I dag har jeg hatt uventet besøk.Han troppet opp utenfor leiligheten min, og ropte intet mindre enn to ganger før jeg hørte han. Jeg må innrømme at jeg syntes det var mystisk at en middelaldrende mann "ønsket å snakke med meg", så jeg spurte noe skeptisk hvem han var.
Og alle mine redsler manifesterte seg i det han svarte "jeg er fra NRK, lisensavdelingen".
Lisensmenn har alltid vært min store frykt. Skumle menn med mappe, som vil kreve inn penger av deg. Gjerne penger du skulle ha betalt i mange måneder/år, og som dermed kan ende opp som en sinnsvak gjeld. En gjeld som kan knuse deg i flere år fremover.
Jeg innbiller meg at lisensmenn er menn som egentlig ville bli torpedo når de ble store. Menn som ville skremme, få respekt og "være en av gutta". Men så var de ikke muskuløse nok, eller de tålte ikke blod, også måtte de jobbe i NRK. Og der er det ikke så mye respekt å få.
Så da bruker de all den energien de egentlig ville bruke til å knuse kneskåler på til å finne folk som meg. De setter all sin ære i å få inn ubetalte lisenser, og de pisker seg selv de kveldene de ikke har funnet lisenssnytere. Jeg innbiller meg at lisensmenn har liten tiss, og at de kompenserer ved å bruke makten de kjenner når de ser frykten til alle som hører "jeg jobber i NRK, lisensavdelingen."
Vel. Alle disse tankene suste i hodet mitt. Og jeg gjorde som enhver snill pike gjør. Jeg løp ned trappen, åpnet døren og var plaprete.
For jeg har en tendens til å skravle når jeg er vettskremt. Og når jeg vet at det er noe jeg ikke bør si, eventuelt noe jeg bør holde helt kjeft om, ja da sier jeg akkurat det. Jeg er verdens verste medkriminelle, for jeg kan ikke lyve hverken hvitt, grått eller sort.
Så jeg bablet i vei om at hun jeg bor med har betalt lisens. Ja, hun har faktisk alltid betalt lisens, og hun har da saktens sagt fra om at hun har flyttet med meg? Dessuten har hun akkurat betalt, vet jeg, så dette skal ikke være noe problem. Jeg hadde hele veien et trykk på henne, og dermed en klar undertone om at jeg selv aldri har nedverdiget meg til å betale slikt.
Han kunne opplyse meg om at han ikke hadde fått melding om noen flytting, og at vi måtte fylle ut flytteskjema. Også var han klar til å gå. Han var faktisk klar til å gå!
Jeg var sjokkert over å slippe så lett unna. Sjokkert, sier jeg dere. Så da spurte jeg like godt om vi ikke skulle få et straffegebyr? Jeg vet jo at lisensmenn pleier å dele ut slikt. Jeg bet meg litt i tungen etter det utsagnet.
Han ristet stille på hodet, og snudde ryggen til meg.
Så da sa jeg, som sant var, at sånne lisensmenn som han er skumle, og at det var derfor jeg spurte.
5 kommentarer:
Du er så flink til å fortelle historier. Det er veldig deilig å sette seg ned og slappe av med deg i ei uventa pause.
Så utrolig bra. Jeg er også litt redd for disse skumle typene. Derfor betaler jeg lisens. Har angret mange ganger, for har du først begynt, slipper du ikke unna igjen. Men foreldrene mine var litt "sene" med å komme i gang. Husker jeg var alene hjemme som liten da en av disse skumle typene ringte på døra. Med 3 TV'er i huset var jeg livredd han skulle komme inn for å sjekke. Jeg hadde fått klar beskjed om at dersom den store stygge NRK ulven kom, måtte jeg si at vi ikke hadde TV, og be han komme tilbake om ettermiddagen. Det verste var at ulven kom tilbake, og han ba stefaren min om å få komme inn og se. Han kunne ikke så godt nekte, så han ba mannen stige på. "Det har jeg ikke lov til... Jeg ville bare sjekke om jeg fikk lov" sa han og gikk sin vei. Etter dette ble det lovlig TV hos oss også :-)
Thomas: Å, så fint sagt! Jeg setter også pris på bloggen din, men det tror jeg du vet.
Du har blant annet lagt ut et rimelig hot bilde av deg selv i dag. :p
Ragge: Herlighet, jeg hadde sikkert endt opp som et svært angstfylt barn om mamma og pappa hadde bedt meg lyve til lisensmenn når jeg var liten. Til og med da visste man at de var skumle.. og da skjønte man jo ikke hva lisens var en gang.
Og det finnes jammen mange rare historier om lisensmenn. Sånn som at de tuller om at de vil inn og se etter tv'er. Det kan da ikke være helt etter regelboken. Man skulle samlet sammen lisensmennhistorier, også gitt det ut i bok.
For min del er det en lettelse å betale lisens. Nå slipper jeg å være redd når noen kommer på uventet besøk. :D
Mange av "lisensmennene" er faktisk pensjonerte politimenn, så de kan sin skremselspsykologi. Morsom historie. Trist at annenhver venninne av meg lever på samme måten, hverdagsspenning?
Valgerd
Valgerd: Denne Jon var for ung til å være pensjonert. Men nå ble jeg egentlig bare enda mer redd for lisensmenn. Politi er jo også fryktelig skummelt. ;)
Legg inn en kommentar