ti måneder siden hadde jeg en liten reality-check, og har siden den gang hatt mine utfordringer.

En av mine største bragder var da jeg skrudde sammen min nyinnkjøpte lampe. Helt selv! Det var ingen enkel oppgave, egentlig. Den ene pinnen var altfor lang, og jeg var konstant redd for å ripe opp parketten. Men enden på visa var en fin og forholdsvis stødig lampe. En lampe jeg hadde satt opp med mine egne hender, samt betalt med mine egne penger. Og, joda: jeg måtte ringe pappa et par ganger da jeg sto fast, men i bunn og grunn greide jeg det alene. Det er tross alt ikke så lett å montere en lampe over telefonen. Etter min første jegharmontertnoeheltalene-opplevelse har lampa symbolisert uavhengighet for meg. Jeg har vært stolt som en hane hver gang noen har kommet inn i leiligheten for første gang: "der er lampa mi! Den har jeg satt opp selv!" Det er utrolig tilfredsstillende.

Jeg har også hatt utfordringer både med lyspærer og brannvarslere. Jeg fant blant annet fort ut at brannvarslere ikke slutter å småpipe, selv om man overser dem. Og jeg har lært at det ikke er skummelt å kjøpe lyspærer på impuls. Det værste som kan skje er at man får en altfor sterk pære, men det blir man fort vant til. Dessuten betyr visst disse watt-greiene noe også. Jeg har funnet ut at støvsugerposen kan bli full, og at den i såfall skal byttes. Og det kryr ikke av dyr i disse posene, sånn jeg har vært redd for. Det er bare støv.

Den største utfordringen er allikevel edderkoppene. Og der har jeg enda mangt å lære. Etter at jeg flyttet for meg selv har fobien min eskalert, og den er nå større enn noen gang. Jeg går konstant og kikker etter udyrene, og klør konstant på leggen. Det værste er at jeg vet at de er her, jeg vet bare ikke helt hvor. På fredag fikk jeg et endelig bevis på at mine ti måneder som aleneboende og uavhengig ikke har hjulpet det grann. Da pilte det nemlig et digert beist over kjøkkengulvet. Jeg var i stua på to sekunder, mens jeg hylte som en jomfru i nød. Heldigvis hadde jeg besøk denne dagen, og jeg fikk tvunget min livredde venninne til å drepe jævelen. Hun greide ikke å velge mellom bok, insektsspray eller sko. Etterhvert kom huseieren min for å redde oss. Han tråkka på den. Enkelt og greit. Jeg vet at min eneste sjangse for å komme over dette er å eksponere meg for edderkoppene. Men det kommer i grunn ikke på tale. Inntil videre lar jeg det være helt greit at huseieren min tar dem for meg. På enkelte områder føler jeg det er greit å ikke være så uavhengig. Det er på den måten jeg vet at jeg ønsker meg/trenger en kjæreste.

Når jeg ser tilbake ti måneder har jeg i grunn lært ganske elementære ting. Jeg har lært ting jeg er flau over at jeg tidligere ikke gjorde... og jeg er utrolig stolt over alle tingene jeg har greid å gjøre. Jeg klarte å ommøblere leiligheten helt alene. Jeg flytta en stor hylle, datapulten min, samt kobla pc'en til og fra. Helt, helt, helt alene. Og jeg søkte på kabeltvtingen, og har nå fått ztv. Også har jeg en ulastelig smak, og leiligheten er blitt både hjemmekoslig og gjennomført.

Men jeg er fortsatt redd for å henge opp bilder på veggen, og jeg akter ikke å stå på stige og vaske vinduene utvendig. Dessuten har pæra gått på den uavhengige lampa mi, noe som betyr at det er mørkt i stua. Inntil videre kan jeg se på det som romantisk, men etterhvert er jeg nødt til å kikke ned i "skåla" som pæra er i... og jeg er livredd for at det skal være en edderkopp der.

Første innlegg

Det er alltid vanskelig med det aller første innlegget i en ny blogg. Prestasjonsangsten griper tak i meg, og jeg lurer på: hva har jeg egentlig tenkt med denne bloggen? Har jeg virkelig behov for å skrive innlegg som alle kan lese? Egentlig har jeg en dagbok inne på LiveJournal, og der trives jeg godt. Det blir innlegg nesten hver dag, og jeg får virkelig skrivd ut følelsene mine. Men jeg skriver kun privat, og det dekker kanskje ikke eksponeringsbehovet mitt? Jeg merker at jeg vil prøve å skrive slik at alle kan lese.

I går var jeg på innflytningsfest hos Hanne og Christian. De har kjøpt et ufattelig stilig hus, og det ble feiret med en bra fest. Det er alltid det hos dem, egentlig. Punsj, bra folk, kul musikk og en ulastelig stemning. Akkurat sånn det skal være. Jeg endte (tradisjonen tro) med å sove hos dem, noe som var veldig hyggelig. Kanskje ikke så hyggelig å våkne med gårsdagens klær og Karius-og-Baktus-hår, men dog.. jeg trengte en søndag sammen med venner i dag. Noen ganger kan det være vel ensomt å sitte helt alene hele søndagen. Tross "Everwood", "Men in trees" og andre fine serier...

Uansett. På festen snakka jeg litt om blogging, og jeg merker at jeg er ufattelig fascinert av folk som skriver blog. De som skriver for venner, kjente og også helt ukjente. Det viser styrke og karakter, kjenner jeg. Så da vil jeg vel bli som de jeg fascineres av. Etterhvert får jeg nok mer taket på å skrive her inne, antar jeg.

Ja. Da var første innlegg unnagjort. Jeg var visst ikke mer kreativ akkurat nå...

Natta, godtfolk!