Alternativ bagasjehenting

Når fire jenter er i Oslo på singeltur er det typisk søndag å være inn-i-margen-sliten. Og da funker det dårlig å hente ting i femte etasje. Uten heis.

Så man finner andre metoder. Og man tar bilder, fniser og lager leven underveis. Mens man føler seg bittelitt full enda.

Ingen kan si at vi kvinnfolk er lite praktiske. Og ingen kan si at det ikke er strålende å være singel.

Tordenbloggen

For sånn ca. ett år siden vandret jeg rundt på ulike nettsteder. Ved en tilfeldighet kom jeg til Tordenbloggen, og det var midt inne i siste runde. Det sto mellom LordX og Esquil, og jeg klikket meg inn til dem begge. Det endte med at jeg leste bloggene fra ende til annen (!), og ikke lenge etter var jeg selv en blogspot-blogger.

Jeg kan, med andre ord, takke Tordenbloggen for at jeg fant to fantastiske blogger, samt at jeg selv gjorde alvor av å lage en åpen blogg.

Og nå er det altså min tur til å bli stemt på i Tordenbloggen. Jeg hadde aldri trodd det for ett år siden, og det gjør meg litt stolt. Selv om jeg tidligere har sverget til at kåringer er noe tull, så kjenner jeg at denne kåringen er et unntak. Kanskje fordi det er så mange blogger, kanskje fordi jeg har fine erfaringer med den. Eller kanskje jeg har blitt trygg på meg og bloggen min nå, slik at kåringen ikke har så mye å si.

Vel. Selv om jeg er tryggere nå, vil jeg selvsagt at dere skal stemme på meg. Jeg har fryktelig lite lyst til å ende med èn stemme. Og at den stemmen er fra meg selv.

Såvidt jeg har forstått kan man stemme både i kommentarfelt og på sånn vote-ting, og det begynner i morgen en gang.

Godt valg, eller hva de nå pleier å si.

Verktøy

I dag ble jeg den stolte eier av syv stk. skrutrekkere.














Jeg er dermed et skritt nærmere mitt ønske om uavhengighet, og har allerede skrudd litt på kommoden min. Foreløpig vet jeg ikke om noe mer som trengs å bli skrudd, men jeg mistenker at jeg kan finne diverse bruksområder etterhvert.

Tips mottas forøvrig med et ektefølt takk.

Ellers: God helg!

Å utfordre seg selv

Jeg har bestemt meg for å begynne å utfordre meg selv. Tidligere har jeg vært av de som har mumlet at "utfordringer er problemer i forkledning", og som sover dårlig foran de fleste store forandringer. Jeg er i bunn og grunn ganske dårlig på å takle slikt, og har derfor forsøkt å holde meg unna. Ihvertfall så godt det har latt seg gjøre.

Men så fikk jeg en liten vekker for noen uker siden, og jeg endte med å dra på et kveldskurs mutters alene. Den kvelden ble spesiell, nesten magisk, og jeg angret ikke. Følelsen av å mestre noe jeg hadde grudd meg til (å gå inn i et rom uten å kjenne noen) var enorm. På en måte litt avhengighetsdannende.

Så jeg tok vann over hodet.

Jeg har nemlig to store fobier i livet mitt. Den første er edderkoppfobien min, som mange av dere er klar over. Den andre er å måtte snakke foran mengder med folk.

I morgen kveld skal jeg og en kollega holde et foredrag. Det vil si: jeg skal snakke foran mengder med folk.

Først trodde jeg det var en enkel informasjonsgruppesamtale, men det viser seg at det er et kurs. Et kurs må antagelig gjøres stående, og det blir sannsynligvis ikke den dialogen jeg har satset på at det skulle bli. Det blir, med andre ord, en av mine værste drømmer.

Jeg har begynt å se for meg digre klasserom, kateter, overhead og bøttevis av folk. Jeg ser skumle mennesker som er ute etter å knekke meg, og som stiller fryktelige spørsmål. Og til sist ser jeg en jente hvis knær og stemme skjelver fra start til slutt. Og som ender med å besvime, da hun ikke har pustet ordentlig på en time.

Tenk på meg mellom 18.00-19.00 i morgen. Jeg kan trenge litt indre styrke. Og minn meg på å ikke ta helt av neste gang jeg får lyst til å utfordre meg selv. Jeg har tydeligvis ikke særlig selvinnsikt.

Høst

Mørket har satt seg i sjelen. Det er grått og trist.

Du sperres inne i en langsom smerte. En smerte du ikke forsøker å komme deg ut av. Fordi det kjennes behagelig å være der nede. Eller der inne.

Det er trygt. Og kjent.

Men så ønsker du noen ganger at du kunne hatt en refleks.

Bare sånn at du føler deg sett.

Takk

Du vet det ikke selv, men i dag ga du meg akkurat det løftet jeg trengte.

Når du sa at du egentlig aldri hadde likt "sånne som jobber i byråkratiet", og at du sjelden har fått et godt forhold til noen slike. Du har følt at de har tråkket på deg, og kanskje at de ikke har brydd seg. Ofte har de vært mer firkantet enn du har klart å takle.

Men så sa du at vi to har fått et godt forhold. At du ikke har åpnet deg slik for noen før. Og at du ikke greier å være sint på meg, fordi jeg "sitter jo og smiler hele tiden".

Du vet ikke at jeg har vært sliten og lei av jobb den siste tiden. Du vet ikke at jeg har smilt oppgitt og av utmattelse, mer enn av glede og håp. Du vet ikke at jeg har grått.

I dag var du akkurat det jeg trengte. I dag ga du meg troen på at jeg er god i jobben min.

Og du ga meg troen på at det nytter.

Takk.

En beiler

For en tid tilbake møtte jeg en hyggelig mann på et kurs. Han spurte om telefonnummeret mitt, og jeg hadde ikke hjerte til å si nei, enda jeg visste han ikke var min type mannfolk.

I ettertid har vi sendt noen meldinger, og det endte med følgende meldingsrekke:

Han: "Har du lyst til å ta en tur på cafè en dag? Var så koslig å snakke med deg."
Jeg: "Det var fint å prate med deg også. Er litt usikker i forhold til å skulle møtes igjen, egentlig. Tror jeg vil la være å møte noen mannfolk på en stund. Håper det går greit?"
Han: "Nei, det er ikke greit. Fikk et positivt inntrykk av deg. En klok jente, og vakker er du også. Har du noen kommentarer til dette?"
Jeg: "Min kommentar er vel takk. Du er en fin fyr, men jeg mener fortsatt jeg har behov for å fokusere på meg selv om dagen. Beklager det!"
Han: "Jeg forstår det. Da fikk jeg sagt det jeg hadde på hjertet, ihvertfall. Gi et pip hvis du endrer mening eller trenger hjelp med noe."

Jeg vet ikke hvem som bør være mest flau. Jeg, som bruker alle klisjèer jeg kan komme på, eller han, som ikke godtar et nei for et nei?

Tre raske menn

Etter en dag med store spørsmål og mengder av tårer har jeg kost meg med denne enkle underholdningen.

Her er verdenshistorien vår:



Og her er deres versjon av Rødhette:



Tre raske menn er fantastiske. Selv på dager som dette får de meg til å le.

Irritasjon

Denne er til alle togreisende:

Det finnes stillevogner på togene nå til dags. Det er en vogn hvor man skal være stille, overraskende nok. Mobiler skal være skrudd av, man skal ikke snakke, og det skal være minimalt med knitring i godteripapir. Enkelt og greit.

Vognen er som regel bakerst, og det står godt merket på hvert eneste sete. Det skal altså ikke være vanskelig å skjønne om man sitter på en slik vogn. De med sosiale antenner vil dessuten også merke en påtagende stillhet i denne vognen.

Min oppfordring til alle stillevognsittere er: VÆR STILLE! Dersom dere på død og liv må skravle, så sett dere i en annen vogn. Det er så enkelt som det. Og, nei, det hjelper ikke om dere hvisker. Og det hjelper heller ikke at dere går ut når mobilen ringer. Da har dere allerede forstyrret medpassasjerenes lesing/søvn/tankerekke.

Stillevognene er skapt for oss som irriterer oss over andre mennesker. For oss som spyr av snakkesalige gamle damer, blir provoserte av bråkete barn, og som ikke ønsker å høre intime samtaler om livet til en tyggistyggende fjortiss.

Respekter oss. Vi har antagelig sittet lenge på tog, enkelte er røyksugne, og vi er generelt interesserte i å være stille.

Mvh
Gretten Dame

Mann

Du er perfekt.

Du skryter av sengen min, og sier at den er akkurat passe myk. At den bare er 90 cm bred mener du er fint. For du liker å ligge inntil om natten, sier du. Jeg er ikke så glad i folk som sier sånn, og sier flåsete at jeg egentlig liker å ha god plass. Det er vel en del av det å ha vært singel en stund, ler jeg. Du smiler lett, men sier ingenting. Peker bare på prinsessenettingen jeg har over sengen, mens du sier at det blir morro å sove under en slik en. Det har du ikke gjort før. Jeg ser forundret på deg, og spør om du ikke syns det er barnslig. Du syns ikke det. Det er visst bare søtt.

Kroppen din er lang og myk. Du legger deg inntil meg. Jeg kjenner deg knapt, men vi passer perfekt. Det er som om du alltid har vært der, i sengen sammen med meg. Min hvite hud mot din brune. Vi ler av hvor blek jeg ser ut. Du stryker over armen min, og jeg lar fingrene føle ansiktet ditt. Jeg liker å gjøre det slikt. La hendene bli kjent med hele ansiktet. Øyenbryn, nese, kinn og hake. Jeg tar på skuldrene dine, og ser at du har perfekte skuldre. Sier det til deg, at du har flotte krageben. Du ler. Sier at du aldri har hørt om noen som har likt krageben før.

Vi ser hverandre inn i øynene, men jeg slår blikket ned. Det føles rart å ha noen sammen med meg.

Du blir trøtt. Vi ligger bare stille nå. Du med øynene lukket, jeg med mine vidåpne. Jeg hører på pusten din. Forsøker å bli vant med tanken på å ha en i sengen, men klarer ikke bli komfortabel. Vrir meg litt, og kjenner at du fortsatt holder rundt meg. Myggnettingen er i ansiktet mitt, og jeg må flytte på den. Legger den i en krøll i nattlampen slik at den ikke skal forstyrre oss. Vi skal sove nå.

Jeg glir inn i en mørk og dyp søvn. Tryggheten omfavner meg, og jeg kjenner gleden i å ha varmen fra en annen kropp. Du puster rytmisk og riktig. Det siste jeg tenker før jeg sovner er at jeg er lykkelig og trygg.

Hvem skulle trodd at noe så tilfeldig kunne være så vakkert?