Hun tenker ikke så mye over det i begynnelsen. Det blir bare en del av hverdagen. Å lytte etter fottrinn bak seg, å passe på at døren er låst, å kjenne hjertet som hopper når hun hører lyder som ikke skal være der. Det blir en del av henne, dette å snu seg med jevne mellomrom, å passe på at ingen kan angripe henne bakfra. Hun ringer alltid hjem når hun går alene. Det er ikke lenger trygt å høre på musikk.
Det er først når hun skal sette ord på det at alt kommer frem.
"Jeg er så redd".
Og da kommer det. Frykten som har ligget på skuldrene den siste tiden. Det å ikke ville stå opp, å utsette dagen så lenge hun orker. Det å konstant puste med brystet, å aldri kjenne at magen får luft. Å alltid være så inderlig, forbanna redd.
Hun kjenner et sinne. Sinne over at et annet menneske har så mye makt over henne, at de kan bestemme at hun skal begynne å låse døren. Sinne over at de preger hverdagen hennes, preger det livet hun alltid har følt så trygt. Og hun kjenner motløshet. Hun frykter det ikke vil bli bedre, føler det for alltid vil være en del av henne. Og hun kjenner at verden ble snudd opp-ned, at dette er hennes første møte med ondskap.
Og hun skammer seg. Skammer seg for å vise seg så liten.
Men aller mest er hun redd. Redd, redd, redd.
Tårene. De ender til slutt i hundrevis av papirbiter.
onsdag 17. september 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Å, vennen min... Jeg tror ikke det kommer til å vare for alltid, men skjønner godt det er vondt nå.. Gleder meg til du kommer hjem i morra, der kan du slappe av og være trygg. Og etterhvert gjør du nok det hjemme i leiligheten også..!
Det skal bli godt å komme unna litt, ja. Da skal jeg senke skuldrene skikkelig..
Jeg er forsåvidt ganske trygg i leiligheten, men kan nok føle meg tryggere. Det kommer forhåpentligvis snart. :)
Klem
Jeg skal få tak i pepperspray og slakterkniver til oss jeg! Ingen skal ta deg mens jeg er her i allefall! Haiiiiia!
Uff mirakel, det høres fryktelig ut. Sender deg varme klemmer og håp.
Sterk post. Sender deg varme tanker!
Og håper du får masse hjelp til å finne din vei ut av det og til en bedre hverdag.
Leste en god artikkel hos Hjorthen i dag, og tipser om den http://hjorthen.org/?p=3919
Det vil aldri bli helt trygt igjen. Livet blir aldri det samme. Sinne blir uoverskuelig.
(Banaliteter som at man aldri mer kan gå med høyhalser, sove på magen, gå til tannlegen uten narkose, være livredd kjøttkniver etc, kan man leve med).
Men skammen.
Avskyen for seg selv.
Å innse at man må leve resten av livet med en amputert sjel.
Det er det vanskeligste.
Allikevel er jeg mer redd for å gå natten i møte i drømmene (Marerittene) mine enn i Oslos gater.
I drømmene gjenopplever jeg det hver natt.
I Oslos gater får jeg bare sår på innsiden av hendene av negler som borer i knyttede never.
(Never som kan drepe om det skulle skje igjen!!)
Men å myrde sine egne drømmer er umulig.
Dessverre.
Confiteor: Pepperspray skal definitivt kjøpes inn, ja. ;) Slakterkniven hadde antagelig gjort meg enda mer redd enn jeg er. Hehe!
Kamikaze: Tusen takk. Jeg reagerer antagelig sterkere enn andre ville gjort, men for meg er det reellt..
Randi: Tusen takk for tipset om posten til Hjorthen. Det var fint skrevet, og nok noe jeg tenker på nå om dagen. At det må være lov å være redd, trist og sint i en stund, også kan man reise seg igjen etterpå. Dessverre syns jeg det virker som at man skal gå videre etter altfor kort tid, og at det fort oppfattes som overfølsomt og masete om man fortsetter å føle. Det kan være litt vanskelig, syns jeg.
Curtains Aside: Jeg forstår at du har opplevd noe selv, noe som gjør at du kjenner deg igjen i dette? Kommentaren din gjør inntrykk på meg. Allikevel kjenner jeg at jeg ikke har "lov til" å føle slik, fordi jeg egentlig ikke har opplevd noe så forferdelig. For meg er det ikke overgrep eller vold. Det er så mye mindre enn det.
Men følelsen kan kanskje være noe av det samme? Hvis du kjenner deg igjen i min beskrivelse, så antar jeg det.
Å kjære deg! Nå fikk ejg lyst å gi deg en stor stor klem og si at jeg skal passe på deg! Det er fælt å være så redd! Jeg har ikke fått med meg forhistorien, men uansett føles det urettferdig at et annet menneske har mye makt over en. Håper virkelig det finnes noen grep du kan gjøre eller få til så du fortere kommer deg inn i tryggheten igjen.. reise bort? Stor klem
Jeg hadde planer om en laghelg hjemme, så nå er jeg i en by langt vekk fra hverdagen. Det er deilig. :) Tror jeg bare trenger litt avstand, så skal jeg nok takle det meste igjen senere!
Klem
Legg inn en kommentar