Tro

Jeg har egentlig aldri tatt et standpunkt om hva jeg tror på.

Ja, jeg er konfirmert, og sånn sett valgte jeg Gud den gangen. Rent bortsett fra at jeg var en liten fjortiss, og dermed ikke tenkte noe særlig over det. Jeg var nok mest opptatt av at jeg skulle bli voksen. Noe jeg selvsagt ikke ble. Jeg har foreløpig ingen planer om kirkelig bryllup. Egentlig har jeg ingen planer om noe bryllup i det hele tatt, det virker helt ærlig langt borte. Men jeg har ikke tatt noe standpunkt der heller, altså. Dersom jeg er så heldig at jeg blir gift så skal det være det samme med hvor det blir gjort.

Så, nei. Jeg er ikke kristen, og jeg er heller ikke ukristen. Men jeg har mine leveregler, og jeg har en tro.

Min tro går på mennesket. Jeg tror på at mennesket har noe iboende godt i seg. Dette gode finnes i alle, og det blir aldri helt vekk. Det finnes folk som har gjort grusomme ting, men innerst inne vet jeg at de også er gode. Livet er ikke svart-hvitt. Jeg tror på at mennesker trenger relasjoner, og at disse relasjonene kan avgjøre det gode/vonde i livet ditt. Og jeg tror på sjebnen. Jeg tror også at vi har valg, og at disse valgene styrer den retningen livet tar. Men i bunn og grunn er det en mening med det som skjer i livet vårt. Vi ender opp på samme sted, vi bare velger veien vi skal gå. Jeg har alltid hatt en følelse av at det var noe jeg skulle lære når jeg flyttet til Fredrikstad. Først trodde jeg det var å klare seg alene, så trodde jeg det var at jeg skulle møte Kjærligheten, så trodde jeg det var å takle kjærlighetssorg. Og nå vet jeg ikke helt hva jeg tror. Men det er en grunn til at jeg blir, og jeg føler den grunnen går dypere enn meg selv.

Jeg leste i en eller annen bok at alle mennesker vi møter kan ha en betydning for oss. Det vil si: du kan sitte ved siden av et menneske på bussen. Dersom du snakker til den personen, og dere har en skikkelig samtale, da kan du lære noe av det mennesket. Da er det meninga at det var akkurat dere to som endte opp på samme buss, og på samme sete. Det er noe ved denne tankegangen som appelerer til meg. Enkelte synes den er søkt (tok du den, L.T?), og at det bare er en tankegang for de som trenger å tro på noe. Isåfall er jeg en sånn person.

Når Nitro døde fikk jeg kjapt en følelse av at jeg trengte å tro på noe. Unødig å si at jeg valgte himmelen. Jeg lå på sofaen og gråt etter at Eksen hadde ringt, også kikket jeg opp. På døra inn til stua har jeg hengt opp et bilde som jeg har tatt av en regnbue. Og jeg kjente at den regnbuen symboliserte at Nitro var i himmelen nå. (og det høres kanskje dumt ut å velge å tro på himmelen når hunden min døde, men det var slik det var for meg.)

Og lenger enn dette har jeg ikke kommet. Men det er altså tre hovedpunkter:
1. Jeg tror på mennesket, og vår evne til å være gode.
2. Jeg tror på sjebnen.
3. Jeg tror på himmelen.

Det er tross alt ikke så værst til å bare være 23 år. Nå får vi se om noe av dette endrer seg etterhvert som jeg får mer erfaring, men foreløpig er jeg ganske fornøyd.

Dette bildet tok jeg på vei fra bryggekos med venninner i dag:

Jeg vet ikke om dere ser det, men det er fire svaner som flyr. For meg er det generelt ganske overraskende å se svaner fly (for ikke å snakke om å høre det.. de gakker liksom mens de flyr?). En landkrabbe som meg trodde at de bare kunne svømme/gå, faktisk. Til dels overrasket de meg fordi de fløy ganske lavt også, jeg skal innrømme at jeg måtte gå i kjapp gange bort fra dem.

I tillegg til min overraskelse over disse svanene la jeg merke til at de formet seg som en slags v. Jeg vet tilfeldigvis at det betyr lykke å se syv fugler forme seg som en v, og for meg betyr det også lykke å se fire svaner forme seg som en v. Så derfor har jeg nå litt mer lykke i livet mitt, noe som er helt greit.

Og det beviser også at jeg er en smule overtroisk. Jeg dropper å gå under stiger, ser bort når jeg ser svarte katter gå over veien (det har skjedd ganske ofte i det siste), banker i bordet og spytter tre ganger over skuldra når jeg har sølt salt. Eller hva det nå var.

Digresjon: jeg digger faktisk sangen til Mika med "Grace Kelly". En enkel festsang som gjør meg glad. Også syns jeg Magnet og Gemma Hayes med "Lay lady lay" er fin. Men jeg liker den mye bedre med Bob Dylan. Også er Christel Alsos fortsatt gull.