De første gangene er han sliten. Han har ruset seg hardt en stund nå, og ventetiden har vært lang. Han går i skitne klær. Vi snakker sammen flere ganger. "Når begynte du å ruse deg?", spør jeg. "Når jeg var 12 begynte jeg å drikke alkohol", svarer han. "Når jeg var 16 tok jeg min første sprøyte. Det var trettende september, og jeg husker det så godt. Faren min hadde kastet meg ut etter at jeg hadde forsøkt å hindre han i slå moren min. Jeg hadde ingen andre steder å gå, så jeg gikk til en kamerat. Og han visste hva jeg trengte."
Han ser avstumpet ut. Dette er en historie han har fortalt mange ganger, han berøres ikke lenger av den selv.
Jeg spør om han har klart seg rusfri tidligere. Om han har noen erfaring som voksen og rusfri. Det har han ikke. Han har aldri helt visst hvordan han skulle greie det.
Men han er sliten nå. Han syns det er på tide å leve som de andre. Han tenker ikke på å være lykkelig, men han tenker på å være normal. Han vil bare ha det ok. Han vil ikke våkne syk, han vil ikke våkne med en panisk følelse, en viten om at han må ordne penger og dop. Fort. Han er lei av skamfølelsen over alt han har gjort, lei av dårlig samvittighet ovenfor familie og venner. Lei av det triste og mørke i livet.
Vi snakker om drømmer. Han har noen, men han syns det er vanskelig å si dem høyt. Han tør ikke si at han skal bli rusfri, da føler han at han forplikter seg for mye. Han vil ikke skuffe noen, og han vil aller helst ikke skuffe seg selv. Vi graver litt, og finner ut at han ønsker seg nyktre venner, en fritidsinteresse, en jobb og en kjæreste. "Mange sier at A4-liv er kjedelig", sier han. "Men for meg er det drømmen."
Så går det en stund. Det går opp og ned. Noen ganger kommer han så ruset at han må gå igjen. Andre ganger er han helt fin. Han snakker optimistisk om alt som skjer i livet hans om dagen. Han føler det begynner å ordne seg litt nå.
Sommerferien kommer. Jeg er bekymret over manglende oppfølging, men forsøker å la være å tenke på det. Han må klare seg selv.
Og som et trylleslag greier han det. Sommeren, som pleier å være den vanskeligste tiden. Han koser seg med fisketurer, familie og sol. Og han kommer smilende på neste samtale. Brun. "Hvordan har du hatt det?", spør jeg. "Ganske perfekt", svarer han. Han slår meg kameratslig på skulderen. "Dette har vært den beste sommeren jeg noensinne har hatt."
Og jeg slås av en ekstrem lykke. Så heldig jeg er som får se at drømmer går i oppfyllelse.
torsdag 4. september 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Drømmer kan gå i oppfyllelse, om man ønsker det hardt nok:)
Åh! Tårer i øynene... :)
Joakim: Ja, det kan det absolutt. Med ønsker, positiv tankegang og hard jobbing kan man klare det meste. Jeg ser det hver eneste dag. :)
Fugged: Det er utrolig vakkert å se at noen får til det de har drømt om..
Sånne hendelser som dette setter unektelig ens eget liv med drømmer og lengsler i et veldig annerledes lys. Hvor fantastisk det må være å få være der de gangene det går sånn som dette!
Ett herlig innlegg! Jeg fikk tårer i øynene..
Man er utrolig priviligert når man får følge mennesker i vanskelige faser av livet. Dette var utrolig bra skrevet, jeg fikk gåsehud. :)
Lilja: Ja, det er jo derfor jeg vil jobbe med dette. De gangene det fungerer så er det utrolig stort å få "være med". :) Så får jeg minne meg selv om dette når det ikke fungerer like godt.
Pistasje: Så fint å høre. Ikke at du fikk tårer i øynene, altså.. men at du lar deg røre. Jeg blir også berørt av historier som dette.
Cecilie: Ja, jeg føler meg heldig. At de slipper meg inn, lar meg se både opp- og nedturene.
Og tusen takk! Gåsehud høres nesten litt bra ut. ;)
åå,fikk frysninger på ryggen!
dette var virkelig bra skrevet,og hvilken innlevelse. du beskriver så godt :D
må være en givende jobb du har. virkelig.
Anonym: Å, tusen takk! Det var utrolig koselig å høre!
Jeg har en veldig givende jobb.. Det er godt å føle at man betyr noe for noen, syns jeg. Så jeg har aldri angret på at jeg valgte å jobbe med mennesker. :)
Legg inn en kommentar