Selvstendig

Jeg har nå bodd alene i snart ti måneder. Før dette bodde jeg først hjemme hos mor og far, så i kollektiv noen år, og til slutt sammen med min daværende kjære. Som dere skjønner: jeg var ikke vant til å greie ting selv. I min verden fiksa morellerfar/vaktmester/kjæreste det meste. Siden jeg ikke finnes teknisk anlagt var det greit med denne ordningen. Jeg opplevde at dataen formaterte seg selv, møbler satte seg opp frivillig, edderkopper døde som fluer, og støvsugerposen ble på magisk vis skiftet med jevne mellomrom. For ti måneder siden hadde jeg en liten reality-check, og har siden den gang hatt mine utfordringer.

En av mine største bragder var da jeg skrudde sammen min nyinnkjøpte lampe. Helt selv! Det var ingen enkel oppgave, egentlig. Den ene pinnen var altfor lang, og jeg var konstant redd for å ripe opp parketten. Men enden på visa var en fin og forholdsvis stødig lampe. En lampe jeg hadde satt opp med mine egne hender, samt betalt med mine egne penger. Og, joda: jeg måtte ringe pappa et par ganger da jeg sto fast, men i bunn og grunn greide jeg det alene. Det er tross alt ikke så lett å montere en lampe over telefonen. Etter min første jegharmontertnoeheltalene-opplevelse har lampa symbolisert uavhengighet for meg. Jeg har vært stolt som en hane hver gang noen har kommet inn i leiligheten for første gang: "der er lampa mi! Den har jeg satt opp selv!" Det er utrolig tilfredsstillende.

Jeg har også hatt utfordringer både med lyspærer og brannvarslere. Jeg fant blant annet fort ut at brannvarslere ikke slutter å småpipe, selv om man overser dem. Og jeg har lært at det ikke er skummelt å kjøpe lyspærer på impuls. Det værste som kan skje er at man får en altfor sterk pære, men det blir man fort vant til. Dessuten betyr visst disse watt-greiene noe også. Jeg har funnet ut at støvsugerposen kan bli full, og at den i såfall skal byttes. Og det kryr ikke av dyr i disse posene, sånn jeg har vært redd for. Det er bare støv.

Den største utfordringen er allikevel edderkoppene. Og der har jeg enda mangt å lære. Etter at jeg flyttet for meg selv har fobien min eskalert, og den er nå større enn noen gang. Jeg går konstant og kikker etter udyrene, og klør konstant på leggen. Det værste er at jeg vet at de er her, jeg vet bare ikke helt hvor. På fredag fikk jeg et endelig bevis på at mine ti måneder som aleneboende og uavhengig ikke har hjulpet det grann. Da pilte det nemlig et digert beist over kjøkkengulvet. Jeg var i stua på to sekunder, mens jeg hylte som en jomfru i nød. Heldigvis hadde jeg besøk denne dagen, og jeg fikk tvunget min livredde venninne til å drepe jævelen. Hun greide ikke å velge mellom bok, insektsspray eller sko. Etterhvert kom huseieren min for å redde oss. Han tråkka på den. Enkelt og greit. Jeg vet at min eneste sjangse for å komme over dette er å eksponere meg for edderkoppene. Men det kommer i grunn ikke på tale. Inntil videre lar jeg det være helt greit at huseieren min tar dem for meg. På enkelte områder føler jeg det er greit å ikke være så uavhengig. Det er på den måten jeg vet at jeg ønsker meg/trenger en kjæreste.

Når jeg ser tilbake ti måneder har jeg i grunn lært ganske elementære ting. Jeg har lært ting jeg er flau over at jeg tidligere ikke gjorde... og jeg er utrolig stolt over alle tingene jeg har greid å gjøre. Jeg klarte å ommøblere leiligheten helt alene. Jeg flytta en stor hylle, datapulten min, samt kobla pc'en til og fra. Helt, helt, helt alene. Og jeg søkte på kabeltvtingen, og har nå fått ztv. Også har jeg en ulastelig smak, og leiligheten er blitt både hjemmekoslig og gjennomført.

Men jeg er fortsatt redd for å henge opp bilder på veggen, og jeg akter ikke å stå på stige og vaske vinduene utvendig. Dessuten har pæra gått på den uavhengige lampa mi, noe som betyr at det er mørkt i stua. Inntil videre kan jeg se på det som romantisk, men etterhvert er jeg nødt til å kikke ned i "skåla" som pæra er i... og jeg er livredd for at det skal være en edderkopp der.