Bloggverden har bursdag?

Det er ihvertfall en eller annen markering i dag. Folk har linket til fem blogger som de liker, og skrevet begrunnelse for valget sitt. Dette er vel og bra, men jeg liker ikke tanken på å skulle velge ut fem. Det vil bli flere som blir skuffet over å ikke være på listen (høh.. ikke egen erfaring, altså), enn de som blir glade for at de er der.

Så jeg tar min egen vri.

Jeg vil fortelle dere hva jeg får ut av å blogge.

For jeg må si at jeg stadig undrer meg over hvorfor jeg fortsatt har behov for å skrive ned hver minste tanke jeg har. Jeg har skrevet i flere år, burde jeg ikke snart være tom? Vel. Slik er det ikke. Jeg er, som de fleste skrivere, utrolig glad i å få skrevet ned de små tankene jeg har. Jeg liker å fortelle om ting som har skjedd, vise bilder og å få kommentarer. Også liker jeg å leke med ord. Hvordan får man best sagt det man ønsker å si, uten å skrive for langt? Hvilket ord er best å bruke? Hva er mest "typisk meg" å skrive? Alt slik.

I dag har jeg hatt en liten ensomhetsfølelse. Leiligheten har vært stor og tom, den triste musikken har flommet inn, og jeg har nesten ikke kost meg med sjokoladen min en gang. Da er bloggen god å ha. Jeg kan "snakke" med andre, slik at jeg egentlig ikke er alene. Jeg kan lese om andres tanker, slik at tankene mine går vekk fra ønsket om å ha en her. Og er jeg riktig heldig finner jeg en inspirasjon, slik at jeg kan begynne å formulere et eget innlegg.

Men noen ganger er det skummelt å blogge. Det er ganger jeg ønsker jeg hadde fortsatt med min lukkede dagbok.

I dag fikk jeg f.eks mistanke om at en på jobb (i avdelingen, kjenner henne ikke) leser bloggen min. Det kom nemlig en liten kommentar som var noe suspekt.

(vi skal spise lunsj, og det er den sedvanlige småpratingen når vi ser all maten)

Meg: Nam nam! Her var det mye god mat!
Hun: Ja, nå er det bare å hive innpå... og etterpå må man nesten rape litt?

Med mindre det er hennes form for smalltalk mistenker jeg at hun har lest innlegget mitt. (heihei, forresten!)

Egentlig er slik litt rart.

Det minner meg om at folk jeg i utgangspunktet ikke vil skal lese her, kan finne bloggen min. Jeg finnes jo ikke anonym. Jeg har opplevd at folk jeg har datet har funnet bloggen min. Søtt at de søker meg opp, men det er ikke så lett å være sjarmerende og mystisk, samtidig som de får lese om all min desperasjon i kjærlighetslivet.

Og allikevel fortsetter jeg.

Jeg vet at mange av mine venner og bekjente leser her inne. Egentlig liker jeg det. De syns jeg får det til, og jeg er fornøyd med det. Det er fint å se at jeg ihvertfall kan mestre èn ting. Også er det fortsatt dette oppmerksomhetsbehovet mitt. Det er tydelig at jeg trenger oppmerksomhet.

Og av en eller annen grunn syns jeg det er litt kult at hun fra jobben kanskje leser her også.

Jaja. Jeg tror dette er nok grunner til at jeg skal fortsette å skrive.

Ellers kan det sies på denne måten også:

- Det utrolig befriende å la tankene flyte ut på tastaturet -