Drømmer

Årets påske tilbringes som vanlig hos min mor og far. Jeg har det fortreffelig. Hittil i ferien har jeg vært på besøk hos besteforeldre, tilbrakt tid med lillebror, og sett min søsters splitter nye leilighet. Det ser ut til at alle har det flott.

Jeg bet meg merke i en liten bemerkning min mor sa i går. Hun sa noe om at hun elsker å bake, og at det var dette hun skulle gjort i livet. Jeg satte meg straks på min kjepphest og gnålte en stund om hvor viktig det er å gjøre det man vil, og at det er vi selv som velger hvordan livet skal bli. Ganske inspirert/hjernevasket av mr. Coehlo. Dessverre valgte mamma å ikke høre særlig etter, og jeg mistenker at hun har valgt å forbli i nåværende jobb. Det er litt trist, i grunn. Hun baker gode kaker.

Har du tenkt over om du gjør det du vil?

Jeg tenker stadig over dette, og jeg har funnet ut at jeg er akkurat der jeg vil være. Iallefall med tanke på jobb. Da jeg var 16 år bestemte jeg meg for at jeg ville bli sosionom. Jeg visste forsåvidt ikke så mye om hva det var, men jeg visste at jeg ønsket å "hjelpe mennesker". Det var et godt utgangspunkt. Siden jeg var liten har jeg bestandig hatt litt lyst til å bli journalist (samt forfatter, modell, blomsterdekoratør og uføretrygdet). Samtidig har flere lærere sagt at jeg og min søster passer i "hjelpeyrker". Før jeg valgte sosionom måtte jeg undersøke om skriving var min vei. Dette ble utforsket på folkehøyskole. Jeg skrev dype dikt, uforståelige dikt og klisjèdikt (som forøvrig var min spesialitet). Og jeg lærte at jeg ikke ville/kunne være en skriver.

Så jeg fulgte min opprinnelige drøm, og etter tre år på høgskole er jeg en rykende fersk sosionom. Og jeg har det jeg vil kalle en drømmejobb. Jeg husker godt at moren til en venninne av meg advarte meg mot å velge dette yrket. Hun mente det ville bli for tøft for meg, og at det var en utakknemlig jobb. Nå vet ikke jeg hvilke sosionomer hun har møtt, men jeg vet at hun tok feil (noe jeg sørget for å fortelle henne da jeg møtte henne på forrige bygdefest). Jeg har den mest takknemlige jobben i verden, og det er ikke så tøft som man skulle tro. Selv om jeg hadde mine tvil mens jeg studerte, er jeg nå 100% sikker på at dette er riktig for meg. Ikke bare fordi jobben gir meg mye, men fordi jeg får gitt så mye tilbake. Jeg betyr noe for folk, og jeg vet at jeg er god i det jeg holder på med.

Sammen med min drøm om å bli sosionom fulgte jeg også drømmen om å bli selvstendig. I mine ungdomsår skrev jeg stadig nyttårsforsetter om å "finne meg selv" og å "klare meg alene". For å greie dette flyttet jeg mutters alene til den vakre byen Fredrikstad. Og jeg tror jeg fant meg selv der. I begynnelsen tok det litt tid før jeg skjønte hvem jeg var. Jeg var så opptatt av å skaffe meg venner, slik at jeg glemte at jeg er en jente som trenger tid for meg selv. Jeg glemte at jeg ikke alltid er i godt humør, og at jeg ikke alltid sprudler. Jeg fikk min nedtur. Etterhvert fikk jeg en kjæreste, og da fant jeg den virkelige meg. Mange mente at jeg ble asosial og kjedelig, og det er jeg i grunn ganske enig i. Jeg var kjedelig. Men jeg var meg selv. Og jeg følte meg ganske lykkelig. Etter et par år med kjæreste ble jeg plutselig alene atter en gang. Jeg begynte på en ny jakt etter meg selv. Det tok meg tid å finne meg sjæl, men nå føler jeg meg noenlunde "hel igjen" (å, tenk at jeg skriver slikt). Og det er ikke alltid så lett å være hel alene.

Nå for tiden er jeg ikke helt sikker på hva drømmen min er. Rent bortsett fra drømmen om et bra mannfolk har jeg ikke funnet noen nye ønsker. Jeg har blitt sosionom, og jeg har funnet meg selv så godt det lar seg gjøre. Følelsen av å være drømmeløs kan være litt tom. Slik som den gangen jeg og søsteren min vant et møte med våre store kjærligheter. Vi fikk møte Taylor (sukk!!!), Isaac og Zac Hanson. Mmmbop, om noen husker? Jeg elsket dem. Et møte med dem var alt jeg hadde drømt om! I lang, lang tid var disse guttene, og da særlig Taylor, alt jeg fantaserte og tenkte på. Jeg dagdrømte stadig om hvordan det skulle bli å møte dem, og spesiellt om hvordan Taylor skulle innse at jeg var hans sanne kjærlighet. Når jeg da endelig fikk møte dem, ble det nesten tomt etterpå. Ikke bare misset Taylor sjansen til drømmedamen, men drømmen var oppfylt. Og jeg hadde ingen ny. Akkurat slik som nå.