onsdag 21. mars 2007

Forhold

Jeg har tenkt litt på hvor klar jeg er for et nytt forhold nå. Det har gått ganske lang tid siden jeg var Kjæreste sist, og jeg føler vel egentlig at jeg har fått bearbeida det meste. Før var jeg trist/sint hver gang jeg tenkte på Eksen. Nå går det hele mye lettere. Jeg tror jeg er glad for at han har fått et nytt liv nå. Og jeg føler meg klar for et nytt liv jeg også.

Så. Hvordan vet man at man er klar for et nytt forhold?

* man savner å være irritert på dolokket
* man kommer med søte lyder hver gang man ser et kjærestepar (i motsetning til spylyder)
* man vurderer kjærestemateriale
* man er villig til å gi slipp på alle godene i et singelliv
* søndagene blir ensomme og rare
* det største savnet er kos og trygghet, ikke sex eller spenning
* man blir naiv og romantisk, og sluker alle kjærlighetshistorier rått
* man har fått tilbake troen på at det finnes en der ute
* ... og den ene er ikke nødvendigvis Eksen
* man er villig til å lage middag hver (?) dag

Ja, you get the point. Mange av disse punktene er ganske nye for meg. Det er ikke så lenge siden jeg ble fysisk kvalm hver gang jeg så et kjærestepar. De trengte ikke en gang å holde hender. De var kvalme uansett. Og jeg kom med mine syrlige kommentarer, og det syntes på lang vei at jeg var blitt en bitter liten jente. Jeg vurderte til og med om jeg skulle slutte å tro på kjærligheten. Jeg begynte å tro at det ikke fantes noen Rett for meg der ute. Dette kommer fra den mest romantiske og naive jenta som noen gang har vært lagd. Dette er jenta som i sin tid ble kalt "klisjèforkjemperen". Jenta som alltid har hatt en klokkeklar tro på livslang kjærlighet, samt Den Rette. Så når jeg merka at jeg begynte å bli kynisk og bitter ble jeg litt redd. Jeg var redd for at det var slik jeg skulle bli. Jeg som alltid har vært Charlotte i "Sex og Singelliv", jeg skulle da vel ikke bli Samantha?

Men. Hallo. Min indre Charlotte er tilbake. Nå tror jeg igjen! Jeg er bombesikker på at jeg blir gift en dag, og at det er med en helt fantastisk mann. Og jeg er litt mer sikker på at det kan bli et ekteskap som varer for alltid. Til døden skiller oss ad, og alt det der. Joda, jeg kjenner fortsatt skepsis, men det er i det minste et lite håp. Jeg vet at jeg kan være den mest trofaste og gode kjæresten i verden, det gjelder bare å finne en likandes kar.

Og vet dere hvorfor jeg tror jeg er klar for et forhold nå? Fordi det ikke er livsnødvendig. Jeg klarer meg selv, jeg. Det hadde bare vært litt fint med en god kjæreste i tillegg.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Kjenner meg igjen i så mye her! :) Det er en deilig følelse når man innser at man har kommet så langt! :) Lykke til!

Anonym sa...

Hehehe, der er den naive lille jenta tilbake ja.. ;) Det er bra!! Jeg visste at du ikke kunne bli kynisk for lenge. :) Glad du er den følsomme Monica jeg.

Imponerende åpent skrevet, forresten! :D

mirakel sa...

Sullemitt: ja, det er veldig bra å kjenne at man ser litt lysere på livet igjen. :) Godt at du er der også, da!

Mette: yes, jeg er tilbake. ;) Det er jo helt merkelig om JEG skal bli kynisk, syns jeg. Og jeg vet at jeg skriver åpent, men prøver å tenke litt over hva jeg skriver da.. ikke lett for en ærlig sjel. :p