Jeg var vel kommet midtveis i sommerjobben.
Jeg hadde lært at jeg ikke taklet beltesenger, og at de angstfylte dødsskrikene forfulgte meg om natten. Jeg sørget over min egen utilstrekkelighet, og jeg sørget over erkjennelsen. Jeg ikke var tøff nok til dette, så jeg gråt på do, og jeg gråt når jeg kom hjem.
I denne perioden ble jeg kjent med en ung jente. Jeg så henne nyte å rive seg selv til blods, og jeg så smilet hennes når vi snakket om ting hun brant for. Vi spilte kort for å late som at hun ikke ønsket å skade seg selv mer.
En dag satt hun og puslet puslespill. Jeg satte meg ned mens jeg innbilte meg selv at jeg puslet sammen med henne. Jeg fant ingen biter som passet sammen, men jeg kunne se at hun klarte mange.
"Du vet, på en måte kan dette puslespillet symbolisere at du pusler sammen livet ditt igjen", sa jeg. Hun kikket litt tvilende på meg, avventende.
"Jeg mener, du setter det sammen, bit for bit. Og det tar tid, men til slutt vil du ha puslet det sammen igjen. Og da er du kanskje hel". Hun fortsatte å pusle. Stille. Vi satt sammen slik en god stund.
Neste gang jeg kom puslet hun fortsatt. Hun nærmet seg slutten nå, og var fornøyd over å ha klart det. Så mange bittesmå biter, som nå var blitt til et vakkert bilde. Vi snakket om hvordan det symboliserte livet, og vi strålte om kapp. Tenk at hun hadde klart det.
Skuffelsen var stor når vi fant ut at det manglet noen biter.
"Du som sa dette skulle symbolisere livet mitt", sa hun anklagende. Jeg kikket ned på bildet. Det var vakkert.
"Men du kan jo ikke regne med at livet skal være fullkomment", sa jeg. "Det vil alltid være noen biter som mangler i livet. Det viktigste er at du ser helheten. At du ser det vakre i livet, og at du klarer å leve med de bitene som er blitt borte".
Hun smilte til meg da, og vi lo litt av hvor dype vi virket.
Den dagen hun dro ga jeg henne en god klem. "Neste gang jeg ser deg går du vel ruslende gatelangs med businessdrakt og bærbar data", sa jeg til henne. "Jeg vil ihvertfall ikke se deg her inne mer". Hun smilte, og jeg kjente at jeg kom til å savne henne.
Hun takket for at jeg hadde vært meg.
Og når jeg kom tilbake på avdelingen hadde de ødelagt bildet hennes.
mandag 10. desember 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
11 kommentarer:
Min første tanke var at de som ødela puslespillet etter henne burde hatt en overhøvling.
Hvordan kan man ødelegge selve symbolet på det hun sakte men sikkert hadde bygget seg opp?
Så tenkte jeg at hun ikke trengte puslespillet lengre.
Hun hadde brukt tiden, kommet seg igjennom hver eneste lille bit, og mestret den utfordringen det var å begynne på en fremtid.
Og at det dermed ble tatt vekk, slik at den neste jenta med en lang vei foran seg kunne oppleve den samme følelsen av å bygge seg opp bit for bit.
Og så tenkte jeg at jeg kommer til å bruke resten av denne nattevakten til å gruble videre på denne historien.
Fabelaktig skrevet. Som alltid. :o)
fint fortalt historie :)
og du er god på å skrive slutter.
hæ? hvorfor ble jeg anonym?
blogger ass...
Du er en forfatter du.. Og en fantastisk støttespiller! :)
Ble nesten rørt av å lese dette jeg.. *klemme*
Hårene reiste seg mot slutten...
Dette var VELDIG bra skrevet, Mirakel. Virkelig.
Er historien fiktiv er du en fabelaktig god skribent. Er historien selvopplevd er du et enestående flott medmenneske og motivatør.
Du vinner uansett :)
Utrolig fint skrevet:)
Sorgenfri: Jeg var lenge litt forbannet på de som ødela bildet. Min tanke var at andre kunne se hvordan hun hadde klart å pusle det sammen. Men kanskje noen andre trengte å pusle også, sånn som du sier.
Og tusen takk. Det er fint å høre at folk tenker litt over det jeg skriver. :)
Esquil: Takk for det. Slutter er som regel det jeg sliter mest med..
Camza: Jeg har alltid ønsket å kunne skrive og være støttespiller, så ble veldig glad av denne kommentaren. :D Tusen takk, vennen min!
Ellikken: Jeg skulle gjerne vært en fabelaktig god skribent, men historien er sann og selvopplevd. Men det andre alternativet var ikke så værst, så jeg sier tusen takk. :)
Frøken Skavlan: Takk for det. Det var egentlig en ganske fin (men litt trist) opplevelse også.
"det var bare puslespillbitene igjen" er overflødig. smør på flesk (pun intended). og dette var konstruktiv kritikk med et smil. :)
Therese: Det er nok smak og behag. Jeg liker det sånn det er, jeg. :)
Rørende og sterkt fortalt.
Kjenner jeg lurer veldig på hvordan det gikk. Håper hun er der ute et sted og har det bra i livet sitt, på tross av brikker som kanskje mangler. Det var fint sagt av deg, for det er jo sånn det er. Livet er ikke perfekt for noen.
Jeg jobbet i psykiatrien selv, da jeg tok sosionomutdanningen. Det var virkelig givende.
Jeg lurer også på hvordan hun har det nå. Håper så indelig at det har gått bra. Unner henne det.
Min korte karriere i psykiatrien var mer utfordrende enn bra var. Det fikk meg til å tvile på hele sosionomvalget mitt, egentlig. Var ganske nede når jeg jobbet der.
Men når jeg ser det nå, så har det antagelig gitt meg mye. Jeg trengte nok en liten knekk, tror jeg. Så vet jeg at ikke alt er en dans på roser, ihvertfall. :)
Legg inn en kommentar