Åpen og singel

Opp i gjennom årene har jeg lært at det lønner seg å være ærlig om hva man føler. Ikke bare fordi det sparer meg for mye bekymringer/overanalyser, men også fordi jeg vet at jeg har gjort så godt jeg kunne. Men noen ganger svir det å være så åpen. Særlig når man føler at man har utlevert mer enn man skulle. Det kan være litt flaut, og i tillegg kan det såre stoltheten. I går var jeg litt for ærlig, og jeg kjenner det i dag. Jeg angrer litt, samtidig som det var helt riktig. Jeg håper bare følelsen av skam og anger blir borte snart.

For det er varemerket mitt, denne åpenheten. Det er mange som sier at den er det de liker best med meg. Evnen min til å fortelle hva jeg tenker, rett fra hjertet. Som min venninne sier så kan man alltid se på meg hvordan jeg har det. Jeg er som en åpen bok. En av mine kollegaer sa til meg at jeg er annerledes. Jeg snakker følgelig "rett fra levra" og er ærlig. Hun mente det som et kompliment, men jeg må si at jeg ble skeptisk til merket om å være annerledes. Det er jo slik man sier om folk som er sære og.. ja, annerledes. Samtidig så skjønner jeg hva hun mener. Jeg har ingen problemer med å fortelle kollegaene mine om min siste flamme, eller hva som skjedde på siste fest. Jeg forteller gladelig om små og store ting i livet, og jeg sensurerer ikke så lett. Og sånn er ikke alle. Det kan hende jeg blir mer lukket etterhvert. Dersom jeg opplever at min store munn har skapt trøbbel, så vil jeg antagelig droppe åpenheten. Men inntil videre funker det helt fint.

Så, jeg skal innrømme nå at jeg ikke har det kjempe bra i dag. Jeg er sliten etter gårsdagen, litt ensom og akkurat passe flau. I går var jeg på en fest hvor jeg ble fremstilt som "den Single med en himla stor S". Det er helt greit at jeg er singel. Det er en sannhet, og jeg er stort sett ganske fornøyd med situasjonen min. Det ble bare litt mye fokus på det, og jeg var heller ikke særlig interessert i å bli koblet med en av disse single. Og det var mange som ønsker det. Festen var også flust av kjærestepar. Noen søte, og andre ikke fullt så søte. Jeg håper jeg blir en del av et søtt kjærestepar en gang. I to av mine tidligere forhold sa folk at vi kledde hverandre, og at det så ut som at vi var meant to be. Jeg vil gjerne ha et slikt forhold igjen, takk. Sammen med disse tankene kommer den klassiske søndagsfølelsen. Før bare fnyste jeg over at single klagde over å være ensom på søndager. For meg var søndager forbundet med kvalitetstid for meg selv, en tid til å bare daffe. Men så viser det seg at jeg også synes søndager er stille og rare. Jeg måtte bare være alene litt før jeg skjønte det.

Så da tenker jeg det er på tide å liste opp alt det positive med å være singel. Jeg har gjort det før, men kjenner at jeg trenger en påminnelse i dag. Here goes:

* man kan høre på den musikken man vil, akkurat så høyt man vil
* man kan legge seg og sove litt midt på dagen, uten å måtte forklare det for noen
* man kan spise tre-fire middager i løpet av en dag, eller droppe middag fullstendig
* man kan se på hundrevis av "jenteserier", uten at noen skal se på noe annet
* man har alltid den beste plassen i sofaen
* man rydder bare opp sitt eget rot
* det er morsommere å feste
* det er ingen sjalusidrama
* det er heller ingen opprivende krangler
* man kan ligge i stjerne om natten, uten å ta plassen til noen
* det er ingen å savne når man er ute og reiser
* man kan shoppe uten å måtte stå til ansvar for det senere, og dermed få dårlig samvittighet
* man kan kline med hvem man vil
* man risikerer ikke å bli dumpa

PS. Hvor er du, Esquil?