En bitteliten edderkopphistorie

Jeg har akkurat sovet noen timer, og røyken kaller. Mye.

Akkurat når jeg skal til å sette min dyrebare fot utenfor døren ser jeg noe stort og svart. Det står noe på veggen over røykestedet mitt, og jeg har allerede en anelse av hva det kan være. Forsiktig (omtrent som en detektiv) lister jeg meg bort. Jeg rekker akkurat å se de forferdelige bena før jeg løper inn igjen. En diger edderkopp har invadert røykeplassen min.

Rådvill kikker jeg meg rundt. Hva kan jeg bruke? Jeg ser på støvsugeren. Uaktuell. I den kan de legge egg, og de kan i tillegg krype ut igjen. Jeg nekter å være redd for å støvsuge fremover. Jeg trenger ikke enda en unnskyldning for å ha det møkkete. Moppen pleier å være en god løsning. Den har langt skaft, og jeg tør å bruke den. Dessverre er jeg redd den ikke er kraftig nok. Dette er jo en av monsteredderkoppene. Den største. Med gru tenker jeg på sprayen som huseierne mine har kjøpt inn. Den er egentlig til fluer, men den dreper større kryp også. Det er bare at det går så sakte, så sakte. Jeg orker ikke tanken på å se at de begynner å løpe mot meg.

Mitt eneste alternativ er huseieren. Han er ikke hjemme for øyeblikket, men det skader vel ikke å høre om han kommer hjem snart? Jeg skriver skjelvende en melding: "Heisann, huseier! :) Bare lurer på om dere skal være borte i hele kveld? Er en kjempe diger edderkopp ute, skjønner du. Tør foreløpig ikke å gå ut, men må jo tørre hvis dere skal være borte i natt. Klem, *****" Jeg legger an en tøff tone, redd for å skjemme meg ut.

Like etterpå ringer telefonen. Det er min elskede huseier. Han kan fortelle at han skal være borte i flere dager, da han er på hytta en times tid unna. Jeg stotrer frem at det går fint, men han merker skjelvingen min. Forsiktig spør han om han skal komme og ta edderkoppen for meg allikevel. Jeg nekter. Så spør han om han skal høre med sin mor (på sikkert 80 år) om hun kan komme. Jeg nekter fortsatt. Han forsøker å få meg til å spraye på edderkoppen mens jeg snakker med han, slik at jeg kan få noe moralsk støtte. Jeg kommer til døren, men etter det nekter bena å flytte seg. Jeg klarer rett og slett ikke. Til slutt blir vi enige om at jeg skal løpe forbi den, ta en røyk, også løpe inn igjen. Han forsikrer meg om at de ikke hopper eller angriper.

Jeg tar rennefart, løper og står kløende og tar en tvangsrøyk. Jeg forbanner den dagen jeg flyttet til Østfold, jeg forbanner den dagen jeg først møtte disse krypene, og jeg forbanner den dagen jeg begynte å røyke. Når jeg skal inn igjen må jeg telle til tre flere ganger, men til slutt klarer jeg å løpe forbi.

Etter å ha kommet inn skriver jeg en hyggelig melding til huseieren. Sier takk for hjelp, og at jeg håper jeg ikke har vært til bryderi. Får til svar at de syns det er hyggelig å hjelpe, at jeg bare må si fra hvis jeg trenger mer støtte, og at kameraten vår helt sikkert blir borte i løpet av natten.

Jeg legger meg for å sove, og har en urolig natt.. full av ekle tanker og kløe på leggen.

Neste morgen er den borte.

----

Og poenget med å skrive denne historien?

1. Jeg burde slutte å røyke.
2. Jeg har verdens beste huseiere.
3. Jeg burde seriøst gjøre noe med denne fobien snart.
4. Jeg burde finne ut hvor edderkoppen ble av, for akkurat nå er jeg livredd for å røyke i mørket. Jeg er sikker på at den kommer til å sette seg på ryggen min en eller annen dag.
5. Jeg liker å skrive om ting som engasjerer meg. Edderkopper er virkelig en ting som engasjerer. Gi meg et parti som lover å utrydde krypene, og de får min stemme.
6. Jeg liker å skrive.