lørdag 8. mars 2008

Når man tror man skal dø alene

Jeg har vært syk en stund nå. Det begynte som en enkel forkjølelse, fortsatte som en mer tung influensa, utviklet seg til øreverk på begge ører, og endte med en smertefull (antatt) bihulebetennelse.

Vel. Jeg kunne skrevet mye om hvor vondt jeg har hatt det, men det er ikke det viktigste her. Det jeg syns er mest spennende/urovekkende er hva som skjer inne i hodet mitt når jeg er alene og innesperret over flere dager.

For å være nøyaktig: den siste jeg snakket med face to face over noenlunde lengre tid var legen min. Det var et lite kvarter på tirsdag, og vi vet alle at legene ikke snakker like mye til ansiktet vårt som til datamaskinen sin.

Så. Hva skjer når man blir liggende slik alene?

Jo, man blir overfølsom. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er ufølsom fra før, så når jeg blir ekstra følsom kan dere bare tenke dere. Tårene triller for den minste lille ting, og jeg føler meg glemt. Jeg er lettrørt, trist og ensom. Også blir jeg redd for å dø.

De siste dagene har jeg hatt uutholdelig vondt i hodet. Etter cirka et døgn begynte jeg å bli urolig for hva det kunne være, og ble til slutt ganske sikker på at det var noe galt med hjernen min. Jeg slukte smertestillende, hodepinen vedvarte og kvalme dukket opp. Dette er neppe bra, tenkte jeg. Nå har jeg både hjerneskade og overdose.

Så jeg begynte å legge en plan. Jeg la mobilen rett ved siden av meg mens jeg pugget nummeret til ambulansen (i grunn ikke et altfor komplisert nummer). Jeg så for meg hvordan jeg kunne hviske frem adressen min i telefonen, og at de så måtte bryte seg inn for å kunne redde meg. Forhåpentligvis rakk de frem, antageligvis ville det være for sent. Slik er det å skulle dø alene.

Og livet mitt begynte å passere i revy. Alle menneskene jeg har møtt, til og med de som ikke har betydd så mye, dukket opp igjen. Jeg begynte å lure på om de ville møte opp i begravelsen min, og om jeg ville få en åpen kiste. Jeg kunne se meg selv ligge der, blek og vakker. Jeg så for meg at jeg ville få min egen gruppe på Facebook. "Hvil i fred, mirakel", eller noe slik. Jeg tenkte på bloggen min, og at leserne mine burde få beskjed om at jeg var borte. Og jeg tenkte på kondomene jeg har i nattbordskuffen, og at mamma og pappa ikke burde finne dem.

Jeg hulket, gråt og bar meg. Ikke fordi jeg var redd for hva jeg skulle møte etter dette livet, men fordi jeg ikke var klar for å forlate verden enda. Det var jo så mye jeg ikke hadde fått gjort, og jeg visste at familien min ville bli knust. Til slutt sovnet jeg, ganske sikker på at jeg aldri ville våkne igjen.

Vel. Jeg våknet dagen etter. Hodepinen var fortsatt til stede, men det var også pulsen min. Jeg dusjet, kledde meg i vanlige klær og psyket meg opp til å ta en tur på butikken.

Det var en grusom tur, sånn egentlig. Det var langt, tungt og vondt å gå. Jeg måtte sette meg ned med jevne mellomrom, og hodet dunket som besatt. Men det gjorde ikke så mye.

Man skal ikke undervurdere kontakten med andre mennesker.

11 kommentarer:

Anonym sa...

Heisann! Kjenner meg godt igjen i det du skriver, har slike dager jeg også inimellom...da ligger telefonen alltid i nærheten. Og så kan du kunsten å skrive om det på en såpass artig måte selv om det er skummelt når det pågår som verst. Takker for god lesing! :-)

Anonym sa...

Hmm, kommentaren min ble spist opp av "Blogger".. Prøver igjen (håper ikke at de plutselig dukker opp igjen..).

Ah, kjempegod lesing! Ja, kjipt at du er syk og ikke har hatt det så gøy, men du har klart å skrive om det på en måte som lokker frem det bredeste smilet mitt. Med smilehull.. ;-) Thanx! :-)

Forresten så hadde jeg samme sykdomsrekka som deg. Dritkjipt! Alt-på-en-gang-i-løpet-av-tre-uker, liksom.. Men jeg er frisk igjen nå, så nå husker jeg ikke 113 lenger.. ;-)

Fortsatt god bedring!

Anonym sa...

Huff, ja, sånn er det.. Det er vondt å tenke på døden, og kanskje enda verre når man itillegg bekymrer seg for å dø alene i leiligheten. Men selvsagt skal ikke du dø, lille venn. Det får du rett og slett ikke lov til. ;)

All mulig kred til deg fordi du klarte å skrive om noe som var veldig kjipt der og da på en morsom måte..! Det imponerer. :)

Sorgenfri sa...

Ikke meningen å le av deg, men dette var et utrolig festlig innlegg! :-D

mirakel sa...

Liss: I grunn litt godt å vite at det er flere der ute som planlegger sin egen redningsaksjon. :)

Ole K: Liker ikke tanken på at Blogger spiser opp kommentarene mine. Hm. Men jeg liker tanken på at jeg bringer frem smilehull. Søtt. :)

Tenkte faktisk på deg når jeg var på vei til legen, da. Antok at vi hadde samme sykdom, så trøstet meg med at vi var flere i samme båt. Også bekymret jeg meg for om jeg hadde kyssesyken. Jaja. Sånn er det. Tre uker til jeg er frisk, da altså.

Mette: Da sier jeg det om mannen med ljåen skulle prøve seg. "Nei, jeg kan ikke være med. Søstra mi sier jeg ikke har loooov!". Hehe! :) Det værste er at jeg antagelig hadde ringt deg om jeg holdt på å dø.. og du kunne jo ikke hjulpet meg noe særlig.

Sorgenfri: Jeg regner med du mener at du ler MED meg, og ikke AV? Hehe! Anyhow: takk for det, snuppsen min. :)

Anonym sa...

*gapskratter så tårene triller*

Du er verre enn meg, du!
God bedring.

Anonym sa...

Pledd og rødvin og kose seg med sykdommen duger bare når man er litt syk - dødsyk er ikke morsomt - men dette VAR morsomt å lese, sorry...

God bedring :-)

Anonym sa...

Åh, så morsomt og bra skrevet! *stryker medfølende på kinnet til Mirakel så hun skjønner at jeg ikke er ufølsom* :)

mirakel sa...

Lin: Du er så søt. :)

Jeg vet ikke hvordan du er når du ikke er i form, men det skal vel ikke så mye til før jeg er verre. :p Mange som kaller meg dramaqueen, i grunn. Hehe!

Randi: Bare fint at du syns det er morsomt å lese. :) Og nå som jeg er frisk igjen syns jeg i grunn det er litt morsomt selv også.

Maria M: Hehe! Takk, takk! Jeg vet at du ikke er ufølsom, men hyggelig å bli strøket på kinnet allikevel. Jeg ville gitt mye for en kald klut i pannen for noen dager siden, og et lite stryk blir litt på samme måten. ;)

Anonym sa...

Bli bra igjen! Pass på å få i deg masse sjokolade og vann.

mirakel sa...

Takk for tips, Thomas. :) Er i grunn frisk igjen nå. Har bakt boller i dag, så her er det boller og brus..!