De som kjenner meg vil forstå at det er noe jeg gruer meg til. De vil se at jeg har på meg kjedet jeg fikk av mormor til konfirmasjonen. De vil se et lite rundt avtrykk på lommen min, og de vil forstå at det er lykkebringeren min. Også vil de antagelig reagere på overdreven røyking og skjelving i hakepartiet.
Vel. Denne uken hadde jeg en slik dag.
Jeg grudde meg lenge. Det ble noen dager med massiv angst og nervøsitet, og innimellom et snev av forhåpning og glede. Dagen før intervjuet greide jeg faktisk å forberede meg. Jeg skrev lange lister på hvorfor jeg fortjener jobben, hva som er positivt med meg, og hvilke utfordringer jeg regner med det kan bli.
På intervjudagen var det heftig positiv tankegang. Jeg sendte ut så mange glade vibber jeg orket, og jeg overbeviste meg selv om at det kom til å gå bra. Jeg visste at jeg ville få frem den virkelige meg. Jeg visste at jeg kom til å imponere. Jeg var skråsikker på at jeg ville sjarmere hele gjengen i senk.
Den gang ei.
Makan til stotring, stamming og mumling. Makan til rotete, merkelige og surrete svar. Makan til... tull. Jeg klarte ikke å svare på de enkleste spørsmål, ei heller de jeg hadde forbredt meg på. De spørsmålene jeg ikke hadde forberedt meg på ble en imponerende nå-surrer-vi-oss-inn-i-ting-vi-ikke-vet-noe-om-også-stiller-de-
vanskelige-oppfølgingsspørsmål-senere. Slik sett imponerte jeg ihvertfall meg selv.
Men jeg kan så mye bedre.
Hvor ble det av den jenta som vet hva hun liker å jobbe med? Hvor ble det av henne som brenner for klientene? Det var helt tydelig at hun ikke satt i det rommet.
Vel vel. Jeg forsøker fortsatt å tenke positivt. Jeg har lært om jobbintervjuer (dette var mitt første ordentlige), jeg har sett en merkelig side av meg selv, og jeg har opplevd å gå ut av et rom med tårer i øynene.
Og ellers har jeg fått utrolig mye støtte, og mange komplimenter. Også fra mennesker jeg ikke visste om likte meg en gang.
Akkurat det tror jeg skal være fokuspunktet mitt fra nå.
For hvis jeg tenker mer på det intervjuet blir jeg sakte, men sikkert gal.
(fy, så godt det skal bli med helg snart)
torsdag 6. september 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
20 kommentarer:
Jobbintervjuer kan være et helvete ingen tvil om det. Mitt tips er at du slenger avgårde noen søknader i hytt og vær av og til slik at du kommer på intervju. Man må rett og slett trene på det. Dette har funket bra for min del. Kom deg inn på intervjuer i Manpower o.l., all trening er god trening.
Et annet viktig tips er at du aldri må drikke kaffe før og under et intervju - tungen limer seg fast i ganen.
Mvh Gretten som har hatt tungen limt fast i kjeften under intervju pga et "ja takk" til kaffe.
Ja, jeg vet at jeg må trene. Men det frister ikke å gjøre slik når man egentlig ikke må.
Og pga. (snille) deg så kan jeg unnskylde det litt dårlige intervjuet med at jeg drakk kaffe. Dumme, dumme kaffe. ;)
Som jeg kjenner meg igjen!
Jeg liker aa diskutere, og er kjent for aa prate mye blant venner. Jeg kan rekke opp haanda og prate i klasser med hundre amerikanske studenter rundt meg om jeg bare er engasjert nok, men jobbintervjuer! Groess!
Se, Minneapolise! Vi postet kommentarer på akkurat samme minutt! *gisper*
Vel vel. Jeg er også en oppegående person. Jeg klarer å prate for meg, og kanskje spesiellt når det gjelder jobb. Jeg mener.. jeg elsker jo jobben min! Men det ser ut til at jeg blir dum som et brød, samt stum, når jeg kommer til slike settinger. Ai ai. Kan bli spennende fremover. ;)
La merke til det, helt samtidig, men jeg skrev paa dagen og du paa kvelden!
Det er noe helt annerledes aa prate naar folk stirrer og liksom forventer noe av deg, og saa presset om aa gjoere det bra fordi man gjerne vil faa jobben. Jeg er elendig paa saant. Det blir ikke noe enklere av aa ha det paa et annet spraak, selv etter aa ha bodd her i tre aar naa. Tror jeg mister rundt 2/3 av mitt engelske vokabular i saanne situasjoner.
....men når du ikke må, har du heller ingenting å tape. Se på det som feltarbeid. Du skal ut og samle data og du er sjefen.
Så du drakk kaffe......
Hehe! Morsomt. :) Nå glemte jeg helt at du var i USA, gitt.
Vel.. jeg glemmer alt jeg har jobbet med det siste året, og studert tre år før der. Det er helt utrolig. Prestasjonsangst kalles det vel. Fine greier, altså.
Og der var jammen Gretten igjen også. Stas!
Vel. Det er forsåvidt sant. Men det blir vel som tannlegen: når jeg ikke må, så dropper jeg det. Jeg kunne trengt litt mer kontroll på meg selv innimellom, ja.
Skammer meg over den kaffegreien nå, altså... ;)
Jeg har bråtevis med dårlige erfaringer med jobbintervjuer bak meg. Og så har jeg en god erfaring - fra da jeg fikk denne jobben.
Jeg støtter opp under hva Gretten sier. Du må igjennom en del treningsrunder før du gjør det virkelig gode intervjuet.
Krysser fingrene.
Jeg har bare hatt èn jobbsamtale (ikke intervju) tidligere, og da fikk jeg jobben mens jeg satt der. Det var mye enklere, egentlig.
Og jeg vet at man må trene. Jeg har hatt noen vanskelige utfordringer i jobben min nå, og det har først løsnet den siste tiden. Jeg har jobbet der i over ett år, og har møtt disse vanskelighetene ukentlig. Ting tar tid, som de sier.
Dette går nok bra, skal du se. Du er jo ung og har hele livet foran deg (oi, det var gubbekommentaren sin det).
Haha, nå virket du plutselig tyve år eldre enn du er. ;) Men jeg likte det allikevel. Det er en trøst.
Og nå skal barnet i seng.
Natta!
Ring å be om et nytt intervju. Da viser du at du er skikkelig interessert og at du innser dine litt dårligere øyeblikk. Det verste som kan skje er at de sier nei.
Sånn nå er jeg ferdig for kvelden.
Å.. nei, det kommer jeg aldri til å gjøre. Det er litt spesielle omstendigheter også. Men takk for tips.
(akkurat nå var du veldig lik faren min.. og han er en knall kar, altså!)
Intervjuer går ofte ikke slik man har sett for seg på forhånd.. Men du er en person som gir et bra inntrykk uansett, så om de skortet litt på noen svar her og der, så vil de helt sikkert se at du er en bra jente med hode og hjerte på rett plass. :o)
Ellers har jeg jo god trening i å leke sensor på muntlig eksamen, så trenger du litt trening, kan jeg godt stille opp som intervjue. ;o)
Gi meg et par dager til å kjøpe inn brilesnor og øve på et snerpete uttrykk, så er jeg good to go. :o)
Hei:)hvem kjenner seg ikke igjen i det der du!hehe intervjua ine har alltid blitt sånn:(men hva slags jobb har du vært på intervju om,ny jobb i sikte?
Sorgenfri: Ja, neste gang jeg må på intervju skal jeg la deg intervjue meg. Det må jo både bli morsomt og nyttig.
Det snerpete uttrykket kan jeg vanskelig se for meg at du eier, forresten.
Marit: Jeg har ikke hatt ordentlige intervju før, så dette var litt nytt. Meget ukomfortabelt, ihvertfall! Nesten litt godt å høre at andre har litt dårlige erfaringer også. Slemt. :p
Jeg sier ikke noe mer om jobbting her, jeg. Er mange som kan finne dette.
Jeg har vært på drøssevis av jobbintervjuer (kommet ut av tellinga) og kjenner meg igjen i dette her. Men aller mest minnet dette meg om da jeg var oppe til avsluttende muntlig eksamen på sosionomutdanninga. Fy f... det var jæ****! Omtrent som du beskriver her. Og jeg som hadde lest så innmari mye og lenge. *snufs* Det er fortsatt vondt å tenke på.
Men jeg sto... så vidt. :)
Forresten... en trøsteklem skal du jaggu få! Jeg synes du gjorde en flott forhåndsjobb her, du satset virkelig bra - sannsynligvis bedre enn mange ville gjort. Håper inntrykket du ga dem er bedre enn du tror selv. Uansett håper og tror jeg det går bedre neste gang. Nå vet du litt om hvordan du reagerer og da er det kanskje litt lettere å jobbe med det?
*tommel opp for Mirakel*
Hei, Lothiane!
Jeg har fått vite at jeg ikke gjorde det så dårlig på intervjuet som jeg trodde. Merkelig hvordan man ikke ser seg selv slik andre ser en. Men jeg mener fortsatt at jeg ikke gjorde det godt nok, da.
Og jeg skal se det som en erfaring, ja. Jeg trengte faktisk dette.. den eneste erfaringen jeg har er muntlige eksamener, og det er faktisk litt annerledes. Like vanskelig, men dog...
Uansett. Takk for trøst og for at du atter en gang beviser at du er en bra dame. :)
Legg inn en kommentar