Det hadde gått dårlig med oss en stund. Begge visste at vi nærmet oss slutten, men ingen av oss torde å innrømme det.
Vi var aldri oss selv lenger. Vi snakket altfor mye om hva vi skulle gjøre for å ordne opp, og gjorde altfor lite for å få det til. Jeg gikk på tå hele den tiden. Samtidig var jeg oppfarende. Jeg var sint og trist nesten hele tiden. Vi gråt begge mer enn vi trengte. Vi var vel fanget, på et vis.
Vi skulle feire det nye året sammen med moren og kjæresten hennes. Og hunden vår. Moren din hadde gjort det så fint. Hun tviholdt vel på håpet om at vi skulle holde sammen. Hun sa det til meg. At jeg bare måtte holde ut. At dette ville bli bedre hvis vi var riktige for hverandre. At slike ting ikke ødelegges av en liten hump i veien. Ingen av oss tenkte at vi ikke var riktige for hverandre.
Tidlig på kvelden gikk vi tur med hunden vår. Hånd i hånd, gikk vi. Den lille familien på tre. Det var slik vi kjente oss, tror jeg. Som en familie på vei inn i det nye året. Men innerst inne var vi usikre. Jeg holdt deg sikkert litt for hardt i hånden den kvelden.
Kvelden hadde egentlig vært full av tilbaketrengte tårer og stille ord om brudd. Jeg stilte ingen spørsmål, tror jeg. Men de lå der allikevel. Mellom oss.
Når rakettene begynte sto vi tett sammen. Jeg husker det som kaldt. Som en mørk kveld med stjerner og kulderøyk ut av munnen vår. Jeg vet ikke om det var det. Men det var lys og farger. Og det var oss to tett sammen, ute, hviskende om en ny start. Vi lovet hverandre å begynne på nytt da. Vi lovet å elske hverandre for alltid, å ikke la noe ødelegge det fine vi hadde. Og vi trodde på det, akkurat da.
To måneder senere ble det slutt. Det var kanskje en lettelse. Men jeg sørget over dette minnet. Dette siste minnet hvor vi begge trodde.
fredag 5. desember 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
13 kommentarer:
Det begynner å bli tiden for slike minner. Men lar man alt dette få herje fritt, mister man oversikten. Den 7. oktober kommenterte du en post hos meg som handlet om å tilgi. Det skal være tilgivelse på mange plan, ikke minst overfor deg selv. Det blir bedre. Tro meg. Det gjør det.
Når først jeg leste denne kommentaren, så kjente jeg meg ikke helt igjen i dette med tilgivelse av seg selv. Men når jeg leser innlegget mitt en gang til, så ser jeg at jeg fortsatt (etter så mange år!) er sint på meg selv for at jeg ikke kom ut av forholdet tidligere. Det kan hende jeg hadde spart meg for mye da.. så du har et godt råd, mannfolkprat. Tusen takk.
*klem*
Oj, det var rart å lese dette minnet ditt, jeg har nesten et helt likt i minneboka mi... Minus hunden ;)
Fin tekst, men synd det gikk som det gjorde...
Synd det ikke ble noe med han Selvisk,forresten. Synes dere hadde passet kjempebra ;)
Balanse: Nyttårsaften får vel frem håpet i oss, så er kanskje flere som har slike minner.. litt morsomt, da. :)
Vivi: Det var egentlig riktig at det gikk som det gjorde, men det er jo litt trist uansett. Eller.. det er trist at jeg ikke har funnet igjen den følelsen hos noen andre. ;)
Anonym: Selvisk er en utrolig bra fyr. Men nå har han funnet drømmedama, så jeg har nok ingen sjans der. :) Hvorfor tenker du vi hadde passet sammen?
Tja, når selvisk flytter hjem til Norge, er det jo ikke sikkert at dama fytter med på lasset;) Eller?
Måten jeg synes dere passer? Begge virker som gode folk. Kanskje litt varmen, at dere begge virker koselige. Og så er dere begge litt sånn følelsesmennesker, og da passer det godt med noen som er like.
Mm, det der er tøft å gå gjennom slike lange perioder der man i ettertid ser at "jeg burde ha sett det før". Ting tar tid, dessuten er du kanskje som meg at du ikke liker å gi opp før du har gitt "alt"? Jeg er i hvert fall sånn.
Kjente meg veldig igjen i posten... har vært der selv (også minus hunden, hehe).
Anonym: Hehe! Er du matchmaker du da? Du får finne en kar som er ledig til meg. Men jeg er ledig for forslag! ;)
Lothiane: Det værste jeg vet er når ting tar slutt uten at jeg har kunnet kjempe for det. Så jeg vet at jeg egentlig trengte den lange perioden med prøving (og feiling.. hehe). Takk for påminnelsen! Jeg trengte den litt, kjente jeg. :)
du skriver utrolig bra som alltid min venn! viktig med litt nostalgi noen ganger... på godt og vondt =)
Takk for det, vivalame. :) Noen ganger er det faktisk litt godt å tenke tilbake, selv på det som er litt trist. Bare man ikke graver seg helt ned, så tror jeg det er sunt jeg. Bearbeiding er viktig. :)
har ikke så mange ord kanskje, annet at det er fint av deg å skrive om dette. Både for deg og for oss- så kjenner vi oss igjen. Godt at du har et fint minne synes jeg, selv om det ikke ble som tenkt..
Tornerose: Tusen takk for nydelig kommentar.. :) Det er godt å skrive ned slike minner også. De som kanskje egentlig er triste kan også være vakre. Det var ihvertfall det der og da.
Og nå må jeg sende deg en stor klem. Fordi du er så søt. :)
Legg inn en kommentar