mandag 1. september 2008

Hun som går alene i gymmen

Du gikk alene, helt bakerst.

Gjengen foran deg enset deg ikke. De tullet og flørtet, og de merket ikke at du nærmet deg dem. Jeg kunne se at du sakket farten, at du ikke ønsket å ta de igjen. De gikk i trange topper og ettersittende bukser. Du gikk i en utvasket joggebukse og en t-skjorte som skjulte kroppen din.

Du så ikke meg. Jeg forsøkte å smile betryggende til deg i det du ikke kunne unngå å ta dem igjen. Vi hørte de hyle og skråle, begge to. Vi la begge merke til at de ikke brydde seg om deg.

Og jeg hadde så lyst til å si det til deg.

Jeg hadde lyst til gå ved siden av deg tilbake til skolen. Jeg ville si at dette blir bedre. Jeg ville trekke deg til siden, og fortelle deg at du kanskje ikke har den beste tiden nå, men at det vil endre seg. Du vil finne mennesker som er lik deg. Du vil komme til et punkt hvor du ikke bryr deg om hva de synes, men heller omfavner det som gjør deg annerledes. En gang vil du like deg selv, og du vil se at du er vakker.Og du vil finne andre som synes det samme, det lover jeg deg. En gang er kanskje ikke nå. Det er sjelden på ungdomsskolen. Men det kommer. Jeg lover deg at det kommer.

Jeg ville peke på håret ditt, munnen din, øynene dine, og jeg ville si at du er nydelig. At du er mye mer enn de jentene. At du er så inderlig mye mer.

Også skulle vi gå sammen til skolen, og du skulle aldri føle deg ensom igjen.

14 kommentarer:

Anonym sa...

Så fint skrevet, Mirakel. Jeg har flere ganger tenkt at når man har kommet seg gjennom de obligatoriske skoleårene og puberteten, ja, da er man sannelig godt rustet for resten av livet.

Anonym sa...

Du er utrolig flink til å skrive! Wow! Kjenner meg igjen. Ungdomsskolen er noen kjipe år.

Anonym sa...

Å, tenk om du hadde gjort det! Tenk om en tøff, pen og snill fremmed hadde kommet bort til deg når du var i en slik situasjon selv (tror alle er i slike situasjoner innimellom..) og sagt det. Det hadde vært godt å vite at ungdomsskole bare er ungdomsskole, og at det voksne livet er hundre ganger bedre. :)

Du skreiv det innmari bra. :) Og jeg tror mange kjenner seg igjen i det, så på en måte får du jo sagt det til noen, om ikke akkurat denne jenta. :)

Anonym sa...

Nydelig skrevet!

mirakel sa...

Lilja: Sånn tenker jeg også. Ungdom kan være så ondskapsfulle. Det er sjelden jeg møter slikt i voksenverden, faktisk. Det kan fortsatt være noen kjipe folk, men ikke slik som da. Men det handler nok litt om at man er blitt sterkere selv også.

Hansolav: Takk for det. Ungdomsskolen er definitivt ikke de beste årene i livet, nei.

Hjerterdame: Takk for fin kommentar! Litt fint å vite at man kanskje får sagt det til henne/andre gjennom denne bloggen. Jeg håper virkelig de som trenger å høre dette kan finne det.. jeg vet ikke om jeg ville trodd på noen om de hadde sagt at det ble bedre, men jeg hadde nok satt pris på å høre det uansett, tror jeg.. :)

Minneapolise: Tusen takk!

Anonym sa...

Nydelig Mirakel, den gjorde både godt og vondt på en gang!

Anonym sa...

Åh.. frysninger.. :/

Camilla sa...

Det var trist og fint på en gang. Vi er så altfor dårlige til å gripe inn i sånne situasjoner. Og spesielt på ungdomsskolen var vi vel alle litt for opptatte av å passe inn og for feige til å handle i slike situasjoner. Men nå bør vi vel alle kunne handle litt oftere?

Anonym sa...

det der skulle du skrevet til meg.. da jeg gikk på ungdomsskolen..for det der kunne vært meg.

(hilsen 'sukkerkick' fra livejournal)

mirakel sa...

Fugged: Det er litt touchy for oss som kjenner oss igjen i jenta...

CamKarMir: Jeg tror det er vanskelig å tenke på annet enn at en selv i den alderen. Som du skriver vil man så gjerne passe inn, og da tør man ikke "gå mot strømmen". Det kan jo være fatalt på den tiden... men selvsagt noe man kunne vært stolt av i dag.

Nå er saken en helt annen. Hadde jeg gått forbi noen som hadde mobbet en annen er jeg ganske sikker på at jeg ville grepet inn. Jeg håper ihvertfall det.

Sukkerkick: Trist å høre. Jeg tror dessverre mange har hatt det sånn. Og det er så rart, for mens man er der klarer man ikke å se at man ikke er alene.

Anders sa...

Usedvanlig vakkert skrevet, og mer optimistisk enn vemodig. Det finnes mennesker som deg, som ser. Og i neste runde er bordet snudd.

mirakel sa...

Hei, Sander.

Så fint at du ser optimistisk på det. Det er et fint perspektiv du har. Og du har jo rett, egentlig. Det finnes mennesker som ser (bare se i kommentarfeltet også!), og det er viktig.

Takk for at du snudde perspektivet litt! :)

Anonym sa...

Jeg var denne jenten i min oppvekst, om jeg kan si det sånn. Alltid alene på skolevei, mobbet, sparket og slått av "de tøffe gutta".

Hadde bare noen tatt mot til seg og sagt fra den gang...

Én god ting kom i hvert fall ut av disse hendelsene for min del. I min jobb i dag er jeg ytterst oppmerksom på slike situasjoner. Enten det er på skolebussen eller andre steder - jeg griper inn der jeg kan!

mirakel sa...

Bussemann: Fint at du er tilbake. Og trist å høre at du har opplevd dette. Det unner jeg ingen. Det skulle vært fler som så deg, fler som sa fra. Men voksne kan også være feige.

Og busser er et ypperlig sted å mobbe på, så det er flott at du ser etter. Der kan du gjøre mye..!