Etter å ha sett en forferdelig skummel dvd i går (eh.. "Jane Eyre", faktisk), ble jeg minnet om hvordan det er å være mørkredd. Jeg har egentlig ikke kjent ordentlig på den følelsen siden jeg var liten.
Da jeg var liten var jeg redd for det meste.
Min største frykt var brann. Jeg og søsteren min lå i timesvis og planla fluktrute ned fra andre etasje. Min mesterplan involverte et vindu, alle dyner, puter og bamser jeg hadde, og antagelig et brukket ben.
Om en fremmed mann, det var jo alltid en mann, skulle tilby meg sjokolade, skulle jeg skrike, sparke vedkommende på leggen, og løpe så fort jeg kunne.
Når jeg traff på gjenferd (jada) la jeg meg lydløst under dynen. Der holdt jeg pusten og gjorde meg flat. Jeg var ganske sikker på at dynen var et greit skjold mot den mørke verden.
Og dersom noen skulle være slemme mot meg kunne jeg løpe på do og gråte. Ikke sånn stille, vakker gråt, men hulking. Og litt vræling. Og kanskje et lite spark. Det funket hver gang. Den gangen han slemmeste på skolen brakk hårbøylen min i to var det taktikken min. Jeg ble kalt sippete, husker jeg.
Og i går opplevde jeg altså møte med gjenferd igjen. Jeg er fjorten år eldre enn sist jeg var redd for slikt, men jeg gjorde akkurat det samme. Jeg la meg så flatt jeg kunne under dynen, holdt pusten og forsøkte å tenke lyse tanker. Borte var alt jeg har lært om den åndelige verden. Borte var tanken på at eventuelle spøkelser kan være snille. Alt jeg hadde igjen var overflatisk pust og et ekstremt savn etter mamma.
Så da vet jeg hva som skjer dersom det blir brann her. Jeg ser det for meg, der jeg hopper ut til alle dyner, puter og bamser, mens brannstigen skinner fint i det fjerne. Følger jeg den gamle planen tar jeg meg ikke tid til å ta på meg klær heller, så det blir i så fall en helt naken dame som hopper ned i hagen. Det kan bli litt av et syn, egentlig.
Og skulle en stakkars beiler tilby meg konfekt blir det spark på leggen (kanskje i skrittet nå som jeg er eldre), et brøl og full gallop. Sånn frem til røykelungene mine klapper sammen, da.
Herlighet. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir om noen skulle knekke hårpynten min i to.
mandag 8. september 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Hehe, jeg opplevde også et øyeblikk av lammende frykt forrige natta, da jeg befant meg i det merkelige stadiet like før man våkner, og "så" en mann som kom hoppende ut av speilet mitt, hyttende med en diger kniv. Skummelt latter hørtes. Så forsvant han. Og jeg lå (lys våken!) og skjønte ikke så mye annet enn redsel. Episoden er muligens relatert til fredagens gjensyn med Twin Peaks... ;o) Innser at dette kan bli en høst med mye hjertebank!
Det stadiet er en salig blanding av virkelighet og fantasti. Jeg våknet av marerittene mine, og var helt klar på at det ene var en drøm, mens det andre var virkelighet. Jeg husker godt at jeg forsøkte å trøste meg med at det i det minste bare var ett spøkelse på rommet mitt. ;)
Men jeg må si at menn ut av speil med kniv.. det er minst like skummelt som spøkelser som hyler (som såvidt jeg husker var store deler av drømmen min). Twin Peaks er altså ikke helt min greie, ser jeg...
Haha - kjenner meg veldig igjen fra da jeg var liten. Var også kjemperedd for brann, men min plan var å etterhvert bli nattevakt slik at jeg kunne passe på huset vårt hele natta. For hvis det begynte å brenne var det selvfølgelig en pyroman som var grunnen til det. Så jeg var også livredd pyromane (det er jeg litt redd for i dag og) og kanibaler.
Hilde: Ah, du hadde tenkt å snu døgnet! Smart. Så snartenkte var aldri jeg og min søster, faktisk. Vi satset bare på at vi ville våkne av alarmer og røyk. :p
Kannibaler, faktisk. Men de ER skumle. Hehe!
Mamma kunne berolige meg med at kanibaler aldri spiste barn, så det er vel nå som jeg har blitt voksen at jeg virkelig har grunn til å frykte dem!
Legg inn en kommentar