søndag 11. mai 2008

Et møte

I dag har jeg møtt et vindpust fra en fjern fortid. En kvinne som sto meg nær, som det var smertefullt å forlate.

Jeg mistet mye da min store kjærlighet gjorde det slutt. Ikke bare kjæresten min, ikke bare hunden min, men også hele familien rundt. Det var vondt, men jeg kuttet ut alle. Det var riktig for at jeg skulle komme videre.

På de to årene som har gått har jeg møtt broren hans èn gang. Jeg har aldri sett eksen igjen, aldri sett noen av de andre.

Men i dag møtte jeg moren hans. På vei fra bensinstasjonen kjørte hun forbi. Vi så lamslåtte på hverandre. Jeg klarte ikke smile, ikke vinke, men bare fortsatte videre. Hun fulgte etter, klarte ikke la være, sa hun. Hun stoppet meg, vi klemte, det kom nesten tårer. Og vi snakket. Om alle årene som har vært, om hvor mye vi har savnet hverandre, om hvor godt det er å se hverandre igjen.

Hun har alltid betydd mye for meg. Vi hadde et spesielt bånd hvor vi kunne snakke om det meste. Ofte ble vi sittende til langt på natt. Han gikk og la seg, jeg ble sittende med kaffe og røyk. Samtalene var spesielle. Vi snakket på en måte som var smertefull og vakker på en gang. Jeg ble sliten, men utrolig lykkelig. Hun gjorde meg aldri nervøs, var bare opptatt av at jeg skulle ha det godt. Vi dro på alternativmesse, forsøkte healing og vi var venninner. Hun var ikke skummel, hun var ikke streng. Hun var seg selv, og da kunne jeg være det samme.

Og i dag fikk jeg sagt det. Jeg fikk sagt at jeg aldri kommer til å få en så god svigermor igjen, jeg fikk sagt at jeg har tenkt på henne. Og hun fikk sagt at hun savner meg, at hun tenker på meg, at hun hele tiden har ønsket at jeg skulle ha det bra. Vi tok tre klemmer underveis i samtalen.

Jeg ba henne om å hilse til eksen min. Jeg ba henne si at jeg ønsker han har det godt. Hun skulle gjøre det, og det gir meg ro i magen. Jeg vil han skal vite at jeg ikke er sint lenger.

Vi skal møtes igjen. For selv om jeg aldri kommer til å bli en del av familien ønsker jeg kontakt. Det minner om en annen tid. En tid hvor jeg var en annen jente, en tid jeg ikke ville vært foruten. Og det minner om at jeg har hatt godt av de to årene alene, de årene hvor jeg har funnet meg selv.

Og det minner meg om kjærlighet og lange samtaler om natten.

10 kommentarer:

Støvkorn sa...

Wow...for et fint og kraftfullt møte! Kan tenke meg at det var spesielt....*klem*

Tonita sa...

Så kjempefint at dere møttes. Bra - dette gjør det lettere å komme videre.

Anonym sa...

Så hyggelig! Men likevel så trist.. Og sikkert vondt. Men godt.. Håper du i etterkant er glad for at det skjedde (he,he, selv om du prøvde å stikke - ser liksom mer for meg sånn politi og røver når noen følger etter en annen, ikke ekssvigermor og ekssvigerdatter..)

Anonym sa...

Ååå Mirakel, det hørtes så flott ut!!! Nesten så jeg felte en tåre selv. Er det ikke rart hvor godt det er å få en "second chance", og endelig få si hvor mye menneskene betydde for en. Jeg vet for min del iallfall at jeg aldri har fått sagt det jeg vil til familien til eksen min, alt ble bare revet bort i et jafs. Håper nesten jeg møter på min ekssvigemor en gang også, eller noen av søskna hans. Så jeg endelig får sjansen til å si noe slik som du. Har også skrevet kort til flere etter bruddet , følte et sterkt behov for å takke, og fortelle hvor mye de har betydd.

Det er en stor sorg ikke bare miste kjæresten men familien som har betydd så mye. Fælt er det. Var også i et brudd for nesten 2 år siden, og har heller ikke sett mannen etterpå. Tror som du sier det er godt å slippe, for å klare å stable seg på bena igjen, bygge seg opp. VI er visst litt på likt sted i livet vi ;)

Anonym sa...

*stort smil* Vi "andre" har ikke glemt deg. *Klem*

mirakel sa...

Confiteor: Ja, det var veldig spesielt. Og du vet jo hva jeg tenker om tilfeldigheter..

Tonita: Det var veldig godt. Jeg har vel kommet meg ganske langt videre nå, men dette setter jo en del tanker i gang.. og det er helt sikkert ikke dumt.

Ulme: Det ble godt-trist, egentlig. En merkelig følelse.

Jeg er veldig glad det skjedde. Tror jeg trengte å si de tingene til henne, og kanskje også å høre det hun sa.

Tornerose: Det var ufattelig godt å få sagt alt jeg aldri fikk sagt. Alt skjer så brått i sånne brudd, man rekker ikke ta de avskjedene som egentlig trengs.

Og det ser ut som at vi to har en litt lik situasjon. Kanskje derfor jeg får så gode vibber av deg.. har en følelse av at du er veldig snill. :)

Anonym: Nå ble jeg jo ganske nysgjerrig på hvem av de "andre" du er.. men det er hyggelig at jeg ikke er glemt, da. :) Klem tilbake.

Anonym sa...

Så utrolig fint å lese!

Det rørte ved noe hos meg også... For jeg hadde et godt forhold til min første "svigermor". Ikke i nærheten av hva du beskriver, men det var likevel noe der. Og da jeg kutta ut min første kjæreste (noe som var svært nødvendig), kuttet jeg også ut foreldrene hans. Jeg har aldri sett noen av dem igjen, men jeg tenker innimellom på dem og lurer på hvordan de har det.

mirakel sa...

Lothiane: Jeg tror egentlig at å miste familien også gir en sorg. Ser jo at det er en del som kjenner seg igjen her.. man får bare håpe man får et godt forhold til de neste svigerforeldrene også (jeg tviler på om det kan bli like bra, da). :)

Anonym sa...

Å, så vakkert skrevet! Takk for et flott innlegg - jeg ble rørt, jeg! :)

mirakel sa...

Tusen takk for kjempe fin kommentar, valkyriana..! :)