Jeg har ikke vært så veldig glad i barn tidligere. De får meg til å føle meg stor, klumpete og utilpass. De stirrer uten å si noe, påpeker mer enn gjerne feil ( type: "Hvorfor har du en prikk i ansiktet?" eller "Hvorfor har du stor mage?") og er generelt vanskelige å forstå. Det er også vanskelig å hilse på de små. Det kjennes uhøflig å la være å håndhilse, samtidig som det virker lite barnevennlig og en smule for formelt å by til dette. Det er liksom umulig å seire.Vel. Imagine my surprise når jeg innså at jeg faktisk liker de små krekene. De siste to gangene jeg har møtt barn har jeg nemlig blitt sjarmert. Jeg har følt meg forstått, likt og godtatt. Når de små hendene strekker seg mot mine føler jeg meg svært betydningsfull. De store øynene får meg til å gjøre hva som helst. Jeg bærer mer enn gjerne små kropper så de skal slippe å gå gjennom kratt og busker. Jeg går til og med i den edderkoppfulle skogen med mine fine, hvite ballerinasko. Eller vurderer å hoppe på trampoline (det skjedde aldri, men selve vurderingen er ikke værst).
Den siste tiden har jeg i tillegg begynt å misunne at folk lager middag, henter barna i barnehagen og krangler med ektefellen. Alle disse tingene som jeg tidligere har avskydd.
Min eneste forklaring er at jeg har en biologisk klokke som tikker. Den har begynt å tikke litt for fort, egentlig. Og kanskje litt for høyt.
Så da er spørsmålet hvordan jeg får stilt klokken tilbake til sommertid. Planen min er å nyte ungdom og frihet i morgen. Grilling, venninner, øl og et forsøk på å nå lenger på singellisten min. Det tenker jeg gjør susen.
Men inntil videre tar jeg en tidlig kveld, slik at jeg er våken til kaffekos i morgen tidlig. Jeg liker tross alt morgener best.
Ja. Det er vanskelig å være gammel og ung på en gang.
7 kommentarer:
Hehehe, også runder du av meg å skrive at du liker morgener best.. Og det er jo også sånn typisk "voksne". Hehe. :) Kjenner jeg er litt glad for at du syns det livet også virker fristende. Ser liksom for meg at vi er noenlunde på samme sted når vi krysser grensa til "den andre sida". Og nå tenker du sikkert at jeg er mye lenger kommet enn deg, men husk bare at jeg har en type som ikke akkurat er klar for andre sider. Så det så. :) Håpet om at vi kan gjøre ting litt likt (vi er jo tross alt tvillinger) lever. ;) Teeenk så stas å lage søskenbarn som er nesten like gamle og som kan kjenne seg som søsken. Sånn som i USA der de alltid er bestevenner med "my cousin". :p
Nok pjatt. Kos deg med kaffe-morgenen din, gamla. ;)
God morgen, Mette!
Kaffemorgener er definitivt voksent. Og det er voksent å våkne klokken åtte av seg selv, samt ta oppvasken og rydde vekk vinterklær før klokken ni.
Jeg håper også at vi kan gjøre ting likt. Det ser jo ikke akkurat sånn ut nå (du er fortsatt et skritt foran meg), men man vet aldri. Våre barn skal ihvertfall bli bestevenner, uansett alder. ;)
Ha en strålende dag, jenta mi.
Klem
Synes dette høres veldig normalt og veldig fint ut. :) Tror det er sånn det ofte er, at man kommer til et punkt der man overrasker seg selv med å tenke at "jøss, jeg har faktisk lyst på barn/familie/voksenliv". Samtidig vil man gjerne holde på ting som er vanskeligere å kombinere med barn og familieliv. Det fine er at det ikke er umulig å fortsette med de aktivitetene selv om man får barn. Det er alltid noen besteforeldre (eller tanter) eller andre i omgangskretsen som gjerne låner unger en dag eller helg... og så får man leke ungdom likevel. (Og da setter man bare enda mer pris på det også, fordi man ikke kan gjøre det når som helst.)
Vel.. nok voksenprat fra meg. ;) Jeg har blitt mer ungdom med åra, faktisk... men så begynte jeg relativt tidlig med både ekteskap og barn. Ordentlig voksen (på den gammeldagse måten) blir jeg visst aldri uansett.
Ingen har fått meg til å føle meg mer verdifull enn små barn.. De er dønn ærlige og sier det når de setter pris på noen.
Lothiane: Ja, det er nok normalt. Men det kjennes litt merkelig ut allikevel. Selv om jeg egentlig bare føles ut som jeg gjorde da jeg var yngre.
Jeg beundrer mødre som klarer å bevare det gamle livet sammen med et barn. Jeg er så redd for at jeg skal bli en slik mor som ikke tør å overnatte en eneste natt borte fra barnet.. og da mister man seg selv rimelig kjapt. Så jeg får satse på at jeg blir som deg, den gangen det skjer!
Ulme: Ja, de er vel slik.. jeg likte barn godt før, men de siste årene har jeg vært mer redd for dem. Men jeg ser jo hva du mener nå som jeg har hatt et par positive opplevelser med de små. :)
Det høres voksent ut å like morgener, men jeg skjønner hva du mener. Det er en spesiell stemning på morgenen, spesielt helgemorgener når alle andre i verden sover lenger enn vanlig.
Jeg har vært helt anti barn, ihvertfall tanken på egne barn. De skriker, hindrer nattesøvnen min, lukter vondt og alt det der. Men nå har jeg også kommet dit at jeg ser at en dag, en dag om en liten stund, da vil jeg ha barn.
Og jeg har begynt å våkne før vekkerklokken av og til... Er ikke det noe bare virkelig gamle mennesker gjør, da? De som har vært voksene lenger enn de fleste?
Reiser til fjerne strøk, festing til langt ut på morningen, ut på byen og kanskje en spontan one-night stand,sove lenge, gjøre husarbeid etter behov (ikke hver dag) og bestemme selv hvordan en vil ha det. Det er deilig å bo alene og være singel. Allt er så spontant. Ingenting bortsett fra jobb/utdannelse trenger å planlegges. Det ligger en stor frihet i det.
Men så kommer man til et punkt hvor man ser andre stifte familie og bli voksne. Hver alder har sin sjarm.
Badestrander med barna, Tusenfryd med barna, Bø i Telemark med barna, ut i skogen og grille, hytteturer, Cafèturer med barnevogn og venniner, alle de gullkornene som kommer ut av en barnemunn. Et barn vil være knyttet til sin mor og far og det vil føles helt annerledes enn bånd man har med hvilkent som helst annet menneske. Det er nok helt spesiellt å være Mamma eller Pappa.
Men jeg mener at å få barn etter de fyllte 30 år er best. Da kan man gjøre allt det jeg skrev ovenfor som fyll, tull, fest, smaken av frihet og ansvarsløshet og reiser før man får barn. Til slutt blir man ferdig med allt dette. Man blir lei rett og slett og føler det er på tide å forlate dette kapitellet i livet og ta tak i det neste kapitellet med nye blanke sider man skal ta fatt på.
Hvis man venter til man er 40 år og da ikke klarer eller ikke vil få egene barn, så kan man alltids adoptere. Det er mange barn der ute i verden som trenger en Mamma og Pappa.
Legg inn en kommentar