Ydmyk

Jeg var tøff i forrige innlegg, og ba folk om å være snille i dag. Tanken var at jeg selv skulle være et godt eksempel, og kanskje få noen til å føde et barn. Vel. Dette har vært feil dag.

Dagen begynte godt. Jeg sto opp uten å være altfor trøtt, og sa til meg selv at dette kom til å bli en god dag. Jeg gikk faktisk så langt at jeg mente jeg gledet meg til en ny uke. Mandag er en fin dag, sa jeg til meg selv i speilet.

På jobb fikk jeg derimot ikke den følelsen jeg hadde forventet. Det kom telefoner i ett sett, og det var sjelden om noe fint. Noen var sinte, noen hadde ikke gjort som de skulle, og noen ga ikke lyd fra seg i det hele tatt. Det hele toppet seg med en edderkopp på do. Så til slutt var jeg relativt amper.

Og selv om jeg forsøkte å fokusere på det som var fint (joda, jeg har hatt mange fine stunder i dag), føltes det falskt å gi komplimenter. Jeg fikk i bunn og grunn bare gitt et lite kompliment til en kollega. Jeg sa hun var flink som syklet. Det er et virkelig dårlig kompliment, til meg å være.

Og på vei fra jobb prøvde jeg virkelig å smile til fremmede. Dessverre hadde jeg en stk. irriterende (!?) sol i øynene, slik at jeg ikke så hvem jeg gikk forbi. Jeg smilte dermed på måfå hele veien, og så sikkert bare rar ut. Det var (såvidt jeg kunne skimte) ingen som smilte tilbake.

Og de tre gode tingene om meg selv kunne jeg bare glemme. For, sånn by the way, så har jeg gått opp tyve kilo de siste to dagene. Også er jeg kvalm, og småraper hele tiden. Og jeg er litt tett i nesa, og røyken smaker rart.

Men jeg har fått til en kjempefin meditasjon i dag. Og jeg har siklet litt på en fyr som heter Olav Moldestad, samt han lekre som fikser datating på jobb. Også har jeg ledd av at de på Top Model sier "attitude" og andre engelske ord hele tiden. Så det er vel litt greit også, da.