søndag 22. april 2007

Mer veskesnakk


(Jepp, jeg gnåler fortsatt om veskeløsheten min.)

Utested-dame, oppgitt: "Nei, det ser altså ikke ut til at vi finner vesken din."
Meg, fortvilet og på gråten: "Nei... det gjør visst ikke det."
Utested-dame, usikker: "Eh... er det noen du vil ringe til? Du kan bare låne telefonen?"
Meg, ensom og trist: "Jeg... eh... nei, det går fint."

* tusler stille og røykende hjemover i regnet*

Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde noen å ringe til i sted. Eller. Altså: don't get me wrong. Jeg er ingen ensom ulv. Jeg har helt sikkert en hel masse venner jeg kan ringe til. Og jeg er ganske sikker på at de alle ville vært glade for å kunne hjelpe. Men jeg er litt usikker på hvem av vennene mine jeg anser som nære nok til å kunne løse slike krisesituasjoner for meg. Jeg tror ikke det er så mange. Den som hadde hjulpet meg måtte jo også takle en meget kald, forkommen og trist jente. Jeg hadde mest sannsynlig begynt å gråte med en gang, og det er ikke noe jeg ønsker at alle skal se. Mine tårer renner ikke vakkert nedover kinnet. De fosser, og jeg snørrer. Også får jeg en skikkelig skjelvende hake og nedovermunn.

Og, jada; jeg kan skrive om livet mitt på internett. Men alle trenger ikke å se meg når jeg er på mitt mest patetiske.

Dessuten er jeg håpløs på å huske tall. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å huske hverken bursdager eller telefonnumre. En kime til mye frustrasjon hos mine kjære venninner. De tror visst at jeg ikke bryr meg, siden jeg ikke husker når de har bursdag. Det er selvsagt bare sprøyt. Jeg bryr meg i massevis. Dersom livet mitt hadde vært avhengig av å skulle huske noen andre bursdager enn min egen, hadde jeg mest sannsynlig vært i en kiste nå. Den eneste grunnen til at jeg husker bursdagen min er at jeg fyller år lillejulaften. Det skal godt gjøres å glemme noe slikt.

Jeg kan faktisk bare tre nummer utenat. Det ene er til min kjære søster, den andre er hjem til mor og far, og det tredje er til Eksen min (det glemmer jeg aldri, enda jeg prøver). Min søster bor ca. 3 1/2 time unna, og kunne dermed ikke hjelpe meg med annet enn noen trøstende ord. Jeg er dessuten redd for at jeg ville bristet i gråt om jeg hadde ringt henne. Det ville blitt litt pinlig ovenfor utested-damen, så jeg ringte altså ikke. Jeg var halvveis redd for å ringe hjem, siden min mor er en Bekymrer. Min mor hadde antagelig bekymret på seg rynker, grå hår og nakkeproblemer, så jeg unnlot å ringe hjem også. De bor, i likhet med min søster, flere timer unna slik at de heller ikke ville kunne hjelpe. Å ringe Eksen min ville sikkert vært hyggelig, men han er ikke lenger min reddende engel. Så jeg droppet den også. I stedet tuslet jeg alene hjemover. Meget trist.

Da var det godt å komme hjem til snille huseiere, msn og min nydelige søster! Hun ordnet opp i det meste, faktisk. Det er utrolig hvor mye man kan ordne opp fra Lillehammer også. Kortene mine ble sperret, mor og far fikk beskjed, jeg fikk trøst, og hun fikk meg til og med i bedre humør. Og, ja. Jeg begynte å gråte med en gang hun entret msn. Huseierne mine har lånt meg en vekkeklokke, og de har også trøstet meg litt. De sier at slikt kan skje alle, og at det ikke er noe problem å måtte skifte lås. De er flotte.

Det er allikevel et faktum at dette har vært en svært stille søndag. Altfor stille. Jeg pleier i det minste å snakke litt i telefonen på slike dager, men denne gangen har jeg ikke hatt muligheten til det. Jeg har sett på hele reklamepauser, og har kjent et visst sug etter kabal. Ved flere anledninger. Vi har alle våre avhengigheter. Msn har vært en redning, da. Og bloggen min. Takk for kommentarer. *smilefjes* (Jeg har lovet meg selv å ikke bruke smileyer i bloggen min. Det er kun lov i kommentarfeltet.)

Ellers ligger jeg på en nydelig andreplass på Sonitus-kåringen. Først trodde jeg at jeg ville bli skuffet dersom jeg ikke vant, men jeg blir nok ikke det. Jeg kjenner at jeg er veldig fornøyd allerede.

Og jeg har en IQ på hele 111. Det vil si at jeg ligger bittelitt over det normale. Og det gjør meg ganske stolt, egentlig. Hvis dere lurer på noe, så kan dere bare spørre meg. Jeg er ganske sikker på at jeg har et svar.

Da er det leggetid, antageligvis. En liten røyk først, også er jeg noenlunde klar. I morgen er en stor dag. Da skal jeg til politiet.

4 kommentarer:

Lothiane sa...

Uff, jeg får så vondt av deg når jeg leser om dette. Det er jo virkelig ille å bli frastjålet tingene sine... og særlig de mest private da.. som telefon og bankkort etc. Invaderende er det, rett og slett... :(

Håper det gikk bra hos politiet!

*trøsteklem*

Anonym sa...

Du og den veska di. Det du trenger er noe som får deg ut av trøstesløsheten. Sjekk f.eks. (*ehem*) min siste post om Perspektivforskyvning. Det tenker jeg hjalp. Du må komme deg videre i livet. Det finnes andre vesker - nye vesker, til og med bedre vesker. Jeg vet det er vanskelig å forstå akkurat nå, men det er helt sant!

Lise sa...

Nominert igjen du jo! :D Gratulerer!

mirakel sa...

lothiane: det gikk jo egentlig bra, men det er selvsagt litt bittert. Nå har jeg endelig mobil igjen, så da er det enklere. ;)

rabbagast: når du nevner det, så blir i grunn min veskeløshet liten i den store sammenhengen. Jeg trengte bare et lite syteinnlegg, også gikk det over. Har allerede funnet meg en annen veske. Jeg er ganske enkel sånn. *ler*

lise: ja, herlighet. Jeg som var så stressa på forrige kåring.. prøver å ta det litt roligere nå, da. :)