onsdag 31. oktober 2007

Tårer

Jeg har svarte mascaramerker på genserermet mitt.

Jeg gråter ikke like mye som før. Tidligere gråt jeg ofte. Jeg hulket, banket hendene i puten (har antagelig sett det på en film en gang), skrek, forbannet og fortvilte. Tårene rant i strie bekker nedover kinnene mine, og noen ganger dryppet det ned på genseren min.

Et eller annet sted på livets landevei har den delen av meg blitt borte. Nå hører det med til sjeldenhetene at jeg er skikkelig trist. Jeg kan få tårer i øynene når jeg ser noe vakkert på tv'n, og innimellom kan jeg vel ha såppass selvmedlidenhet at jeg lar det komme et par tårer. Men den gode, gamle jeg-tror-jeg-får-hjerteinfarkt-jeg-gråter-magen-opp-av-halsen-gråtingen er over. Jeg gråter kontrollert, stille og udramatisk. Livet mitt er blitt stabilt nå.

Og man skulle tro jeg var glad for at det er blitt slik. Det betyr jo bare at jeg har mer kontroll over følelsene mine. Men jeg kjenner at jeg savner tristheten i meg. Det var en del av meg. En følsom, skrikende og litt ekkel del. Ikke det vakreste, men meg.

Så jeg analyserer meg selv. Kanskje jeg gråt fordi jeg var forelsket hele tiden? Jeg gikk ikke lenge uten å bli hodestups i en eller annen, og jeg var stadig i små forhold. Jeg involverte meg raskt, med hud og hår. Jeg elsket raskt.

Nå er jeg inne i min lengste single periode så langt. Jeg blir ikke forelsket lenger, men jeg blir betatt. Og hvis jeg blir betatt er det fordi jeg har tro på at det kan bli oss. Ulykkelig, ubesvart forelskelse finnes ikke lenger. Jeg lar aldri en mann få følelsene mine lenger, og jeg skriver aldri klissete små dikt. Sist gang jeg var nær en mann kjente jeg han ikke, og sist gang jeg ble dumpet gråt jeg ikke en eneste tåre.

Livet mitt er stabilt og kontrollert. Hele meg er forutsigbar. Og på et vis gjør det meg litt tom.

Så jeg er følsom om dagen. Jeg finner tilbake til den jeg var den gangen jeg hørte på Ramstein og bannet. Jeg føler meg ensom på bussen, og jeg hører på Thomas Dybdahl mens jeg går til jobb. Jeg tar bilder av billys i mørket, og skriver dagbok. Jeg ser på gamle arr, og smiler.

For det er litt fint at jeg har svarte mascaramerker på genserermet mitt.

12 kommentarer:

Esquil sa...

fint skrevet :)

det er helt klart emo-tider..

mirakel sa...

Takk. :)

Jeg mistenker at høsten er emoenes favorittårstid, egentlig.

Men hvor tragisk er det egentlig å bli emo over at man ikke er emo lenger?

Esquil sa...

:)

men det var en veldig godt komponert bloggpost du fikk til. fin oppsummeringseffekt av det siste avsnittet.

Sorgenfri sa...

En fin post, vennen. :o)
Det er viktig å føle, og det at du er lei deg for at du er "tom", tyder vel på at du fortsatt er i kontakt med følelsene dine.

At du ikke lenger blir knust over tap og motgang er vel kanskje et tegn på at du har modnet og kan se fremover, forbi det som er vondt akkurat nå.

Men det er også godt å kjenne at man har det i seg å bli lei seg og såret. Det viser bare at man er menneskelig. :o)

Lothiane sa...

Veldig fint skrevet, Mirakel!

Tror jeg skjønner deg litt også. Jeg har følelsen av at det er et eller annet jeg har mistet på veien. Noe som var der for bare et par år siden, men som ikke er der lenger. Det er en følelse, men jeg greier ikke beskrive den nærmere. Jeg vet bare at jeg savner den innimellom fordi den var en del av meg så lenge.

Frøken Makeløs sa...

Dette var fint skrevet. Og trist. Jeg tror det du skriver om henger sammen med å bli voksen - man slutter å være både hysterisk glad og hysterisk lei seg. Alt roer seg liksom. Og det er både deilig og litt leit.

mirakel sa...

Esquil: Takk igjen! Det betyr litt ekstra mye når du sier slik. :)

Sorgenfri: Takk for oppmuntrende ord! :) Jeg er glad jeg ikke sørger, men samtidig føler jeg at jeg har blitt litt nummen. Og da mister jeg så mye godt også.

Lothiane: Akkurat sånn er det.. jeg har mistet noe som var der før, også er jeg ikke hundre prosent sikker på hva det er. Alt jeg vet er at jeg oftere føler meg nummen, kjedelig og kald, mens jeg før var overfølsom, overanalyserende og overdramatisk. :p Savner vel kanskje den uforutsigbarheten som jeg hatet før.

Frøken Makeløs: Ja, jeg vet det. Det er jo godt å være voksen, fordi det føles trygt. Jeg vet hvor jeg har meg selv, og jeg vet sånn noenlunde hvor jeg har andre. Men jeg savner vel kanskje den spenningen det var å aldri helt vite..

Tonita sa...

Mirakel, - tror at akkurat nå må jeg fortelle Mihoe om din blog. Jo, ja - akkurat nå.

Takk.

Anonym sa...

Så fint, Mirakel.
Jeg har fått inntrykk av at du er et veldig fint menneske, og jeg er sikker på at når den dagen kommer vil du ha mye å tilføre i et forhold.

Bare pass på å ikke bli for flat i følelseslivet. Det er viktig å ha og å vise følelser.

mirakel sa...

Tonita: Det må da være et kompliment? :) Og takkiligemåde.

Alf Ivar: Den som får meg får en dame som går inn med hud og hår... etterhvert. Men jeg er nok mye mer skeptisk enn jeg var tidligere. Tror det er litt sunt og litt tragisk.

Og jeg øver meg på å være ærlig på følelsene mine nå. Det er litt skummelt.

Anonym sa...

Dette var veldig fint å lese og veldig gjenkjennelig i dager hvor jeg ikke vet om jeg skal grine eller le. Jeg har grått mer i det siste enn jeg har gjort på mange år, og jeg msitenker at det er et godt tegn i mitt tilfelle.

:)

mirakel sa...

Å gråte er forløsende. :) Det er en merkelig, fri følelse man får etterpå.

I disse dager er jeg emo på innsiden, men lystig på utsiden. Vel vel. Det vil harmonere mer etterhvert.

:)