mirakel

Jeg flytter

2009-01-11T13:42:00.005+01:00

Det er på tide med litt forandring.

Jeg har vært på denne bloggen siden 18.03.07. Jeg har skrevet 318 innlegg, og har over 3000 kommentarer i bloggen min. Jeg har brukt flere timer enn jeg kan telle her inne.

Og nå har jeg bestemt meg for å flytte.

Dere finner meg her:

mirakelmirakel.wordpress.com

Husk å endre linker og rss-feeder. Jeg har veldig lyst på et stor flyttelass med lesere med meg.

Takk for meg, kjære Blogspot. Du har vært uvurderlig.

Tilfeldige tanker en nerdete lørdagskveld

2009-01-10T21:51:00.004+01:00

- hittil i det nye året har jeg sett mistenkelig mange reklamer for slanking. Og smertelig mange for røykeslutt, representert ved bilderav den grusomme sykdommen KOLS. Jeg antar tvfolkene vil vi skal utføre nyttårsforsettene våre. Uansett. Jeg har innsett akkurat hvor avhengig av røyk jeg er, for av en eller annen grunn skremmer de meg aldri nok til å ville slutte. Jeg sitter faktisk her; innrøyket, drikker ekte cola og spiser sjokolade og popkorn med smør.

- Jennifer Aniston er perfekt. Jeg er egentlig ganske glad i meg selv slik jeg er, men det hadde ikke gjort noe å våkne opp som henne en dag.

- jeg har blitt så voksen og ansvarlig at shopping nesten ikke er morsomt lenger. Det forbindes vel mest til dårlig samvittighet og knusende økonomi.

- noen ganger har jeg lyst til å la meg forfalle fullstendig, slik at jeg kan få en makeover og bli ubeskrivelig vakker og forandret.

- jeg har spist pizza fem av seks dager denne uken.

- jeg er ikke bedre enn at jeg setter pris på morsomme reklamer. Disse for Keno er herlige:

Å bruke bloggen til noe fornuftig

2009-01-10T16:01:00.007+01:00

I dag skal jeg bruke mine kjære blogglesere litt. Jeg vet jo at det er en hel del innom her i løpet av en dag, og dermed tenker jeg dere kan hjelpe meg med følgende:

Jeg har fryktelig, fryktelig, fryktelig lyst til å kjøpe meg tvserien "Brothers and sisters" på dvd. Har lett rundt omkring på ulike nettbutikker, men syns de er litt dyre. Har dere noen tips om steder man kan finne slikt billig..? Sånn utenom de åpenbare cdon.com, platekompaniet.no, amazon.com osv? Jeg er ikke kresen, så brukt fungerer strålende for meg. Og om noen tilfeldigvis skulle hatt en liggende, så kan dere ta kontakt.

Ellers lurer jeg på om dere har noen tips til en serie man bare MÅ se. Jeg har sett Six Feet Under, som jeg mener er den beste serien noensinne laget. Vet dere om noen som er like bra, kan dere godt legge igjen en kommentar.

Pust

2009-01-07T22:29:00.005+01:00

Dette er ikke godt nok. Det er ikke nok å takle. Det er ikke nok å være fornøyd. Jeg vil ha mer. Jeg vil ha så mye, mye mer.

Det vil endre seg. Det gjør det alltid. Jeg vil finne tilbake, og da er det glemt. Da forstår jeg ikke hvordan jeg tenkte, forstår ikke at jeg ikke så løsningen. Den ligger jo rett der fremme, rett foran meg.

Alt jeg trenger er å se.

Jeg kan klare dette. Jeg vet at jeg kan, jeg har jo gjort det før. Dette er ikke så annerledes fra sist. Jeg er sterkere enn jeg tror. Det er mer ved meg enn dette.

Jeg må bare puste. Selv når jeg tenker på alt annet må jeg puste.

Å være tilbake fra ferie

2009-01-07T20:47:00.002+01:00

Meg: "Jeg har fortsatt ikke fått ny kontrakt, men jeg får fortsatt lønn, ikke sant?"
Sjefen: "Jada, det gjør du."
Meg: "Bra. For akkurat nå er det bare lønna som gjør at jeg er her."

Midt i et møte har jeg lyst til å gå. Bare reise meg opp, forlate kontoret, komme hjem, og bli der. Det er søren så hardt å være tilbake i denne hverdagen.

Stjerneskudd

2009-01-06T23:02:00.002+01:00

2009 så langt - pjatt

2009-01-02T14:04:00.003+01:00

Neida, 2009 har ikke vart så lenge. Men jeg har da noen erfaringer allikevel.

1. Jeg var ute på byen på nyttårsaften. Det pleier å være en suksess, med partyhatter og god stemning. Men. Når ble jeg den eldste på byen? Når ble jeg hun som ser nedlatende på andre? Og når ble jeg den som viser minst hud? Jeg er jo kjent for dype utringninger. Men det hjelper tydeligvis ikke på disse jeg-er-nylig-fylt-20-har-rålekre-ben-og-brune-armer-midt-på-vinteren-samt-pupper-til-å-dø-av-og-det-vil-jeg-vise-verden-jentene. Det er ikke tvil om at jeg blekner ved siden av disse.

Konklusjonen etter byturen er: jeg har blitt for gammel til å dra på byen for å sjekke. Eller de andre er blitt for unge. Nå skal jeg prøve meg på nettdating igjen. Og jeg vet jeg lovte jeg aldri skulle prøve det igjen, jeg vet jeg sverget på å huske hvor tragisk jeg føler meg, og hvor nøden man virker. Men byen er neimen ikke noe bedre.

2. Jeg er blitt syk. Syk! Jeg er jo aldri syk! Men i går våknet jeg med ull i hodet, propper i øret og konstant gåsehud. Så da tilbrakte jeg hele dagen på sofaen. Stas. I dag våknet jeg omtrent like ullen, proppete og frysete, men jeg bestemte meg for å bli frisk. Så jeg stappet i meg to Paracet, tok en dusj, spiste mat, tvang i meg en hel røyk (i går orket jeg bare tre trekk om gangen!) og tok på meg begge krystallsteinsmykkene mine. Og nå føler jeg meg ganske frisk.

Konklusjonen etter å ha blitt sånn cirka frisk er: neste gang skal jeg huske på de krystallsteinsmykkene med en gang. Jeg er ganske overbevist om at det er de som har gjort meg litt frisk, ikke alt det andre.

--

Akk, ja. Jeg vet bloggen min egentlig ikke skal brukes til overflatisk pjatt. Men noen ganger er det bedre enn ingenting.

Mine løfter til 2009

2008-12-31T01:17:00.007+01:00

Kjære 2009.

Jeg lover deg følgende:

1. Jeg skal være positiv. Jeg skal tenke, snakke, puste, leve og omgi meg med positivitet.

2. Jeg skal være tro mot meg selv og mine meninger. Når jeg kjenner at noe ikke er riktig, så skal jeg ikke finne meg i det. Fordi den enkleste veien er ikke alltid den riktige. Jeg skal si hva jeg syns er riktig, og jeg skal si hva jeg syns er feil. Og jeg skal ikke være redd for diskusjoner eller konflikter. Jeg tåler mer enn jeg tror, og jeg er like viktig som andre.

3. Jeg skal (helst bare) ha fine, snille og vakre mennesker i livet mitt. Mennesker som tilfører energi og livsglede, og som får meg til å fokusere på det gode.

--

Og så noen helt praktiske og målbare. Det er viktig å ha noen slike også.

1. Jeg skal begynne mine (høyst sannsynlig) lange og dyre besøk hos tannlegen.
2. Jeg skal kjøpe inn møbler og annet jeg trenger når samboeren min flytter ut.
3. Jeg skal opprettholde kontroll over økonomien min. Dersom jeg får det til skal jeg forsøke å spare opp til en liten sikkerhetsbuffer.
4. Dersom jeg har mulighet skal jeg begynne prosessen med å ta førerkort.

Godt nyttår!

Å være eldre

2008-12-28T21:29:00.003+01:00

Jeg har vært 25 år i hele fem dager nå. Og jeg har da merket alderen tynge. Jeg gir dere en liste:

1. Jeg har behov for søvn. Mye søvn. Det er ikke snakk om å være oppe halve natten, nei. Klokken ti kikker jeg meg rundt for å se om det er for tidlig å legge seg, klokken elleve tar jeg min omstendelige prosess med hud- og tannpleie, og senest klokken tolv ligger jeg i sengen og sover.

2. På bursdagen min vekket jeg meg selv med et snork. I stolen. Midt på dagen. Det var et bittelite snork, men allikevel... ET SNORK!?

3. Jeg har spilt Bingo. Bingo! Som i "Birger tolv, ento, Nils tjuesju, tosyv, BINGO!". Det var dog ikke slik ordentlig, hvor man sitter blandt blåhårede og storrøykende eldre mennesker og må være stille. Det var en hjemmevariant, sammen med min søster og mormor. Og vi har ihvertfall ikke blått hår.

4. Jeg har fått et akutt behov for å være hjemme. Hjemme, hjemme, hjemme, hjemme. Jeg orker ikke å ut, jeg orker ikke å drikke, jeg orker ikke andre mennesker. Borte bra, men hjemme best, og alt det der.

5. Jeg har bakt en avansert kokoskake. Den krevde oppdelt eggeplomme/eggehvite og et eksklusivt vannbad for å smelte sjokolade. Det kom ikke et eneste eggeskallfnugg i kaken, og sjokoladen elsket vannbadet.

6. Jeg har vært i byen for å handle, men greide ikke å handle noe som helst - da ikke romjulssalget hadde startet enda.

God jul!

2008-12-24T00:00:00.002+01:00

Etter en herlig bursdag, hvor mange av dere rørte meg sånn cirka til tårer, er det nå jul. Og denne dagen er det jeg som kan gjøre litt stas på dere!

Kjære, snille, vakre, herlige, hjelpsomme, støttende, omsorgsfulle, morsomme, og kjærlighetsfylte mennesker. Jeg er så glad for at dere er i livet mitt.

Denne bloggen har blitt en del av meg. Jeg føler meg hjemme her. Føler at jeg hører til, at jeg er betydningsfull, at jeg er Mirakel. Bloggen er en blitt en del av hvem jeg er.

Når jeg er trist tenker jeg på råd jeg har fått her inne, eller mennesker som jeg vet vil bry seg. Når jeg er glad tenker jeg på hvordan jeg kan skrive det ned, slik at andre kan ta del i gleden. Når jeg er sint eller flau tenker jeg på hvordan jeg kan vri det til noe morsomt, slik at jeg kanskje kan få andre til å le.
Og når jeg er ensom tenker jeg på menneskene her inne.

Dere som sitter stille og leser, dere som kommenterer sånn innimellom og dere som kommenterer ofte. Alle sammen beriker livet mitt. Alle sammen betyr ufattelig mye for meg.

Det er ikke så lett å beskrive hva dere betyr for meg. Det finnes kanskje ikke ord store nok, eller det er kanskje litt rart for meg å skrive slikt om mennesker jeg (stort sett) ikke har møtt.

Men ta meg på mitt ord: dere er viktige for meg. Tusen takk. Og jeg håper jeg kan gi dere glede tilbake en gang.

Jeg håper alle sammen får en strålende jul.

Ta vare på deg selv. Smil, se og aksepter at du er vakker. Spis så mye mat du orker, og drikk så mye brus du klarer. Knepp opp en knapp når buksen kjennes for trang. Gled deg over gavene, både de du får og gir. Ikke tenk på at du burde kjøpt "noe ekstra", du har helt sikkert gjort det godt nok. Ta vare på de rundt deg, nyt tiden du har sammen med dem, og vent med krangling og irritasjon til litt etter jul.

Husk på alt det gode dere gjør. Husk på alle gangene du har gledet andre, husk på alle gangene du har gledet deg selv. Og husk på hvor mye dere betyr for en fremmed jente, helt der inne på internett.

~

God jul fra Mirakel.

Bursdagsprinsesser

2008-12-23T00:00:00.005+01:00

I dag blir jeg 25 år, akkurat dagen før den godeste Jesus ble født.

Slik så jeg ut når jeg var helt fersk 24 åring:

Slik så jeg ut når jeg feiret 25-årsdagen min, altså helt mot slutten av den lykkelige 24-års-tiden:

Jeg har, etter en smule panikk og krisetenking, blitt rimelig komfortabel med min nye alder. Flere har sagt at de ikke forstår at jeg ikke er over tretti, så da er det ikke så grusomt å være et år eldre. Jeg ser tydeligvis ganske gammel ut uansett.

Uansett. Det er ikke bare jeg som skal feires. Siden jeg mener at bursdagsbarn skal gjøres stas på, har jeg laget en enkel sang til oss lillejulaftenbursdagsjentene.

Denne er til meg, Hjerterdame og Vivalame:

Melodi: Hurra for deg som fyller ditt år.

Hurra for oss som fyller vårt år,
ja, nå er vi blitt litt eldre!

Alle omkring oss gisper og ler,
de syns jo vi virker gamle!

Brodder, kremer, sparker, voksenselskap,
aloevera på nattbordet - vi er vel ganske stor(e)?!

Men vi har det godt, ja, veldig-veldig godt,
og ingenting kan vel bli bedre?

Gratulereeeeeeer!!!!

Et rotete innlegg om jul

2008-12-21T18:04:00.004+01:00

Nå er julen virkelig rett rundt hjørnet. Koffert og bag er stappet fulle av ting jeg ikke trenger, og jeg innser nok en gang at jeg er utrolig jentete. Jeg pakker for mye.

Jeg er ferdig med alle julegaver, og for en gangs skyld er jeg fornøyd. Det er ikke som i fjor, hvor jeg plutselig ble en mann. Jeg kjøpte nesten alle gavene mine på Claes Ohlson. De fleste fikk en stor, firkantet og upersonlig gave som krevde stikkontakt. I år er det ikke slik. Jeg har brukt tanke bak det. Og ganske mye penger. Det er rart hvordan budsjettet ikke gjelder når man kjøper gaver. Det er liksom lov å ikke bry seg om dårlig råd nå. Januar er så lenge til.

Det er bare to dager til jeg og søsteren min blir 25 år. Dagen blir omtrent slik den skal være. Å holde seg våken til over klokken tolv, slik at man kan se om noen sender melding. Koknkurrere med annen venninne som har bursdag samme dag om hvem som sender melding først. Skrive i blogg og på facebook at man har bursdag, og se hvem som sier gratulerer med dagen. Våkne tidlig om morgenen, vekke mamma og få dem til å komme med gaver og sang på sengen. Valgfri middag (pizza), film, godteri og pysjamas frem til man skal legge seg.

Det eneste som ikke er riktig er at pappa er borte. Han må i begravelse, og rekker bare såvidt å komme hjem til julemiddagen. Den egoistiske delen av meg liker det ikke.

Jeg funderer på nyttårsløftene jeg skal ha. Det er spesiellt å ha bursdag så nærme det nye året. Det gir meg en voldsom følelse av en ny start. Jeg har funnet to forsetter. Jeg skal til tannlege for første gang på syv år (skrekk og gru), og jeg skal begynne å få orden i bildene mine. Jeg har ikke fremkalt bilder på fem år. Og jeg tar mange bilder. Det virker som at jeg skal bruke 2009 til å gjøre alt jeg har utsatt. Det er kanskje ikke så dumt.

"Tre nøtter til Askepott". Jeg har den på dvd, men jeg kan ikke se den nå. Den skal jeg se på julaften, mens jeg irriterer meg over at de andre snakker. Hvis tradisjonen er tro, så kommer slekten akkurat når jeg sitter og ser på Askepott. Også blir jeg i tvil om hva jeg skal gjøre, og sitter på nåler fordi jeg tenker at jeg egentlig burde gå ut og snakke med dem. Men jeg blir værende, for Askepott går bare en gang i året. Etter at filmen er ferdig skal jeg ta på meg kjole og rusle bort til mormor og morfar. Jeg er altfor opptatt av at jeg har for dyp utrigning, og mormor spør om ikke jeg blir kald i halsen.

Hos mormor og morfar blir jeg satt til å røre i et eller annet. Jeg tar slike oppgaver seriøst, og viker ikke fra kjelen. Men når det er på tide å legge gavene under treet går jeg fra komfyren. Det er favorittdelen av julen. En jeg kjenner sa at jeg og familien min nesten er sykelig opptatt av gaver. Han har rett. Jeg er en av de som ville blitt skuffet om folk ikke ga meg gave, men heller ga det til en eller annen organisasjon. Ikke bare fordi jeg liker å få ting, men også fordi jeg liker tanken på at noen har tenkt på meg. At de har tenkt på hva akkurat jeg vil like. Det er derfor jeg ikke bytter det jeg får. Uansett. Jeg, søster og bror bærer gaver. Vi tar ikke så mange om gangen, for det er greit at det går sakte. Vi klemmer, gjetter og tuller. Og jeg får helt sikkert en plutselig panikk for at jeg ikke gir bra gaver i år heller.

Morfar er der enda. Det er ekstra fint. Jeg har vært redd for at han ikke skulle være der. Men vi er hele familien i år også. Det tenker jeg alltid på. Det eneste som er annerledes nå er at hjemmesykepleien kommer en tur. Det er litt rart. Jeg blir ofte litt sint på dem, fordi de forstyrrer oss. Men jeg skal prøve å la være. De syns sikkert ikke det er så koslig å jobbe når andre feirer jul.

Maten er ikke så viktig for meg. Eller for noen av oss, tror jeg. Vi tok tiden en gang, og da brukte vi tyve minutter. Tyve minutter på mat som har tatt mange timer å lage. Men det er slik vi er. Vi syns ikke maten er det beste.

Etter maten går jeg, mormor og mamma ut og tar en røyk. Da rydder de andre kjøkkenet og setter på kaffe. Også setter vi oss i stuen. Mormor sukker over at vi bruker så mye penger, og syns at hun bare gir bort dårlige gaver. Vi andre ser litt skamfult bort på det overfylte treet, men klarer ikke å skjule at dette er den beste delen. Vi er vel sykelig opptatt av det alle sammen. Men det er helt greit.

Jeg er helt uenig i at julen er for barna.

Utvalgte fra nyttårslisten

2008-12-18T20:25:00.003+01:00

Det går en nyttårsliste rundt. Den er dessverre vond som et langt år, så jeg skal spare dere for hele. Jeg velger heller ti av spørsmålene.

1. Hva er det største du har oppnådd i år?
Jeg har oppnådd å være enda et år i en jobb jeg elsker. Jeg har blitt tryggere og dyktigere i jobben min.

Jeg har bevart gode og sunne vennskap, og fått bedre kontakt med jentene hjemmefra. Jeg har opprettholdt det gode forholdet til familien min, noe som betyr hele verden for meg. Jeg har utviklet meg i bloggverden, og blitt kjent med flotte mennesker herfra. Jeg har ikke gitt opp kjærligheten, men reist meg når jeg har blitt skuffet - og fortsatt å tenke positivt. Også har jeg blitt skikkelig, ordentlig, på-ekte ferdig med eksen min. En gang for alle.

Jeg har blitt mer glad i meg selv, og liker meg faktisk litt. Jeg har lært meg å si fra om ting jeg er uenig i, og er mer "tro mot meg selv" nå enn jeg var tidligere.

Også har jeg oppnådd en ny (og bedre?) tro på kjærligheten. Jeg er klar for å bli feiet av gulvet, som man sier.

2. Hva var din største nedtur?
Det har ikke vært så mange nedturer dette året. Jeg har hatt to kjærlighetsskuffelser som sved litt. Ellers er det aldri lett å omgi seg med mennesker. Man kan bli såret noen ganger.

3. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
Listen her kunne vært veldig, veldig lang. Jeg har så mange som bidrar med gode ting i livet mitt. Jeg er ganske sikker på at dere vet hvem dere er. De som allikevel må få en ekstra oppmerksomhet er mamma og søsteren min. De har hjulpet meg opp alle gangene jeg har snublet, jublet med meg når jeg har vært lykkelig og generellt vært helt perfekte.

4. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Kjøpte ting. Altså, egentlig skulle jeg ikke ønske det, for da hadde jeg vært konkurs nå. Men jeg savner den tiden jeg hadde mye fine klær og nye filmer hver måned. Det tar på å være halvveis ansvarsfull, gitt.

Ellers skulle jeg ønske jeg hadde skrevet enda mer. Og vært flinkere til å se meg i speilet og fortelle meg at jeg er bra. Og å si nei når det er nei, og nok når det er nok. Og å diskutere mer for det jeg tror på, og ikke gi meg så lett.

5. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre litt mindre tenking og analysering enkelte ganger, og litt mer andre ganger. Jeg har vært i situasjoner jeg gjerne skulle vært foruten, og som jeg nå kjenner som et overgrep mot meg selv - bare fordi jeg ikke har tenkt langt nok. Også har jeg vært litt for beskyttende mot meg selv andre ganger, som resulterer i at jeg mister noe som kan være bra.

Jeg skulle gjerne vært litt mindre redd.

6. Ble du forelsket i 2008?
Kanskje ikke forelsket, men jeg gikk inn i dette året ganske så betatt. Også var jeg like betatt på sommeren. Men nå er jeg helt fri. Og jeg ser frem til å være alene en stund, for så å kjenne sommerfuglene ha boksekamp senere.

7. Hva har holdt deg i mental balanse?
Familie og gode venner. Og meg selv. Og selvhjelpsbøkene mine. Og bloggen min.

8. Hvem savner du?
Det er så rart, for jeg savner egentlig ikke så mye. De jeg har i livet mitt fyller det så godt.

De gangene jeg kjenner meg tom er det fordi jeg ikke har funnet meg selv helt, så kanskje jeg savner å være den beste i meg selv? Også savner jeg å være en del av to. Det å være i et par er ganske hyggelig, mener jeg å huske.

9. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år?
Tenk fine tanker om deg selv, fokuser på det positive, stå opp for den du er.

10. Hva ønsker du deg neste år?
Akkurat nå er jeg tydeligvis i en boble hvor jeg er ekstremt fornøyd med hvordan ting er. Så jeg må understreke at jeg gjerne vil fortsette å ha det slik neste år. Ellers ønsker jeg meg kanskje litt mindre av nedturene og enda mer hverdagslykke. Og litt mer stabilitet, kanskje. At jeg vet hvordan det blir med jobb, for eksempel.

Sleng på en perfekt mann med et hyggelig hus og god økonomi, så skal jeg aldri klage igjen.

Å lære av forhold

2008-12-17T23:02:00.002+01:00

I forhold lærer man alltid et eller annet.

En av eksene mine lærte meg at jeg var verdt å elske. Han lærte meg at jeg er bra nok, akkurat sånn som jeg er, og at jeg kan være riktig så vakker og snill.

En annen lærte meg at jeg kan stole på andre, at ikke alle lyver, bedrar eller lurer. Han lærte meg at enkelte aldri vil svikte, men at de alltid vil være der.

En eks lærte meg at jeg har mørkere sider. Han lærte meg at jeg kan være krevende, sjalu og (av og til) ganske slem. Han lærte meg at jeg ikke alltid har kontroll over det jeg føler, og at disse følelsene kan være like voldsomme som forelskelsen.

Så har man de jeg har datet.

En lærte meg at det er lurt å si stopp. En lærte meg å aldri dekke over kjærlighet til en annen igjen. En lærte meg at jeg ikke takler høylydt tygging av mat. En lærte meg at jeg liker når han bestemmer over meg.

Og han siste? Han lærte meg hvordan jeg skal fyre i ovnen. At det gjelder å ha mange vedkubber i når man skal tenne opp.

Jeg vet ikke om det betyr at jeg er utlært, eller at han egentlig hadde ganske lite å bidra med?

En skål

2008-12-16T21:19:00.006+01:00

Jeg er en jente som liker å sette meg mål. Foruten slike store og uendelige (som "fokuser på øynene dine, jente, ikke den digre magen som disser når du vasker gulvet"), har jeg også en del små. Listefreak som jeg er, så har jeg de skrevet som sms på mobilen. De aller minste er slike som "kjøpe julegaver", "vaske leiligheten" eller "sende pakke". Små, enkle mål. To av de har jeg utført. Dere kan gjette hvilken.

Altså. Jeg har hatt ett stort, digert og ganske håndgripelig mål dette året. Det har stått i en sms i to og et halvt år, og har i grunn gnagd i bakhodet like lenge. Det har føltes vanskelig, og en stund trodde jeg ikke at jeg ville greie det. Men jeg hadde bestemt meg for å nå målet innen dette året var slutt, og har jobbet hardt for å få det til.

For to og et halvt år siden sto det følgende i mål-smsen min: "gjeld til mamma: 30 000 kr. og fire kartonger røyk". Mange utbetalinger senere, tidlig i desember 2008 sto det: "gjeld til mamma: 2500 kr. og to kartonger røyk". Og i dag står det "tomt". Jeg ferdig. I dag har jeg klart å betale det siste, og jeg kunne faktisk slette meldingen min til slutt. Meldingen som har stått der så lenge! Jeg kunne si til mamma at "takk for lånet, du var en livredder, nå er jeg ferdig og la oss håpe jeg aldrialdrialdri trenger å låne noe mer igjen".

Så jeg skåler for gjeldsfrihet. For jeg føler meg fri. Jeg føler meg fri til å starte på nye mål. Til å starte et nytt år, med bare studielånet å tenke på. Og skål for å nå målene sine. Skål for å greie noe man har bestemt seg for. Skål for å ikke gi opp.

Innsikt

2008-12-09T20:29:00.006+01:00

Jeg røyker hele tiden og overalt. Forbudet mot å røyke på soverommet droppet jeg for en god stund siden. Og jeg er ikke en gang anstendig nok til å få dårlig samvittighet.

Jeg ser en god del ut i luften, og en enda større del inn på et hvitt ark på dataen. Jeg får liksom ikke tenkt, skrevet eller funnet ut noe som forklarer eller hjelper. Det blir til at man ikke tror noe nytter.

Jeg spiser en gang om dagen, og da kun fordi jeg er redd for å bli svimmel, kvalm eller feit fordi magesekken min blir så liten.

Og jeg lager slike bilder av meg selv. Og da vet jeg. Jeg har blitt emosjonell igjen. Og det går ikke.

Det går bare ikke.

Det verste er at jeg har hatt det slik lenge. Jeg har bare ikke lagt merke til det før nå.

Men i morgen begynner jeg å tenke positivt igjen. Jeg pleide å være god på det.

En liten oppfordring...

2008-12-08T22:15:00.003+01:00

... stem på Bussemann på Tordenbloggen.

Han fortjener å komme langt, nemlig. For å være helt ærlig, så syns jeg han fortjener å vinne. Denne mannen har skrevet åpent om depresjoner, selvmordsforsøk, livet som bussjåfør og, sist men ikke minst, kjærlighetserfaringer.

Det er noe spesielt med mennesker som åpner seg på denne måten. Jeg syns vi skal behandle de godt. Og det kan man gjøre ved å stemme i denne konkurransen. Det virker kanskje ikke så viktig å komme langt på noe slikt, men det er faktisk det. For da får man bekreftelse på at man gjør noe godt, at man klarer noe, at man betyr noe for andre. Og det syns jeg Bussemann godt kan få.

Jeg har skrevet det til han i en kommentar en gang: han er et forbilde for alle mannfolk. Hadde alle vært som han, ville det ikke vært noe problem med single damer.

Så. Stem. Nå.

(også kan dere ta en kikk innom Vivalame. Hun er svært god. Særlig det siste innlegget rørte meg. Ellers kan dere også lese dette.)

Det er noen venner du aldri kan sette en prislapp på..

2008-12-08T21:35:00.000+01:00

Hun du sender melding til når du er lei deg, og som forstår med en gang.

Hun du ringer med på mandagsmorgenen, slik at det skal bli lettere å komme seg på jobb.

Hun som det er vanskelig å kjøpe julegave til, fordi ingen gave noengang kan vise hvor mye hun betyr.

Hun som gir deg et hjemmelaget brød hver gang du er hjemme. Slik at du kan ta med "hjemme" tilbake der du bor.

Hun som kommer når du trenger det, og som ikke trenger å vite mer enn at du trenger henne.

Han som lider seg gjennom klisjèfylte jentefilmer, bare fordi han vil finne på noe med deg.

Hun du ikke har sett på så altfor lenge, men som det virker som du ikke har vært borte fra et eneste sekund når dere møtes.

----

Jeg ville ikke byttet dere bort mot noe som helst.

Et minne

2008-12-05T02:11:00.003+01:00

Det hadde gått dårlig med oss en stund. Begge visste at vi nærmet oss slutten, men ingen av oss torde å innrømme det.

Vi var aldri oss selv lenger. Vi snakket altfor mye om hva vi skulle gjøre for å ordne opp, og gjorde altfor lite for å få det til. Jeg gikk på tå hele den tiden. Samtidig var jeg oppfarende. Jeg var sint og trist nesten hele tiden. Vi gråt begge mer enn vi trengte. Vi var vel fanget, på et vis.

Vi skulle feire det nye året sammen med moren og kjæresten hennes. Og hunden vår. Moren din hadde gjort det så fint. Hun tviholdt vel på håpet om at vi skulle holde sammen. Hun sa det til meg. At jeg bare måtte holde ut. At dette ville bli bedre hvis vi var riktige for hverandre. At slike ting ikke ødelegges av en liten hump i veien. Ingen av oss tenkte at vi ikke var riktige for hverandre.

Tidlig på kvelden gikk vi tur med hunden vår. Hånd i hånd, gikk vi. Den lille familien på tre. Det var slik vi kjente oss, tror jeg. Som en familie på vei inn i det nye året. Men innerst inne var vi usikre. Jeg holdt deg sikkert litt for hardt i hånden den kvelden.

Kvelden hadde egentlig vært full av tilbaketrengte tårer og stille ord om brudd. Jeg stilte ingen spørsmål, tror jeg. Men de lå der allikevel. Mellom oss.

Når rakettene begynte sto vi tett sammen. Jeg husker det som kaldt. Som en mørk kveld med stjerner og kulderøyk ut av munnen vår. Jeg vet ikke om det var det. Men det var lys og farger. Og det var oss to tett sammen, ute, hviskende om en ny start. Vi lovet hverandre å begynne på nytt da. Vi lovet å elske hverandre for alltid, å ikke la noe ødelegge det fine vi hadde. Og vi trodde på det, akkurat da.

To måneder senere ble det slutt. Det var kanskje en lettelse. Men jeg sørget over dette minnet. Dette siste minnet hvor vi begge trodde.

Om heroin på resept

2008-12-04T22:53:00.003+01:00

Han. En eldre mann som har ruset bort altfor mange gode år av livet sitt. En mann som har jobbet hardt for å endre livet sitt. Han har sine opp- og nedturer, som oss andre, men er i grunn fornøyd med livet. Han takler dette. Han har jobb og en god inntekt. Gjelden tas hånd om, familien er fornøyd, han har kontakt med datteren igjen. Han har funnet fritidsinteresser, og engasjerer seg i miljøet rundt. Han har god kontakt med hjelpeapparatet og er en ressurs for samfunnet. Akkurat slik målet hans var for en stund siden.

"Du vet at jeg er i den gruppen som ville fått gratis heroin? Tenk hvis de hadde spurt om jeg ville ha det, den gangen? Jeg hadde takket ja. Jeg mener, hvilken aktiv rusmisbruker svarer ikke ja? Tenk på alt jeg hadde gått glipp av da. Tenk om dere hadde gitt meg opp."

Det er ikke vanskelig å ta standpunkt når man ser slikt. Det er ikke vanskelig når man hører slike utsagn hver dag.

Jeg sier meg enig med Edle Ravndal. La oss heller styrke oppfølgingen til de i LAR (og de uten!).

Vi kan ikke gi opp.

Seks om meg

2008-12-01T20:15:00.003+01:00

SerendipityCat tagget meg i et meme som går rundt i bloggverden om dagen.

Jeg presenterer herved seks uinteressante/interessante (alt ettersom du ser det, antar jeg) fakta om meg:

1. Da jeg var ferdig på høgskolen skyldte jeg mamma intet mindre enn 30 000 kr. Nå, etter 2 1/2 år, nærmer jeg meg ferdig. 1000 kr og to kartonger røyk planlegges betalt i desember, også er jeg jammen gjeldfri. I det minste til mamma. Lånekassa kan se frem til mange år med betalinger fra min ellers skrapte konto.

2. Jeg er ekstremt opptatt av lister. Jeg har ikke tall på hvor mange lister jeg har laget over julegaver. Nå har jeg en med kolonner og fargesystem. Den fungerer greit. Ellers går jeg alltid med en liste over ting jeg må gjøre på mobilen min. Når jeg røyker liker jeg å kikke på den listen.

3. Jeg kan ikke la være å nevne at jeg har tre føflekker formet som Orions Belte på stumpen. Jeg tror jeg har en magisk rumpe.

4. Jeg er blitt avhengig av peisovn. De gangene jeg ikke har tilgang til å stirre inn i flammer kjenner jeg meg ikke tilfreds.

5. Jeg har blitt mer kynisk og hardhudet i jobben min enn jeg er komfortabel med.

6. Noen ganger vurderer jeg å kutte ut bloggen min fordi jeg føler jeg er altfor åpen her. Også er jeg redd for at Tordenbloggen har rett i at det jeg har er en singelblogg. Men så husker jeg at jeg er Mirakel, også lar jeg det være.

---

Jeg skal egentlig tagge fem blogger til denne, men jeg aner ikke helt hvem som har tatt den. Så da tar jeg de jeg kommer på i farten: Hjerterdame, Confiteor, Sorgenfri, Esquil og Vivalame.

Å ha en følelse man ikke har rett til

2008-11-30T02:10:00.004+01:00

Man er liksom vant til å ha en der.

En som man treffer innimellom, som gir gode klemmer og som man sender en melding til hvis man er ensom om kvelden. En som gir håp om fremtid. En som gir drømmer om frokost med egg, tv-kvelder i sofaen og kino når man skal være vill.

Så da er det rart å skulle forholde seg til ingenting igjen. Å la håpet om en jul med kjæreste forsvinne. Enda en gang.

Jeg gleder meg til julen. Og bursdagen min. Den er dagen før. Jeg teller dager, synger julesanger og har rød duk på bordet. Jeg panikkkjøper julegaver, og ender alltid med å "kjøpe noe ekstra" et par dager før de skal gis. Hvert år er det slik.

Og alltid. Alltid i løpet av julen pleier jeg å få en nedtur. Som regel når jeg ser mormor få gave av morfar, pappa få gave av mamma og søsteren min få gave av samboeren. Da pleier jeg å bli stille, slik at jeg ikke skal begynne å gråte. Og jeg tenker at jeg har blitt enda et år eldre, at det finnes mange flotte mennesker der ute, og at jeg ikke har fått kjærestegave på litt for mange år. Det blir så store kontraster i julen. Og jeg har så mange kontraster inne i meg selv.

Det å kjenne seg ensom, når man har så mange gode mennesker i livet. Det å savne en person man aldri har møtt. Det å savne en person man hadde for lenge siden. Det å selv velge å la være, men samtidig være trist over at det ikke fungerte.

Det å tenke slik, uten å fortelle han om det.

Jeg lovte meg selv å ikke gjøre dette...

2008-11-27T22:10:00.005+01:00

... så da gjør jeg det litt sånn stille og forsiktig:

Stem på meg i Tordenbloggen.

---

Hvis du ikke stemmer på meg forvandles en slik...

...til en slik:

-------

Noen dager senere:

Vel, jeg gikk ikke videre. Men jeg takker alle som stemte på meg. Dere reddet mange søte dyr fra å bli fryktelige.

Dessverre måtte jeg holde løftet mitt. Jeg gjorde også noen om til en slik som dere ser bilde av her. Sånn bare for å lage litt ekstra piff, liksom.

Post Secret

2008-11-25T23:27:00.004+01:00

Noen er så såre.
De tar oss inn i det dypeste mørket.

Der det finnes skyld og skam. Lidelse og lidenskap.

En dag er det min tur.
Men jeg er også redd.

Erkjennelser med Morten Eriksen

2008-11-23T01:29:00.004+01:00

I dag har jeg vært på Alternativmesse. Der har det vært mange opplevelser (ergo mange potensielle blogginnlegg), men det sterkeste var nok å få se Morten Eriksen. Jeg har lyttet til stemmen hans flere ganger, og jeg har vært bergtatt over roen, utstrålingen og alt det vakre han klarer å formidle.

Altså. I dag fikk jeg se han for første gang. Og han skuffet ikke. Vi hadde tre kvarter med felles healing/meditasjon, og tiden fløy. Jeg som ikke er så glad i å lukke øynene i forsamlinger, hadde ingen problemer i denne. Vi strålte liksom av godhet. Og den vakre mr. Eriksen snakket om ting jeg forsto, ting jeg enda ikke klarer å fatte, ting jeg fortsatt må tenke litt på og ting som jeg umiddelbart godtok.

Han sa blant annet at vi skal godta oss selv. Vi er mer enn vår personlighet, men den er allikevel en del av oss. Og vi skal finne ut hvem vi er, på godt og vondt, og godta det. Han sa ingenting om å forandre seg til et bedre menneske, ingenting om å tenke positivt, ingenting om at vi tiltrekker oss det vi tenker på. Og det var litt godt, faktisk. Jeg er en stor tilhenger av å tenke positivt og å finne frem det beste i seg selv, men det kjennes jammen litt godt å skulle erkjenne sine svake sider - og leve med dem. Uten at det blir til ansvarsfraskrivelse, selvsagt.

Og jeg har tenkt å skrive ned noen av mine svakere sider her:

1. Jeg trenger bekreftelser, ros og anerkjennelse av andre. Det er aldri nok at jeg selv er fornøyd.

2. Jeg tenker og analyserer altfor (altfor, altfor, altfor, altfor) mye. Og da begrenser jeg meg selv. Og da hindrer jeg meg selv i å si det jeg mener, og å føle det jeg føler. Og da vokser jeg ikke.

3. Jeg trenger kontroll. Det er skummelt å slippe taket.

4. Jeg liker ikke tanken på at det finnes folk der ute som ikke liker meg.

5. Jeg er ikke god på å snakke om meg selv. I bloggen min får jeg det til, men i virkeligheten kan jeg bli nervøs og fomlete når jeg må forklare hvorfor jeg tenker/føler som jeg gjør.

6. Jeg er ubestemt. De sier det er positivt å se flere sider av en sak, men noen ganger hadde det vært greit å kunne være litt tydelig og bestemt også.

Ja. Jeg tenker det er nok for nå, jeg.

Så anbefaler jeg dere andre til å gjøre det samme. Om dere ikke skriver det ned til hele verden, så er det veldig fint å bare tillate seg selv å ikke være perfekt.

Forpliktelser

2008-11-21T20:20:00.003+01:00

Jeg har plutselig blitt ganske redd for å forplikte meg.

Jeg liker å leie leilighet. Når jeg spådde meg for en liten stund siden mente spådamen at jeg kom til å kjøpe meg bolig i løpet av vinteren. Jeg fnyser. Den gangen jeg kjøper leilighet betyr det at jeg har bestemt meg for å bli værende i Østfold. Det har jeg ikke tenkt å innrømme ovenfor meg selv (eller familie). Noen gang. Jeg vet at dersom jeg kjøper leilighet, vil jeg sikkert aldri flytte derfra. Og jeg vet at det å eie leilighet er mye mer ansvar enn jeg makter.

Jeg liker faktisk å ha vikariat. Sånn bortsett fra at jeg har altfor korte vikariater skremmer det meg å tenke på "fast jobb". Det virker så endelig. Jeg er typen som blir ved min post, og som aldri vil bytte fra trygg fast til usikker vikar. Så egentlig passer det meg godt å ha noe midlertidig, som bare stadig forlenges.

Jeg liker å date. Det virker litt skummelt at dating en gang kanskje skal gå over til kjæreste. Det passer meg ikke helt akkurat nå. Jeg vil bestemme humøret mitt selv, jeg vil flørte med alle jeg ser, jeg vil være alene, jeg vil ikke savne og jeg vil aldri såres.

Jeg lurer på når jeg ble slik?

Sinnemestring

2008-11-21T00:18:00.006+01:00

Jeg er ubeskrivelig sint om dagen:

Og det på tross av at det meste i livet mitt er på stell. Men slik er det vel ofte. Så snart diverse områder i livet (mannfolk, jobb, venner, økonomi, familie) er bra, så begynner et nytt område å svikte. Nå om dagen svikter tålmodighet, empati, selvkontroll og styrke. Det resulterer i halvdårlig jobb, irritasjon over det meste og generell negativitet.

Men slikt kan vi ikke ha noe av.

Så nå har jeg gitt meg selv en frist. På lørdag skal jeg være positiv og glad. Jeg skal våkne opplagt til helg, uthvilt etter en deilig og beroligende fredag. Jeg skal drikke kaffe om morgenen og gi meg selv tid til å våkne ordentlig. Jeg skal se meg i speilet og fortelle meg selv hvor vakker jeg er, og hvor fine klær jeg har funnet. Jeg skal ta meg en god dusj, sminke meg omhyggelig, og føle meg lekker. Etterhvert skal jeg ut av døren, og da skal jeg møte ukjente med et smil. Jeg skal gi penger til tiggere, og kjenne varmen i magen når de sier takk. Om kvelden skal jeg stenge meg inne i total ensomhet, og jeg skal ta meg tid til internett, film og tv. Jeg skal røyke 40 om dagen, spise en stor plate stratos og en hel potetgullpose.

Til slutt skal jeg bli like mild og lykkelig som dette:

Utfordret av Thomas Moen

2008-11-17T19:59:00.007+01:00

Da Thoma s ga meg tittelen "ukens blogg " ble jeg så hoppende glad at jeg ga han en gave. Det var tre ting. Et kyss på kinnet, mulighet til å få meg til å skrive et innlegg om et tema han ønsket å lese om, og muligheten til bestemme et bilde jeg skulle legge ut. Alt skulle dedikeres til han.

Vel, dette er til deg, Thomas.

---

Det første jeg har gjort er å endre den ene oppgaven hans litt. Eller, jeg har gjort den litt sprekere. Han ønsket nemlig jeg skulle ta et bilde som het "tidlig søndag morgen", noe som i grunn er ganske grusomt. Så jeg har lagt til "tidlig lørdag kveld" også. Så får dere se begge deler. En liten bonus er at "tidlig lørdag kveld" er film. Film! Det føltes bittelitt rart å filme en så meningsløs bit av seg selv, men det får gå. Man skaper da utfordringer.

Tidlig lørdag kveld:

Tidlig søndag morgen: (ikke legg merke til mascaraen under øynene, er dere snille.)

---

Hans neste oppgave er at jeg skriver hva slags bilde/scene som dukker opp når jeg hører ordet lykke. Den er grei.

Jeg sitter på toget hjemover. Jeg har sittet der i noen timer nå, og begynner å bli klar for å komme hjem. Jeg kjenner kløe i fingrene etter å få tatt en røyk, men aller mest kjenner jeg et voldsomt savn etter familien. Det er en måned siden jeg har vært hjemme.

Jeg vet at mamma, pappa, lillebror og søster venter på stasjonen. De kjører kanskje hjemmefra akkurat i dette øyeblikk? Jeg begynner å bli rastløs, og stirrer ut av vinduet. Derfra kan jeg se det meste. Jeg ser Mjøsa, Mjøsbroen og Gjøvik. Jeg kikker ut på en lang vei med gatelys, og det er ganske fint.

Og så ser jeg bygden min. Små lys i en liten klynge, et sted ikke så altfor mange vet om. Det er søtt. Litt senere ser jeg kirken min. Kirken betyr ikke så mye mer for meg enn at jeg nærmer meg hjemme. Men det er ganske mye. Nå kjenner jeg det bobler av sommerfugler i magen. I vinduet gir jeg meg selv et ganske lykkelig smil.

Når jeg er nesten fremme kan jeg se den gamle skolen min. Nå hopper jeg rastløst i setet. Jeg rasker med meg sakene mine, og står foran døren. Bøyer meg for å kikke ut, se om jeg ser de vente. Og de står der alle sammen.

Akkurat når jeg ankommer stasjonen eksploderer magen min i en voldsom lykkefølelse.

---

Så var det et kyss på kinnet. Det får bli litt virtuelt. Men jeg er like søt som Tingeling, altså. Jeg lover.

Erfaringer fra dating

2008-11-15T15:04:00.004+01:00

Jeg har kommet lenger på datefronten enn jeg har gjort på skammelig lenge. Nå har vi møttes tre ganger, og det ser ut til at det kommer en fjerde om ikke så lenge.

Siden jeg av den grunn føler meg ganske erfaren, vil jeg dele noe av det jeg har lært med dere. Det er jo ikke sikkert alle er like kjent med dating som meg, mener jeg.

1. Du skal være forsiktig med å drikke for mye kaffe. Da kan det nemlig bli pinlig mange oppbrudd i samtalen. Det er litt ukomfortabelt å vri seg for å unngå lekkasje, og det distraherer deg fra den uhyre intelligente samtalen du fører. Dessuten liker vel ingen tanken på at jenter tisser?

2. Vær klar når han kommer. Det kan hende enkelte tenner på at du henger opp de grå og utvaskede bestemortrusene dine, men de aller fleste synes dessverre det er litt ekkelt.

3. Det er bare rett og rimelig at han spanderer kino på deg. Likestillingen har ikke kommet så langt.

4. Ta på deg votter når dere skal ut å gå. Da er det nemlig ekstra koslig å holde hender. Man blir liksom så liten inne i en vott.

5. Klin masse. Der kan du lære mye om hvordan han er ellers i livet. Hard tunge = krevende, død tunge = kjedelig, erfaren og god = hurra!

6. Ikke snakk mye om ekser. Det kan hende man synes det er morsomt å høre om i begynnelsen, men i et eventuelt fremtidig forhold kan dette være fatalt.

7. Vær deg selv, vær lykkelig og blablabla. Dere kan dette, jeg måtte bare få det med.

Svar man kunne gitt

2008-11-11T19:19:00.004+01:00

Han: "Er du virkelig like snill som du virker som?"

Jeg: "Jeg vet at jeg virker snill og hyggelig nå. Jeg lytter til det du sier, deler villig av meg selv, og er god å holde rundt. Men bare vent til vi har vært sammen en stund. Da blir jeg masete, klengete og humørsyk.

Jeg blir snurt for den minste ting, og når du spør hvorfor jeg er sur så svarer jeg "ingenting". Jeg smeller i skap og dører, og unngår øyekontakt med deg - bare fordi jeg har lyst til at du også skal bli sint. Og når du faktisk blir sint, ja, da blir jeg såret og trist fordi du reagerer så kraftig.

Når du har lyst til å reise bort blir jeg usikker på om jeg kan stole på deg, og jeg trekker meg inn i meg. Før du reiser får du bare enstavelsesord, unnvikende blikk og en knugende, kvelende klem. Jeg sender meldinger om hvor glad jeg er i deg og at jeg håper du har det bra, men du vet at jeg bare sender de for å finne ut om du fortsatt er til å stole på. Og når du kommer hjem vil du merke at jeg nesten instinktivt lukter på halsen din etter parfyme.

Når jeg blir spurt om å være med på fest med venninner blir jeg tilbaketrukken og ulysten. Det er fordi jeg egentlig ikke stoler på meg selv heller. Jeg vil flørte langt over grensen, falle for fristelser og glemme deg i noen timer. Og når jeg kommer hjem vil jeg bli sur fordi du ikke stoler på meg.

Men, joda. Jeg er ganske snill sånn innerst inne."

Pauseblogging med spørsmål

2008-11-09T13:16:00.004+01:00

Liljefot har hjulpet meg ut av prestasjonsangsten min. Hun har gitt meg 19 spørsmål.

Og jeg må innrømme at dersom dere leser alt dette, da vil dere bli ganske godt kjent med meg.

1. Tror du på skjebnen?
Det er vel ingen overraskelse at jeg tror på den. Ikke slik at vi ender ett sted, uansett hvilke valg vi tar, men slik at det står en høyere makt over oss som hjelper oss med å treffe de rette valgene. Jeg tror at det meste som skjer, er ment å skje. Og det er en fin tanke. Den trøster som bare det når man har det vanskelig.

2. Hva var din favorittleke da du var liten?
Tvillingsøsteren min, tror jeg. Eller, oss to og en liten menneskemengde med barbiedukker. Jeg er en skikkelig jente-jente, så det var mest slike ting jeg lekte. Den eneste gangen jeg klatret i et tre klarte jeg å sette meg fast, slik at vi måtte ringe mamma på jobb for å få hjelp.

3. Hvis du skulle tatt en form for plastisk kirurgi, hva ville det være?
Fettsuging!

4. Hvor går du for å slappe av?
Hjem. De gangene jeg har vært halvdeprimert har det hjulpet å komme hjem til mamma, pappa, søster og bror.

5. Hvilken duft er best i hele verden?
Her svarte Liljefot lukten av barn. Høhø. Det er ikke min greie. Jeg liker duften av nytent røyk i bil, manneparfyme og nye bøker.

6. Hva er din favoritt-tid på dagen?
I helgene liker jeg faktisk morgenene best, men ellers må jeg vel si at jeg aldri har det så morsomt som når jeg skal legge meg. Det er derfor jeg bruker en time på å komme meg i seng, tror jeg.

7. Hva irriterer deg mest?
Kanskje inspirert av å ha vært hjemme en helg, men høylydt playstation og fotballkamper er svært irriterende. Ellers irriterer jeg meg over mye om dagen, som min gode venninne sa; "jammen er du aggressiv om dagen, mirakel!"

8. Hvis du kunne hatt hvilken som helst jobb, hvilken ville du hatt?
Jeg ville skrevet portrettrepotasjer mens jeg hjalp folk.

9. Når skjønner du at noe er ekte kjærlighet?
Jeg aner ikke. Før visste jeg det bare i hele meg, men nå er det så lenge siden jeg har kjent en slik følelse, så den kan være hva som helst. Hva om magefølelsen min egentlig bare er luft i magen? Eller om den bare kommer fordi jeg er så himla desperat etter kroppskontakt?

10. Hva var favorittfaget ditt på skolen?
Jeg elsket å skrive stiler!

11. Hva er det første du tenker på når du våkner om morgenen?
Virkelig?! Har det gått en hel natt?! Hvor lenge kan jeg slumre? Det er så godt og varmt under dynen, og så himla kaldt i rommet.

12. Hvilken eiendel ville du reddet ut først hvis huset ditt brant?
Jeg hadde vært så skremt og panisk at jeg bare hadde reddet meg selv. Etter å ha kommet ut ville jeg husket Bamse, barbiedukkene mine og dataen min. Også ville jeg grått litt.

13. Hva frykter du aller mest?
At noen skal tulle med edderkopper og sette en tarantella på ryggen min.

14. Tror du på et liv etter døden?
Åjada! Det finnes mer. Og der tror jeg vi kommer til å ha det ganske så fantastisk.

15. Hva angrer du aller mest på?
Hmmm.. jeg prøver å ikke angre på ting, jeg. Men det er vel ikke fritt for at jeg har gjort noen dumme valg i manneverden.

16. Da du var barn, hvor trodde du at du ville være i dag?
Tja. Gift, barn, hus, jobb hvor jeg jobbet med falske papirpenger?

17. Hvilket enkeltord beskriver deg aller best?
Forrige gang jeg var på fest tullet jeg med en mann og spurte om han ikke syntes jeg var dritfin. Han svarte nei. Så sa jeg at jeg hadde veldig lyst til å være dritfin. Og da sa han at jeg bare var søt. Så søt er vel svaret mitt.

18. Hvis du kunne forandret noe ved personligheten din, hva skulle det ha vært?
At jeg plutselig fikk evnen til å ta ting impulsivt, uten bekymring eller krisemaksimering.

19. Hva ville du brukt 10 000,- på?
Gjeld til mamma, en kåpe jeg ønsker meg, fornye permanenten min og kanskje bare shoppe bort litt.

En takk

2008-11-07T12:52:00.005+01:00

Jeg har usigelig lyst til å blogge, men så har jeg litt sperre. Jeg vet ikke om det er fordi jeg forsøker å ikke nevne mannfolk jeg har møtt, fordi jeg har fått hele tre innlegg dedikert til meg den siste tiden, eller fordi jeg stadig får fine kommentarer av folk som liker å lese bloggen min.

Jeg føler at jeg burde skrevet varme, tåredryppende, morsomme og intellegente innlegg for å fortjene den oppmerksomheten jeg får, men slike innlegg kommer ikke når man vil.

Thomas Moen kåret meg til ukens blogg.
Belinda Jakobsen har skrevet fine ord om meg.
Liljefot dedikerte et oppmuntringsinnlegg til meg.
Jeg får stadig vakre, snille og tankevekkende kommentarer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si noe fint tilbake til dere, noe som viser hvor mye det betyr for meg å lese det dere skriver. Jeg skulle ønske jeg kunne forklare hvor mye personlighet det er i bloggen min, og hvor godt det er at dere har merket det. Jeg skulle ønske jeg kunne sette ord på hvor befriende det er at dere ser meg, at dere ser hele meg. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere det smilet dere har gitt meg, det smilet som går helt, helt, helt ned i magen.

Og jeg skulle ønske alt dette kunne gjøres i de to ordene jeg klarer å få frem: tusen takk.

Bloggpåfyll før helgen

2008-11-05T22:39:00.009+01:00

Jeg liker ikke å forsømme bloggen min.

Allikevel kjenner jeg at jeg ikke kan skrive så mye. Da kommer jeg bare til å innrømme at jeg har vært på date, og det skal man ikke skrike ut på internett. Der kan jo hvem som helst lese.

Derfor vil jeg glede dere med et par bilder fra forrige fest. Å se folk som har kledd seg ut er alltid bra. Særlig når det er en stk. Elvis, tre stk. tøser og en stk. vakker alv.

Jeg står til tjeneste.

Kan man tro på en mann som sier at han la merke til øynene mine først? At han faktisk ikke så nettingstrømper, latexkjole, utringning og sløyfe rundt halsen sånn med det samme?

Måter å vite om Han er Rett på

2008-11-02T22:37:00.003+01:00

Jeg har skrevet mange bloggposter om hvordan min fremtidige mann skal være. Jeg har lagt vekt på markerte kragebein, armer som kan løfte en rimelig tung kvinne, evne og vilje til å drepe edderkopper, samt muligheten til å snakke om følelser.

Nå har jeg funnet meg andre krav. Og de overskygger alt det andre.

1. En eks ga meg et godt råd en gang. Han ba meg legge merke til hvorvidt min utkårede er hyggelig mot andre menn. Eksen mente at man ikke skal bry seg med de som bare er opptatt av andre kvinner, og at det er et godt tegn om de er imøtekommende og fine mot menn de møter. Jeg har fulgt dette senere, og har funnet ut at det er et godt råd. Menn som er hyggelige mot andre menn er som oftest et funn.

2. Enkelte menn får meg til å føle meg dum, stygg og/eller uinteressant. Min neste mann skal få meg til å føle meg interessant, klok, vakker og snill. Det er ikke så farlig hva de sier (selv om komplimenter aldri er dumt), så lenge de gir meg en grunnleggende følelse av å være bra nok. Kanskje også mer enn bra nok.

3. Vi må ha kjemi. Jeg må ha lyst, og han må ha lyst. Så lyst at det er umulig å holde seg unna.

Festlek

2008-10-31T22:16:00.005+01:00

Husker du nødt eller sannhet? Jeg lekte den når jeg var liten, og har i grunn aldri sluttet helt.

Dette er en lek som fungerer veldig godt om du har lyst til å bli kjent med nye mennesker, men ikke er av typen som går bort helt av deg selv. Det er en lek som sprenger grenser, og som lar deg få lov til å "drite deg ut". Du får mang en god latter, får vite mye snacks om vennene dine, og får lov til å dele en hel del av deg selv. Dessuten kan du komme unna det meste. De aller fleste blir nemlig ikke sinte når man sier at man leker.

Leken er enkel. Du blir spurt om du vil ha "nødt eller sannhet". Nødt vil si at du må gjøre et eller annet, sannhet vil si at du må svare sant på et spørsmål. Du velger selv om du er tøff nok til å være ute på oppdrag, eller om du har baller nok til å svare sant på skumle spørsmål. Husk at du skal spørre neste gang, så hevnen kan være svært så søt.

Typiske spørsmål er: "hvor mange har du hatt sex med?", "hvem i dette rommet kunne du tenke deg å kline med?", eventuelt en mer uskyldig, "hva liker du aller best ved *settinnnavnher*?". En typisk nødt (ihvertfall i mine kretser) er: "gå bort til mannen i grønn jakke, og gi han et kyss på kinnet", "gå bort til Tshawe og si hei" eller "spander en øl på henne".

I går hilste jeg på Tshawe, ga en mann i grønn jakke et kyss på kinnet, fikk en øl, fikk påtvungne komplimenter, samt snakket med mange, mange, mange fine og fremmede menn. Det er med andre ord oppskriften på en perfekt kveld!

Lykke til!

Facebook og kjærlighet

2008-10-28T22:05:00.009+01:00

Jeg er egentlig ganske glad i Facebook. Muligheten til å snoke i andres privatliv er mer enn tilfredsstillende, og muligheten til å gjøre alle andre klar over ens eget fantastisk spennende liv er enestående.

I vennskaps- og bekjentsforhold er altså Facebook supert. Men i kjærlighetsforhold er det helt, helt, helt håpløst.

Det å sitte stiv som en pinne mens man ser at den utkårede er pålogget, men ikke kontakter deg er ikke spesiellt hyggelig. Det å våge seg inn på profilen til den heldige, for så å se at fyren ikke har skrevet noe siden 23. september er egentlig litt skuffende. Det å kikke litt nærmere på veggen, og se at damer har skrevet i hopetall er smertefullt.

Det er utrolig hvor ofte man sjekker profilen til de man liker, for så å bli skuffet over at det er like stille der som det var dagen etter 23. september. Det er utrolig hvor vurderende man må være på om man skal skrive noe, eventuelt hva som er akseptert, og i så tilfelle hvor på siden det er ok å vise sin tilstedeværelse. Og det er forbanna utrolig hvor mange lekre trutemunndamer som finnes på disse guttenes venneside.

Det hele utvikler seg dessverre raskt til å bli et avansert Facebook-spill. Og alle vet at man ikke trenger mer Spill i singellivet enn nødvendig.

Jeg er ikke damen som smiler av flørtende tone på vegger, enda så uskyldige de skal være. Jeg er ikke damen som setter pris på at mannen min får en ny venn, som tilfeldigvis også er en sexbombe. Jeg er ikke damen som ler overbærende over at han aldri forandrer statusen sin til "opptatt". Men så langt har jeg strengt tatt aldri kommet i Facebooks historie.

Vel. Når man har flørtet seg ferdig, funnet ut at det ikke blir noe mer, og er klar for å gå videre, det er da Facebook viser sitt sanne jeg. Da blir nemlig fyren aktiv. Han er stadig pålogget, skriver på vegger og oppdaterer statusfeltet sitt. Han deltar på arrangementer, lager grupper og deltar i grupper. Han skriver aldri noe til deg, han bare dukker opp overalt.

Så man vurderer å slette fyren, sånn for å kunne gå videre. Og man har musen over "slett venn", men så vil man jo ikke virke bitter, og man lar det være. Så man begynner heller å være veldig aktiv selv, slik at han skal fortstå at det går fryktelig bra uten han. Man skriver interne spøker i statusfeltet sitt, kryptiske meldinger på vegger til folk man vet han kjenner og melder deg inn i grupper som sier noe dypt om deg. Og man ender i et stort Spill, selv når man egentlig har sett seg slått for lenge siden.

Alle vet at man ikke trenger mer Spill i singellivet enn man allerede har.

Å like seg selv

2008-10-27T22:59:00.005+01:00

Jeg har blitt forlatt en gang. Han forlot meg aldri fordi jeg var stygg. Han forlot meg fordi jeg var kjedelig, avhengig og temperamentsfull.

Jeg liker ikke hvordan jeg ser ut på innsiden.

Nå har jeg jobbet med selvtilliten min i over to år, og er endelig komfortabel i egen kropp. Men så viser det seg at jeg har glemt å ta vare på innsiden.

Hvorfor man ikke ser på nyheter på søndager

2008-10-26T19:14:00.006+01:00

Det er en emosjonell dag, vet dere. Disse søndagene hvor man lengter etter stek, poteter, brun saus og familie. Det er en slik dag man ikke skal se romantiske filmer, lese bøker hvor hovedpersonen dør eller ta et tilbakeblikk i egen dagbok. Med mindre man føler for å gråte ut hjertet litt, selvsagt.

Men man kan aldri beskytte seg helt .

Minn meg på at jeg ikke skal se på nyheter på søndager. Og minn meg på at jeg må ha en hund igjen snart.

Å legge merke til de du møter

2008-10-25T22:16:00.001+02:00

Jeg har lest min del av Paulo Coelho. Ihvertfall nok til at jeg vet at man skal legge merke til hvem man møter. Hans teori er at de du treffer høyst sannsynlig vil ha noe å lære deg. Eventuellt at de du treffer skal lære noe av deg.

I går måtte jeg gjøre noe jeg gruet meg til. I forbindelse med dette måtte jeg, slik man alltid må, vente. Jeg kom i snakk med andre som ventet, og ble til slutt alene med en hyggelig mann. Vi snakket først om småting. Som det å være nervøs, det å ville være med i Bonderomantikk uten å ha noen gård, og litt generellt om været.

Og så fortalte jeg en liten historie om noe som hendte på bussen på vei dit jeg var. Det var ingen god historie, egentlig. Den var ikke en slik man får latterkrampe av, og den innbydde heller ikke til de store filosofiske tankene.

Men etter å ha ledd høflig sa han, plutselig ganske alvorlig: "hvis flere hadde tatt til seg komplimenter, altså komplimenter og ikke sjekketriks, så tror jeg verden hadde blitt et bedre sted. Da ville flere hatt bedre selvtillit, og du ville for eksempel ikke gruet deg så fælt til dette som du skal gjøre nå."

Og der var det. Grunnen til at vi møttes, grunnen til at vi ble sittende igjen alene, grunnen til at jeg fortalte historien. Tenk gode tanker om deg selv, og du vil klare de utfordringene du står ovenfor. Lik deg selv, og du slutter å psyke deg helt ned de gangene du ikke lykkes like godt som du hadde håpet. Elsk deg selv, og du vil takle livet.

Enkelt og greit.

Nå skal jeg gå til speilet og fortelle meg hvor flink jeg egentlig var.

Hvorfor man ikke skriver på fem dager

2008-10-23T22:52:00.004+02:00

Jeg skal ikke skrive om at jeg har vært hos en klarsynt. Jeg skal ikke skrive at hun så rett inn i sjelen min. Jeg skal ikke skrive at hun ser en mann langt i det fjerne. Jeg skal ikke skrive at hun mener jeg skal få to barn en gang. Jeg skal ikke skrive at hun forsto hva jeg sliter med. Jeg skal ikke skrive om den rare prikkingen i nakken. Jeg skal ikke skrive om de feilene jeg merket. Jeg skal ikke skrive om at jeg tror på det uansett. Jeg skal ikke skrive om den vonde følelsen jeg fikk etterpå. Jeg skal ikke skrive om håpet jeg fikk etter det igjen. Jeg skal ikke diskutere hvorvidt det finnes slike overnaturlige evner i kommentarfeltet mitt.

Og da blir det til at man ikke skriver noenting.

Tankens kraft

2008-10-18T22:37:00.004+02:00

Jeg håper alle vet, og har lagt merke til, at jeg tenker positivt. Som jeg har skrevet om før, så er det ikke alltid like lett. Negative tanker formes utrolig fort, og det er ingen bit av en kake (piece of cake.. høhø) å endre det.

Confiteor skrev følgende i et innlegg i dag: "..."Tenk positivt!" sier folk til meg. Ja, det er lett, tankene dine styrer du ikke så lett, og hva om det første du tenker er negativt? Da har du jo allerede tenkt det ikke sant?"

Det er ikke dumt å anta at jeg er en av disse folkene som ber henne om å tenke positivt.

Jeg har også vært oppslukt av negativitet og vonde tanker. I sin tid gravde jeg meg ned i små "deppe-perioder". Jeg nektet å møte folk, skrev triste innlegg i dagboken min, redigerte mørke sort-hvitt bilder på dataen, hørte på rolig selvmordsmusikk mens jeg tenkte (og handlet) ekstremt selvdestruktivt. Jeg husker at jeg la merke til hvor lenge jeg var glad, fordi jeg visste at etter tre "glad-dager", kom det minst en kjip. Det føltes som om jeg brukte opp energien min når jeg var lykkelig, og at jeg måtte samle det opp igjen ved å være deppa og lei. Og om noen hadde bedt meg tenke positivt da ville jeg antagelig snøftet høylydt, lukket igjen begge ørene og fortsatt som jeg gjorde.

Inntil jeg leste en bok. Det var en slik åndelig bok, vet dere. "Du får alt du ber om", av Esther og Jerry Hicks. Den handlet om "loven om tiltrekning", og hele boken bygger på at vi har en enorm kraft i våre tanker, og at vi faktisk skaper våre liv med dem. Mens jeg leste boken ble jeg oppmerksom på hvor mange negative tanker jeg selv hadde. Og jeg bestemte meg for at jeg ikke ville leve slik.

Når jeg våknet var jeg trøtt og lei, og jeg ville ikke stå opp. Det føltes falskt å klistre på seg et smil, strekke seg og mumle "for en herlig dag, i dag skal jeg ha en givende og lykkelig dag". Men jeg gjorde det. Og det var ikke så ille.

Når jeg følte meg ekkel i hele kroppen, smilte jeg til meg selv i speilet, og sa at jeg så fin ut på håret. Og jeg stoppet effektivt hvert eneste forsøk hjernen min gjorde på å hindre meg.

De negative tankene tenkes. Man kan ikke stoppe det. Men man kan snu det, og man kan fokusere på det positive i stedet. Når du ikke orker tanken på å skulle på jobb, tenk i stedet på den gode samvittigheten man får av å jobbe. Let frem fem positive hendelser du har hatt på jobb den siste uken (jo, du kan alltid finne noe positivt). Og gi det en sjanse.

Når folk sier "jammen jeg er ikke positiv, dette er bare sånn jeg er skapt", sier det noe om frykt. De frykter å ta innover seg ansvaret for sitt eget liv. For det er jo litt skummelt. Når man innser at tankene skaper livet vårt, og at det er vi selv styrer tankene, da må man også godta at det er vi som har ansvaret. Da kan man ikke lenger skylde på gud, barndommen, "alle andre" eller hvem man nå ønsker skal ha skylden. Man må faktisk ta ansvar for sitt eget liv, på godt og vondt.

Enkelte vil ikke forandre seg heller. De kjenner det negative, og det blir skummelt å skulle forandre noe som "alltid" har vært der. Dessuten er negativitet en lumsk liten sak. Den liker å være i hodene våres. Den tiltrekker seg mer negativitet. Og den får eieren av hodet til å nesten ønske å forbli negativ. Den får eieren til å ikke tro på forandring, altså, å tenke negativt om forandringen. Naturlig nok.

Men jeg mener det; tving dere selv! Smil falskt til deg selv i speilet, og legg merke til at smilet blir varmere og mer ekte for hver gang. Skriv noe positivt i statusfeltet på Facebook, og skriv en sms til seg selv med positive ting du trenger å huske. Og les det. Flere ganger. Hør på musikk som gjør deg glad, og se filmer som får deg til å smile. Omgi deg selv med komplimenter, både til deg selv og andre. Og når du tar deg selv i å tenke en negativ tanke, så ikke fokuser på den. La den reise videre, til et annet sted. Ikke bry deg om den.

Og jeg lover at du vil få det mye, mye bedre.

Min nye side

2008-10-17T20:24:00.003+02:00

Jeg har egentlig visst at jeg har vært slik, men det ble ikke helt klart for meg før nå nylig. Hva, lurer du på? Vel, min ekstreme sans for orden, og min kvelende trang til symmetri.

Det var faktisk en av kollegaene mine som fikk meg til å innse at kontorpulten min er unormalt ryddig. Hun bemerket at jeg var vel opptatt av at "alt har sin plass", og utfordret meg til å la det være rotete på slutten av dagen. Jeg gjorde som hun sa, og jeg hadde det ikke godt. Det var fantastisk å komme tilbake dagen etter og få alt i system igjen. Pennen i koppen sin, papirene i hjørnet sitt, post-it-lappene på hyllen sin. Og aller viktigst, visittkortene og hullemaskinen som lager en perfekt firkant.

Vel. Jeg forsøkte å gjøre om på vanene hjemme også. Jeg har nemlig et system for fjernkontroll, røykpakke og lighter. Faktisk, sånn for å være pinlig ærlig, prøver jeg å ha et system i askebegeret også. Altså, at røykstumpene mine må ligge litt pent.

Men det er ikke barebare å endre slike vaner. Jeg tok meg selv i å legge alt i system gang på gang, nesten litt automatisk. Når jeg la sakene mine "feil" var jeg urolig og ukonsentrert. Det var antagelig rett før jeg slo meg selv i hodet, mens jeg kalte meg "dust", sånn som han på "Hvaler" (han er forøvrig drømmegutten hva angjør rengjøring og rydding).

Slik så det ut etter at jeg hadde tapt kampen:

Perfekt.

Så nå har jeg altså innsikt i min moderate tvangstanke. Den er heldigvis rimelig harmløs, og i grunn ganske praktisk. Jeg skulle egentlig vært med i "Ekstrem Rengjøring" eller et annet ryddeprogram, jeg. Der ville jeg gjort det stort.

Det eneste jeg synes litt irriterende er at ikke alle er like symmetriske som meg. Og det kan hende jeg irriterer andre. For eksempel når jeg bruker uendelig lang tid på å få matvarene ned i posene sine på en tilfredsstillende måte (posen skal kunne stå når jeg setter den fra meg, samt at det må være fullstendig orden der nede).

Så. Hva er dine tvangstanker?

Pappa er også tankefull

2008-10-16T00:04:00.000+02:00

Kontrast

2008-10-14T21:51:00.003+02:00

Jeg går av bussen på Oslo S. Det er mennesker overalt. De går med lange og raske skritt. De ser stivt fremover og gjengjelder aldri smilet jeg gir dem. Egentlig tror jeg ikke de ser smilet mitt en gang.

Jeg hører på musikk. Rusler stille mot togstasjonen mens jeg ser på menneskene. Menneskene med telefoner, handleposer, hunder og bagasje.

Jeg ser jenter med bleket hår og matchende klær. De bruker solbriller inne, har skinnende lepper og bærer på store vesker. En mann med dress og stresskoffert løper forbi meg. Han ser opptatt og viktig ut. Løper med lange skritt, og tar på en måte større plass enn oss andre. Det ser ut som at han skal i et viktig møte, et møte som handler om penger og makt. En vennegjeng kommer mot meg. De snakker høylydt, flirer og ler. De ser glade ut, som om de har verden i sine hender. Det er bare å forsyne seg.

Og midt på broen sitter en mann. Det regner tett her, og han sitter litt sammenkrøket. Skitne klær, øyne som stirrer i bakken. Hendene er mørke, de fikler litt med jakken. Jeg tar frem 25 kroner, og legger de i koppen hans. Den er også våt.

Jeg står der i noen sekunder. Sperrer veien for menn i dress, vennegjenger og jenter som er helt like. Jeg vil vise at jeg ser. Han sier takk. Jeg smiler, mumler at det er så lite, og begynner å gå videre. Små skritt inn i mengden av mennesker. Mennesker og handleposer.

Jeg skulle gitt så mye mer. Vi skulle alle gitt så mye mer.

(husk TV-aksjonen søndag 19. oktober)

Noe dere ikke visste

2008-10-09T23:19:00.003+02:00

Siden jeg forlater bloggverden i helgen har jeg lyst til å gi dere en liten "treat" som dere kan kose dere med mens jeg er borte.

Jepp. Jeg var på millioner av tvskjermer i 1994. Jeg sang med Sissel Kyrkjebø. Jeg spiste matpakke sammen med andre viktige OL-personligheter. Jeg sto ute og frøs i vettedrakt, mens tusenvis av folk så på meg.

Jeg var en stolt del av den røde OL-ringen.

Vi i Lillehammer har aldri glemt disse dagene. Det er fortsatt OL-ringer på kumlokkene våre i gaten.

Logikk

2008-10-08T22:29:00.004+02:00

Jeg er velsignet med mange ting. Evnen til å tenke logisk er dessverre ikke en av dem. Jeg er en slik som ikke kan (såkalt) allmennkunnskap, og det kan ta noe tid før jeg ser diverse sammenhenger. For noen kan kanskje dette virke dumt, men for meg kalles det forfriskende. Vi trenger folk som ikke er helt sikre på hva stillingshjemmel eller prosentpoeng betyr.

Vel, dere trenger et eksempel. Dette foregår inne i hodet mitt, en rolig og fin mandagskveld:

"Hm.. det var da veldig mange utro folk i denne serien. Håper ikke virkeligheten er slik, for da nytter det ikke.. fire av fire er utro, liksom. Men, neimen, se der! Åh. Serien heter Elskerinner, ja! Det forklarer en del. Uansett. Jeg er neimen ikke sikker på om dette er den ekte mannen hennes, eller om det er elskeren. De er jo like kjekke, mener jeg. Men.. vent nå litt. En ekte mann.. en ektemann. En ektemann er en ekte mann! Jeg forstår! Men da må hustru også bety noe. Hustru, hus-tro? Tro mot hus og hjem? Makan, det var da riktig så diskriminerende."

Og slik fortsetter jeg.

Flere menn har sagt at jeg har et hemmelighetsfullt smil. De syns jeg ser så lur og mystisk ut.

Jeg håper de aldri leser denne posten.

Kjære tv2

2008-10-07T21:07:00.004+02:00

Jeg har fulgt med på "Jakten på Kjærligheten", og kan ikke la være å bli misunnelig på damene som får være med på dette programmet. Ja, ikke som frier, altså, men som Damen med Gården.

Det høres i grunn helt greit ut å få friere servert på fat.

For en kvinne som meg, som ikke har funnet kjærligheten, som ønsker flere opplevelser, og som ikke har noe i mot å komme på tv, er altså dette drømmeprogrammet. At flere av deltakerne faktisk har endt med evig kjærlighet, ja, det taler ikke akkurat negativt for saken.

"Så, hvorfor søker du ikke?", spør dere sikkert nå.

Vel, jeg er dessverre ikke kvalifisert. Jeg har ikke gård. Ingen griser, ingen varmedress, ingen røde låver. Jeg har faktisk ikke førerkort en gang. Det jeg derimot har er et lite studielån, et vikariat i kommunen og en leid leilighet i Fredrikstad sentrum. Og venner og familie, men det teller antagelig ikke stort.

Og det er her jeg kommer til kjernen: kunne dere være så vennlige å lage et program for slike som meg? Kanskje "Jakten på Kjærligheten - for de som ikke eier stort mer enn et godt hjerte og troen på kjærligheten" eller "Jakten på Kjærligheten - for sosionomer i Fredrikstad"? Jeg har allerede kommet på et par aktiviteter jeg ville tatt med mennene på, og er villig til å presse mine venninner til å melde seg på, dersom dere kunne lage noe slikt.

Håper på positiv tilbakemelding.

Med vennlig hilsen

<3

Mirakel

(joda, jeg har faktisk sendt denne til tv2)

Du vet du har vært singel (litt for) lenge når

2008-10-06T23:18:00.012+02:00

... sjefen din putter visittkortet ditt i skjortelommen til en fremmed mann.

... du bestiller time hos synsk dame.

... mormor ikke lenger ber deg leve livet før du binder deg.

... du aldri har skiftet forholdsstatus på Facebook.

Søndager

2008-10-05T19:40:00.003+02:00

Jeg er optimist.

Det har i grunn vært et bevisst valg. Etter år med hyppige opp- og nedturer har jeg funnet ut at jeg liker oppturene best. Kanskje ikke så overraskende.

Så jeg nekter å tenke negative tanker, stopper iherdig hvert eneste tegn på pessimisme, og sier rosende ord til meg selv hver dag. Når vennene mine har det vondt forsøker jeg å peke på det positive i livet, når jeg selv møter motgang forsøker jeg å se forbi den - forbi og til de lyse øyeblikkene. Jeg tillater aldri klagesang lenge av gangen.

Men omtrent annenhver søndag er jeg annerledes. Da er det akkurat som at jeg har brukt opp lykken. Det er som om noen synes det er på tide jeg får kjenne på smerte.

Så jeg går rundt og slår meg selv. "Du er stygg". "Det er ingen som vil ha deg". "Du er kjedelig". "Du er ekkel". "Du kommer til å dø ensom". Og omtrent slik fortsetter det.

Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke å våkne fra dette. Jeg klarer ikke å huske på at resten av uken er fin, at jeg kommer til å være helt annerledes i morgen. Jeg klarer ikke å se at det er jeg som lager smerten, at det er jeg som er destruktiv. Jeg klarer ikke å klype meg ut av det, jeg bare legger meg ned og forguder det vonde.

Jeg er sikker på at jeg kommer til å dø på en søndag.

Stolthet

2008-10-04T00:58:00.004+02:00

I dag har jeg vært modig.

Siden sist har jeg nemlig forvillet meg inn i et nytt Spill. Som noen av dere vet er jeg ikke overdrevent glad i disse Spillene, og allerede etter et par dager kjente jeg panikken. Det er noe med at man lar menn ta for stor plass i et ellers ganske fullkomment liv.

Så når jeg merket tegnene (at jeg brukte fem minutter på å formulere den perfekte melding, telte minutter for hvor lang tid han brukte på å svare, slik at jeg kunne bruke tilsvarende lang tid osv.) bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender.

Jeg sendte en melding og lurte på om vi skulle møtes. Han svarte. Det var et "ikke nå, du kan gjerne gå og vente litt på meg, men jeg lover ingenting"-svar. Jeg kjente et bittelite stikk i hjertet, slettet meldingen, og fortsatte med det jeg holdt på med. Fredagskvelder skal man ikke kaste bort på å tenke over menn.

Men da jeg forteller en venninne om dette sier hun: "uff, du ble dumpet".

Og jeg kjente at det var feil. For jeg følte meg slettes ikke dumpet.

Joda, jeg hadde fått et litt diffust avslag. Og, joda, det var kanskje ikke det jeg hadde håpet på. Og om man har lyst til å definere ordet "dumpet", kan antagelig dette komme som et eksempel.

Men jeg var ikke skuffet.

Jeg følte meg stolt over å ha satt meg selv i en situasjon som gjorde meg sårbar, jeg følte meg modig som torde å "put myself out there" (som de ville sagt i Sex og Singellig), og jeg følte meg som en kvinne som jobber for å nå målet sitt. Og kanskje aller mest følte jeg lettelse over å slippe styret med å like noen som ikke liker meg. Jo lenger tid slike ting tar, jo mer plass tar de i hjertet.

Så jeg ble ikke dumpet.

Og jeg vil huske dette. Neste gang jeg lurer på om jeg skal sende melding, men tviler i frykt for å bli dumpet, da har jeg lyst til å lese dette. Da vil jeg huske at det ikke kjennes som å bli dumpet. Det kjennes bare som frihet.

Ny videoblogg

2008-10-02T22:30:00.003+02:00

Thomas etterlyste ny videoblogg fra meg, og siden "I aim to please", gjør jeg som jeg får beskjed om.

Hvis dere ser nøye etter vil dere merke:

a. grått utvasket undertøy.
b. at jeg har fått hes stemme.
c. at jeg bruker skummelt mange engelske ord. Litt sånn som Jan Thomas.
d. at dette er ytterst uinteressant for de aller, aller fleste.

Dagen i dag

2008-10-02T17:48:00.006+02:00

Sorgenfri har tagget meg!

Dette passer meg utmerket. Jeg har nemlig mistet litt av blogg-gløden min, og håper den vil komme tryllende tilbake mens jeg skriver litt pjatt.

Dagens høydepunkt: Melding fra en jeg ikke trodde kom til å skrive.

Dagens sang på hjernen: Lyden av vann fra springen. (Forresten: å se folk ta urinprøver er ikke min favorittoppgave.)

Dagens joviale: "Jammen er høsten her. Tenk at vi allerede er kommet til 2. oktober." (sagt til omtrent alle jeg har møtt)

Dagens fnis: Jeg må bruke sjal rundt halsen.

Dagens snufs: At jeg ikke takler sakte flørt, så da blir jeg rett-frem og skremmende. Også ødelegger jeg alt sammen.

Dagens irritasjonsmoment: At jeg ikke klarte å bruke endringsfokusert rådgivning i samtale i dag.

Dagens "for første gang": Jeg har vært streng i dag, og det skjer ikke så ofte. Bare når jeg blir kraftig irritert, tydeligvis.

Dagens beste måltid: Brødskive med smør og banan til lunsj. Jeg spiser frokost og lunsj nå, folkens! *klapp på skuldra*

Dagens spørsmål: "Kan jeg skrive dette, tro?"

Dagens ordtak: "Vask, vask, så får du et smask." (jepp, jeg har vasket leiligheten i dag)

Jeg tagger: Hjerterdame, Serendipity Cat og Frøken Makeløs.

Det som skjer, det skjer

2008-10-01T21:57:00.006+02:00

"Du vet, hvis dette er Den Rette, så skal du være sammen med han resten av livet. Og da har du ingen grunn til å gå for fort inn i det."

Noen ganger sier jeg så mye lurt at jeg må sitere meg selv. Og noen ganger gir jeg råd til klienter som jeg egentlig trenger selv.

Dersom det finnes en mann til meg der ute, en jeg skal være sammen med resten av livet, da ser jeg ingen grunn til å stresse med å finne han. Da vil jeg heller nyte tiden jeg har igjen alene, og i all stillhet (sånn cirka hver søndag) glede meg til den dagen jeg vet at jeg har funnet han jeg har lett etter.

En premie og en ku

2008-09-30T20:44:00.004+02:00

Okei. Jeg har allerede vist at jeg har en side som liker å vinne. Og siden jeg nå er åpen om dette, koster det meg svært lite å "ta det helt ut".

For jeg fikk faktisk ingen premie inne hos Esquil. Det er tydeligvis ikke normale pallplasseringer i Den Gyldne Q, noe som jeg må si at skuffer meg litt. Men jeg vil helst unngå å være bitter og vonbråten, og har dermed tatt saken i egne hender.

Jeg har laget meg min egen premie. En helt utrolig stilig, bronsjefarget ku. Og det er helt tilfeldig at bronsje kan forveksles med gull, altså.

Møt Minimalistiske-Mildred:

Sånn.

Foruten at jeg fikk lage min egen premie, er dette en del av en Kuparade. Denne paraden har Tankespeil startet, og jeg syns det er litt morsomt. På en sånn nerdete og søt måte. Så derfor anbefaler jeg alle å lage sin egen lille ku. Så skal dere se vi får til en skikkelig parade etterhvert!

Veiet og funnet for lett

2008-09-28T18:08:00.004+02:00

Av en eller annen grunn blir jeg alltid trist når jeg går forbi dette vinduet:

Det er omtrent som når man ser marsvin selges til halv pris.

Forskjellige mennesker

2008-09-25T22:50:00.004+02:00

Av en eller annen grunn liker jeg å putte mennesker i kategorier. Ikke slik at det blir ekkelt eller ubehagelig, men som en måte å lettere kjenne igjen egenskaper hos et menneske. Jeg tenker for eksempel ofte at de som liker norsk/engelsk på skolen er sosiale, drømmende, ofte kunstneriske og følsomme. De som liker matte er organiserte, pragmatiske, smarte og problemløsende.

I dag satt jeg og en venninne i bilen. Vi kom til å snakke på at hun pleier å legge merke til tall når hun er ute på veien. Hun husker bilnummer, og setter sammen tallrekker mens hun sitter i kø. Og hun riktig storkoser seg med det. Jeg spurte om hun likte matte på skolen, og hun fortalte at hun faktisk pleide å være hjelpelærer i sin egen klasse.

Jeg, derimot, har aldri lagt merke til et eneste bilnummer. Tall er forvirrende for meg, og jeg prøver å holde meg unna dem. Men jeg drømmer meg vekk i vakre trær, fin himmel og herlig lyssetting. Jeg ser på menneskene inne i bilene, og lurer på hva de tenker på. Det er ingen hemmelighet at jeg elsket norsk på skolen.

Ser dere poenget? Matte møter norsk.

Og så tenker jeg på personlighetene våre. Hun er god på å gjøre det hun vil. Hun klarer å si nei dersom hun ikke ønsker noe, og står på det hun mener. Hun er smart. Jeg har alltid beundret at hun greier å være tydelig, klar og bestemt, samt at hun ser løsninger, heller enn problemer.

Og jeg tenker på meg. Jeg er en vag, vag, vag jente. Jeg klarer sjelden å stå på en mening i en argumentasjon, fordi jeg hele tiden ser hundrevis av sider ved en sak. Jeg har lett for å få kaos i hodet når det kommer problemer, og klarer ikke alltid å klarne opp nok til å se løsninger. Men jeg er kreativ, og jeg er følsom. Kanskje litt overfølsom.

Så langt, alt vel. Vi passer greit inn i beskrivelsen min av de forskjellige typene.

Men så er det alt som ikke stemmer. Vi er sosiale og omsorgsfulle begge to. Begge jobber i omsorgsyrker, begge er sterkt knyttet til familie og venner. Jeg er ekstremt opptatt av å ha det ryddig og organisert. Hun klarer å utsette husarbeid ganske lenge. Noen ganger er hun mye mer sosial enn meg, jeg trenger antagelig noe mer alenetid enn henne.

Vel, enhver teori har en svakhet. Man må ta høyde for at ikke alt stemmer, ikke sant?

Men jeg har lyst til å høre om det er flere som har tenkt på dette, og om det virker riktig for dere. Og da er blogg kjekt å ha.

Så: hva likte dere på skolen, og stemmer dette med egenskapene jeg har beskrevet her?

En takk

2008-09-25T00:11:00.005+02:00

Okei. Jeg har plutselig en ubeskrivelig trang til å skrive "oh my god" og "iiiiiiiih" i bloggen min. Det bekymrer meg. Jeg har lovet meg selv å aldri gjøre slikt.

Vel, det sier litt om hvordan slike kåringer kan forandre folk. For plutselig var det viktig for meg å komme blant topp 5, gitt. Og plutselig var det viktig for meg å ikke bare være nominert, men å komme på grei plassering blant de nominerte. Det var i grunn en ny (og ikke kjempe attraktiv) side av meg selv. Jeg som alltid har skrytt av at jeg er den type jente som er fornøyd når det blir uavgjort. Jeg mener alle kan føle seg som vinnere da.

Ja. Jeg kom altså på en fantastisk 3. plass. En ganske knepen en, men dog... jeg kom på pallen! Og det gjør meg lykkelig. Og litt gira. Også får jeg ikke til å legge meg før jeg får sagt takk til dere som stemte. Jeg er så ufattelig fornøyd! Jeg er rimelig sikker på at dere ikke kunne stemt på noen bedre, ihvertfall ikke hvis man måler utfra min lykkefølelse.

-

Så til alle de løftene jeg ga. Det er jo klart at jeg ikke kan bestemme over været i høst, eller hvem som vinner valget i USA. Og jeg må dessverre innse at jeg ikke kan bestemme over hvorvidt fangene på Ila får se porno heller.

Så jeg satser på at dere faller for søte/rare katter en gang til, og kan tilgi meg valgfusket. For å være på den sikre siden velger jeg en katt med genser. Ingen er vel så harde at de ikke smelter av det.

Også skal jeg love èn ting til. En ting jeg faktisk kan holde.

Jeg lover å ikke skrive så voldsomt mye om bloggkåringer mer. Det kan jo umulig være så interessant, mener jeg. Så jeg beklager de forestående maseinnleggene, og lover å finne på helt andre ting å skrive om fremover.

Spørsmål:

2008-09-23T19:25:00.003+02:00

I hvilken situasjon befinner jeg meg i?

Jeg har gjort meg pen i dag. Den fine rosa, blondetrusen min er tatt i bruk for første gang, og jeg har tatt på en kjole over. Jeg har skrubbet meg vakker, og det finnes knapt hår igjen på kroppen. Jeg lukter rent og godt.

Når vi møtes har jeg et sjenert blikk og et nervøst smil. Vi er begge litt beklemte, men han har kontroll over situasjonen. Han forsikrer meg om at det vil gå bra, han tar seg tid til å berolige fortvilte sukk og nervøs hiksting.

Jeg får lov til å være alene når jeg kler av meg. Veien bort til benken er ikke så lang da. Jeg hopper klønete opp, tar et dypt pust i magen, og gjør meg klar.

Og når jeg sprer bena kjennes det litt ekkelt. De tas for langt fra hverandre, jeg er tørr og jeg er ubeskyttet. Han glir inn med delvis makt. Jeg puster ikke så mye.

Jeg spør om alt ser ok ut, og han sier at alt ser veldig bra ut.

Også er det over.

Han sier han at vi sees om tre år. Og jeg sier at dersom jeg er flink sees vi om tre år, ja. Men dersom jeg ikke er flink, kan det hende vi sees tidligere.

Og jeg betaler 200 kroner og går.

----

Så, hva var dette?

Helt inne i flammene - den gyldne Q

2008-09-23T15:42:00.005+02:00

Ja, jeg bukker, nikker, neier, kliner og har stille sex med alle dere som stemte på meg i Den Gyldne Q forrige runde. Jeg er nemlig akkurat så takknemlig. Dere er gull.

Vel. Jeg har ikke tenkt å gi meg ved målstreken. Det er nemlig nå finalen begynner. Nå skal dere velge blant tjuefire av de aller beste bloggene jeg vet om, og dere skal velge klokt. Dere skal velge meg.

For å overbevise dere om dette har jeg flere metoder som kan benyttes.

Jeg kan gjøre som sist, og komme med løfter og trusler i skjønn harmoni.

Jeg kan bare true. Jeg kan true med å legge ned bloggen min, produsere et virus, eller jeg kan begynne å legge ut nakenbilder av meg selv dersom jeg ikke kommer blant de ti beste.

Eller jeg kan bare love. Jeg kan love gull, grønne skoger, melk og honning.

Men jeg har i grunn nok med å holde løftene fra forrige runde.

Så denne gangen sender jeg dere et tiggende blikk, blafrer litt med øyenvippene, smiler jomfruelig og ber dere være noen engler og gå inn til Esquil og legge igjen en kommentarstemme til meg der. Nå. Eller innen onsdag kveld.

Jeg ser omtrent sånn ut:

En gammel dame i en ung kvinnes kropp

2008-09-23T00:00:00.001+02:00

Forleden fant jeg meg selv i en engasjert diskusjon om hvorvidt renten går opp, hvor mye skatt man betaler nå om dagen, om vanskelighetene med grå hår og hårfarging, samt hvilken krem man bruker som best forebygger rynker.

Det er ikke overdrevet å si at jeg brått følte meg eldgammel. Jeg nærmer meg tross alt de 25 med stormskritt. Og det stresser meg kanskje litt.

Vel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, som vi gamle damer bruker å si.

Jeg presenterer her ti tegn på at jeg egentlig er urgammel:

1. Jeg rer opp sengen min hver dag.

2. Jeg vasker med grønnsåpe.

3. Jeg har Aloe Vera. Jeg bruker Aloe Vera. På alt.

4. Jeg er irritert på ungdommer. De er tiltaksløse, frekke og udugelige.

5. Jeg orker ikke å feste to dager på rad lenger.

6. Jeg får vondt i ryggen når jeg sitter for lenge.

7. Jeg har strikket to og et halvt skjerf hittil i år.

8. Jeg har plutselig begynt å tenke at folk er unge når de er 20.

9. Jeg elsker å sove ettermiddagslur.

10. En gang trodde en klient at jeg var i slutten av 30-årene.

Bonus:

11. Jeg har startet en gå-tur-gruppe med venninnene mine. Vi møtes en gang i uken for en to-timers tur i skog og mark. Og jeg kjeder meg ikke. Neida, jeg nyter den vakre naturen og de gode samtalene.

Lisensmann-Jon

2008-09-22T19:21:00.005+02:00

I dag har jeg hatt uventet besøk.

Han troppet opp utenfor leiligheten min, og ropte intet mindre enn to ganger før jeg hørte han. Jeg må innrømme at jeg syntes det var mystisk at en middelaldrende mann "ønsket å snakke med meg", så jeg spurte noe skeptisk hvem han var.

Og alle mine redsler manifesterte seg i det han svarte "jeg er fra NRK, lisensavdelingen".

Lisensmenn har alltid vært min store frykt. Skumle menn med mappe, som vil kreve inn penger av deg. Gjerne penger du skulle ha betalt i mange måneder/år, og som dermed kan ende opp som en sinnsvak gjeld. En gjeld som kan knuse deg i flere år fremover.

Jeg innbiller meg at lisensmenn er menn som egentlig ville bli torpedo når de ble store. Menn som ville skremme, få respekt og "være en av gutta". Men så var de ikke muskuløse nok, eller de tålte ikke blod, også måtte de jobbe i NRK. Og der er det ikke så mye respekt å få.

Så da bruker de all den energien de egentlig ville bruke til å knuse kneskåler på til å finne folk som meg. De setter all sin ære i å få inn ubetalte lisenser, og de pisker seg selv de kveldene de ikke har funnet lisenssnytere. Jeg innbiller meg at lisensmenn har liten tiss, og at de kompenserer ved å bruke makten de kjenner når de ser frykten til alle som hører "jeg jobber i NRK, lisensavdelingen."

Vel. Alle disse tankene suste i hodet mitt. Og jeg gjorde som enhver snill pike gjør. Jeg løp ned trappen, åpnet døren og var plaprete.

For jeg har en tendens til å skravle når jeg er vettskremt. Og når jeg vet at det er noe jeg ikke bør si, eventuelt noe jeg bør holde helt kjeft om, ja da sier jeg akkurat det. Jeg er verdens verste medkriminelle, for jeg kan ikke lyve hverken hvitt, grått eller sort.

Så jeg bablet i vei om at hun jeg bor med har betalt lisens. Ja, hun har faktisk alltid betalt lisens, og hun har da saktens sagt fra om at hun har flyttet med meg? Dessuten har hun akkurat betalt, vet jeg, så dette skal ikke være noe problem. Jeg hadde hele veien et trykk på henne, og dermed en klar undertone om at jeg selv aldri har nedverdiget meg til å betale slikt.

Han kunne opplyse meg om at han ikke hadde fått melding om noen flytting, og at vi måtte fylle ut flytteskjema. Også var han klar til å gå. Han var faktisk klar til å gå!

Jeg var sjokkert over å slippe så lett unna. Sjokkert, sier jeg dere. Så da spurte jeg like godt om vi ikke skulle få et straffegebyr? Jeg vet jo at lisensmenn pleier å dele ut slikt. Jeg bet meg litt i tungen etter det utsagnet.

Han ristet stille på hodet, og snudde ryggen til meg.

Så da sa jeg, som sant var, at sånne lisensmenn som han er skumle, og at det var derfor jeg spurte.

Nestemann i ilden - den gyldne Q

2008-09-20T14:37:00.006+02:00

Vel, hvis jeg ikke går videre så har jeg mye å skylde på (som ikke involverer egen middelmådig blogg). La meg gi dere noen eksempler: HvaHunSa, Mihoe, Gi et lite vink, Minneapolise, Iversen, LordX, Kristin, Iskwew og VIKfoto. Sånn bare for å nevne noen.

Det vil med andre ord ikke bli noe særlig nederlag å ikke gå videre. Men man gir ikke opp før man må, og jeg ber dere alle (ydmykt) om å stemme på meg her.

Her kommer løftene:
Hvis dere stemmer på meg, lover jeg at 2009 blir et godt år. Jeg lover at kirken aksepterer homofile, at innsatte ved Ila fengsel får usladdet pornografi, at Barack Obama vinner presidentvalget i USA og at vi får flere nye sesonger med Sex and The City. Jeg lover at høsten blir solrik og vakker, at vinteren blir snørik og kort, og at sommeren kommer raskere enn du hadde trodd. Og jeg lover at du får alt du ønsker deg til jul, at du finner det du leter etter, og at du får en happy ending til slutt.

Og her kommer kjedebrevskremselen:
Dersom dere ikke stemmer på meg vil det motsatte skje. Høsten blir regnfull og mørk, vinteren slapsete og lang. Sommeren kommer etter mange, mange, mange måneder, og når den kommer er den bare oppskrytt. Du vil få møkk til jul, du finner aldri det du leter etter og det kommer aldri flere sesonger av Sex and The City. Fangene på Ila får aldri se skikkelig porno, og presidenten i USA dør etter fem måneder av alderdom.

Så, som dere ser: det lønner seg å stemme på meg.

*bukker seg ut av scenen*

(Den Gylde Q finner dere hos Esquil, sånn cirka her.)

Høstdrakt

2008-09-18T23:43:00.004+02:00

Jeg kjørte forbi en skog i dag. Midt i skogen sto et tre som hadde tatt på seg høstfargene. Hun var strålende, glødende og fantastisk. Gul, oransje og rød. De andre var litt blasse og grønne.

Og jeg er helt sikker på at hun, den vakreste av de alle, følte seg overpyntet og ubehagelig annerledes enn de andre.

Litt sånn som når du kommer på fest i kjole, og alle de andre har på seg bukse.

Å være redd

2008-09-17T22:08:00.003+02:00

Hun tenker ikke så mye over det i begynnelsen. Det blir bare en del av hverdagen. Å lytte etter fottrinn bak seg, å passe på at døren er låst, å kjenne hjertet som hopper når hun hører lyder som ikke skal være der. Det blir en del av henne, dette å snu seg med jevne mellomrom, å passe på at ingen kan angripe henne bakfra. Hun ringer alltid hjem når hun går alene. Det er ikke lenger trygt å høre på musikk.

Det er først når hun skal sette ord på det at alt kommer frem.

"Jeg er så redd".

Og da kommer det. Frykten som har ligget på skuldrene den siste tiden. Det å ikke ville stå opp, å utsette dagen så lenge hun orker. Det å konstant puste med brystet, å aldri kjenne at magen får luft. Å alltid være så inderlig, forbanna redd.

Hun kjenner et sinne. Sinne over at et annet menneske har så mye makt over henne, at de kan bestemme at hun skal begynne å låse døren. Sinne over at de preger hverdagen hennes, preger det livet hun alltid har følt så trygt. Og hun kjenner motløshet. Hun frykter det ikke vil bli bedre, føler det for alltid vil være en del av henne. Og hun kjenner at verden ble snudd opp-ned, at dette er hennes første møte med ondskap.

Og hun skammer seg. Skammer seg for å vise seg så liten.

Men aller mest er hun redd. Redd, redd, redd.

Tårene. De ender til slutt i hundrevis av papirbiter.

En BigMac, takk

2008-09-15T00:00:00.006+02:00

Da Gud bestemte seg for å lage meg, tenkte han nok mest på at vi trenger noen vanlige, normale (og kanskje litt kjedelige) mennesker i verden. Ikke alle kan være vitenskapsmenn eller filosofer, tenkte han. Så han ville lage en kvinne som ikke er særlig oppsiktsvekkende, en kvinne som bare er helt ok. Medium, plain, omtrent akkurat som en medium BigMac-meny med Cola.

Jeg fikk høre at jeg burde jobbe med omsorg på barneskolen, og nå jobber jeg i et omsorgsyrke.

Jeg fikk høre at jeg var god i norsk, og nå skriver jeg en blogg.

Jeg er middels tykk, har kommunefarget hår og blå øyne.

Jeg kommer fra en familie på fem, og foreldrene mine er fortsatt gift.

Jeg har hatt medium store problemer i livet.

Favorittmaten min er pizza, og jeg spiser aldri frokost.

Jeg er redd for stor fart, høyder og insekter.

Jeg er avhengig av røyk.

Og jeg må alltid få 6-7 timers søvn om natten.

Jeg trøster meg med at jorden trenger sånne som meg også. Jeg skaper balanse. Alle kan ikke ta så stor plass, alle kan ikke finne opp maskiner, eller finne løsninger på spørsmål man har lurt på i flere år. Noen må faktisk gi rom til disse. Og jeg trives jo i mitt lille univers.

Jeg liker A4-livet mitt, jeg ville aldri ha reist fra det. Jeg drømmer ikke stort. Jeg blir glad av nyvasket sengetøy, regn mot ansiktet og lyden av fugler. Jeg trenger ikke mer enn et smil, litt latter og noen å snakke med. Noen ganger trenger jeg ikke annet enn meg selv.

Jeg vet ikke hva slike som meg kalles. Mennskefyll, kanskje. Akkurat som medium BigMac-meny med Cola kalles vomfyll.

Men noen ganger er det faktisk bare det man trenger.

Fem ting du ikke vil måtte si i sengen

2008-09-14T19:34:00.000+02:00

1. "Jeg trodde jeg var ferdig med mensen."

2. "Det går greit, jeg var egentlig litt sliten uansett."

3. "Au."

4. "Har det gått for deg?"

5. "Jeg heter ikke Janne."

Fem ting du ikke vil høre i sengen

2008-09-14T15:45:00.005+02:00

1. "Oi. Det var visst litt lenge siden sist. Beklager."

2. "Herregud, jeg blør!"

3. "Nå tror jeg de oppe også har sex."

4. "Det nytter ikke. Jeg er for full."

5. "Hva var det du sa du het igjen?"

Rett på

2008-09-11T19:58:00.002+02:00

Vi har flørtet bittelitt, men det slutter sånn cirka her:

Han: "Vet du hvor gammel jeg er?"
Jeg: "Nei, hvordan det? Er det en skrekkelig alder?"
Han: "Det spørs på hva en skrekkelig alder er, det."
Jeg: "Alt fra 35 og oppover."
Han: "Å."
Jeg: "Men hvor gammel er du da?!"
Han: "37. "

Ops.

Bare for å være grei

2008-09-08T21:06:00.003+02:00

Glugg.no virker da som et flott alternativ/tillegg til Bloggrevyen? Har hele bloggverden visst om dette stedet lenge, også har ingen sagt fra til meg?

Hvis tilfelle: beklager gammelt nytt. Hvis ikke: løp og kikk.

Det beste? Oversiktlig, enkelt og lekkert design, samt et system med toppsaker. Jeg ser stort potensiale i å finne nye blogger her.

Og jeg siterer: "I tillegg godtar vi ikke at det lenkes til sider som er rene affiliatesider, kun opprettet med det formål å generere provisjon på annonser – men vi godtar selvfølgelig at det er reklame på sidene det lenkes til – så lenge innholdet er unikt og ikke kun er skrevet for å markedsføre ett eller flere annonseprodukter."

Jeg pleier ikke å like slike begrensninger (etter et år på nettsted med en noe maktsyk sjef blir man litt lei). Problemet med slikt er at det finnes så mange gråsoner, og at det kan være vanskelig å vurdere hva en slik side er. Men jeg tror egentlig jeg kan trenge et slikt sted nå. Jeg begynner å bli litt lei av disse nåskaljegtjenesyktmyepenger-bloggene.

Også er det selvsagt ikke dumt at et av mine innlegg er toppsak. Det kan hende det påvirker meg.

Gammel frykt

2008-09-08T20:08:00.003+02:00

Etter å ha sett en forferdelig skummel dvd i går (eh.. "Jane Eyre", faktisk), ble jeg minnet om hvordan det er å være mørkredd. Jeg har egentlig ikke kjent ordentlig på den følelsen siden jeg var liten.

Da jeg var liten var jeg redd for det meste.

Min største frykt var brann. Jeg og søsteren min lå i timesvis og planla fluktrute ned fra andre etasje. Min mesterplan involverte et vindu, alle dyner, puter og bamser jeg hadde, og antagelig et brukket ben.

Om en fremmed mann, det var jo alltid en mann, skulle tilby meg sjokolade, skulle jeg skrike, sparke vedkommende på leggen, og løpe så fort jeg kunne.

Når jeg traff på gjenferd (jada) la jeg meg lydløst under dynen. Der holdt jeg pusten og gjorde meg flat. Jeg var ganske sikker på at dynen var et greit skjold mot den mørke verden.

Og dersom noen skulle være slemme mot meg kunne jeg løpe på do og gråte. Ikke sånn stille, vakker gråt, men hulking. Og litt vræling. Og kanskje et lite spark. Det funket hver gang. Den gangen han slemmeste på skolen brakk hårbøylen min i to var det taktikken min. Jeg ble kalt sippete, husker jeg.

Og i går opplevde jeg altså møte med gjenferd igjen. Jeg er fjorten år eldre enn sist jeg var redd for slikt, men jeg gjorde akkurat det samme. Jeg la meg så flatt jeg kunne under dynen, holdt pusten og forsøkte å tenke lyse tanker. Borte var alt jeg har lært om den åndelige verden. Borte var tanken på at eventuelle spøkelser kan være snille. Alt jeg hadde igjen var overflatisk pust og et ekstremt savn etter mamma.

Så da vet jeg hva som skjer dersom det blir brann her. Jeg ser det for meg, der jeg hopper ut til alle dyner, puter og bamser, mens brannstigen skinner fint i det fjerne. Følger jeg den gamle planen tar jeg meg ikke tid til å ta på meg klær heller, så det blir i så fall en helt naken dame som hopper ned i hagen. Det kan bli litt av et syn, egentlig.

Og skulle en stakkars beiler tilby meg konfekt blir det spark på leggen (kanskje i skrittet nå som jeg er eldre), et brøl og full gallop. Sånn frem til røykelungene mine klapper sammen, da.

Herlighet. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir om noen skulle knekke hårpynten min i to.

Nåtidens filosofi

2008-09-05T00:10:00.001+02:00

"Lykke er en reise, ikke et bestemmelsessted."
- Robin S. Sharma

En drøm

2008-09-04T20:04:00.007+02:00

De første gangene er han sliten. Han har ruset seg hardt en stund nå, og ventetiden har vært lang. Han går i skitne klær. Vi snakker sammen flere ganger. "Når begynte du å ruse deg?", spør jeg. "Når jeg var 12 begynte jeg å drikke alkohol", svarer han. "Når jeg var 16 tok jeg min første sprøyte. Det var trettende september, og jeg husker det så godt. Faren min hadde kastet meg ut etter at jeg hadde forsøkt å hindre han i slå moren min. Jeg hadde ingen andre steder å gå, så jeg gikk til en kamerat. Og han visste hva jeg trengte."

Han ser avstumpet ut. Dette er en historie han har fortalt mange ganger, han berøres ikke lenger av den selv.

Jeg spør om han har klart seg rusfri tidligere. Om han har noen erfaring som voksen og rusfri. Det har han ikke. Han har aldri helt visst hvordan han skulle greie det.

Men han er sliten nå. Han syns det er på tide å leve som de andre. Han tenker ikke på å være lykkelig, men han tenker på å være normal. Han vil bare ha det ok. Han vil ikke våkne syk, han vil ikke våkne med en panisk følelse, en viten om at han må ordne penger og dop. Fort. Han er lei av skamfølelsen over alt han har gjort, lei av dårlig samvittighet ovenfor familie og venner. Lei av det triste og mørke i livet.

Vi snakker om drømmer. Han har noen, men han syns det er vanskelig å si dem høyt. Han tør ikke si at han skal bli rusfri, da føler han at han forplikter seg for mye. Han vil ikke skuffe noen, og han vil aller helst ikke skuffe seg selv. Vi graver litt, og finner ut at han ønsker seg nyktre venner, en fritidsinteresse, en jobb og en kjæreste. "Mange sier at A4-liv er kjedelig", sier han. "Men for meg er det drømmen."

Så går det en stund. Det går opp og ned. Noen ganger kommer han så ruset at han må gå igjen. Andre ganger er han helt fin. Han snakker optimistisk om alt som skjer i livet hans om dagen. Han føler det begynner å ordne seg litt nå.

Sommerferien kommer. Jeg er bekymret over manglende oppfølging, men forsøker å la være å tenke på det. Han må klare seg selv.

Og som et trylleslag greier han det. Sommeren, som pleier å være den vanskeligste tiden. Han koser seg med fisketurer, familie og sol. Og han kommer smilende på neste samtale. Brun. "Hvordan har du hatt det?", spør jeg. "Ganske perfekt", svarer han. Han slår meg kameratslig på skulderen. "Dette har vært den beste sommeren jeg noensinne har hatt."

Og jeg slås av en ekstrem lykke. Så heldig jeg er som får se at drømmer går i oppfyllelse.

Hun som går alene i gymmen

2008-09-01T20:00:00.003+02:00

Du gikk alene, helt bakerst.

Gjengen foran deg enset deg ikke. De tullet og flørtet, og de merket ikke at du nærmet deg dem. Jeg kunne se at du sakket farten, at du ikke ønsket å ta de igjen. De gikk i trange topper og ettersittende bukser. Du gikk i en utvasket joggebukse og en t-skjorte som skjulte kroppen din.

Du så ikke meg. Jeg forsøkte å smile betryggende til deg i det du ikke kunne unngå å ta dem igjen. Vi hørte de hyle og skråle, begge to. Vi la begge merke til at de ikke brydde seg om deg.

Og jeg hadde så lyst til å si det til deg.

Jeg hadde lyst til gå ved siden av deg tilbake til skolen. Jeg ville si at dette blir bedre. Jeg ville trekke deg til siden, og fortelle deg at du kanskje ikke har den beste tiden nå, men at det vil endre seg. Du vil finne mennesker som er lik deg. Du vil komme til et punkt hvor du ikke bryr deg om hva de synes, men heller omfavner det som gjør deg annerledes. En gang vil du like deg selv, og du vil se at du er vakker.Og du vil finne andre som synes det samme, det lover jeg deg. En gang er kanskje ikke nå. Det er sjelden på ungdomsskolen. Men det kommer. Jeg lover deg at det kommer.

Jeg ville peke på håret ditt, munnen din, øynene dine, og jeg ville si at du er nydelig. At du er mye mer enn de jentene. At du er så inderlig mye mer.

Også skulle vi gå sammen til skolen, og du skulle aldri føle deg ensom igjen.

Tre ting jeg ikke kan leve uten

2008-08-28T22:32:00.005+02:00

Jeg kommer aldri til å bli en av blonde-lokker-lange-sorte-øyenvipper-og-trutemunn-bloggerne. For det første er jeg altfor lite opptatt av sminke, for det andre bryr jeg meg lite om hva som er moteriktig. Men det betyr ikke at jeg ikke liker å se ok ut. Og der har jeg noe å dele med dere. Jeg har nemlig tips. Tre tips til et bedre, enklere og mer behagelig liv. Ved hjelp av produkter. Jeg som mener det indre teller mest, at lykke ikke kan kjøpes med penger og at folk som blogger om slike produkter er irriterende. Så mye for prinsipper.

Vel. Her er min liste over tre ting jeg ikke kan leve uten:

1. Mary Kay.
Mary Kay er en klassisk homeparty-felle. Det begynte med at en venninne ville prøveselge litt, og at vi stelte i stand en hyggelig venninnekveld. En venninnekveld som inneholdt litt prøving av sminke, renseprodukter og annet fjas. Jeg kom med innstillingen om å bruke 500,-, og endte med å bruke 2000,-. Og det er de beste 2000 kronene jeg noensinne har brukt. Det aller vakreste er renseproduktene. Fra å ha en hud som insisterte på kviser rundt alle store dager, har jeg nå ren hud. Jeg føler meg frisk og fin, og folk kan fokusere på mine vakre øyne i stedet for store sår på nesen. Og, joda, det ble verre før det ble bedre, men så ble det jammen bra. Og nettop fordi det er litt dyrt bruker man det regelmessig. Og nettop fordi man merker at det virker slutter man aldri.

2. Efi-barberhøvel.
Egentlig trodde jeg dette var noe tull. At det var en sånn ting man fristes til å prøve, for så å glemme å melde seg ut av klubben. Men, neida. Det er bare verdens enkleste barberhøvel! Høvelen har innebygd såpe og Aloe Vera, og min hud har blitt nuppefri. Den funker faktisk ganske godt på bikinilinjen også, ihvertfall så lenge man har nok såpe igjen (ellers er det litt vondt, egentlig). Og det går jo så fort! To sekunder i dusjen, så er man like myk som en babyrumpe. Et pluss er at det er billig og enkelt. Man får automatisk tilsendt nye blader i posten, og så er det bare å betale regningen og løpe i dusjen.

3. Palmolive-såpe.
Bare fordi den skummer og lukter godt.

Usagte tanker

2008-08-26T23:39:00.001+02:00

Du sier at jeg har et mystisk smil. Du sier at det virker som om jeg tenker på noe hemmelig, at det er noe jeg ikke forteller deg. Jeg ler av det, mens jeg later som at jeg er enkel. Later som at jeg bare tenker på filmen vi så, musikken vi hørte, eller menneskene vi møtte.

Jeg ser på hvor vakker du er i sengen min, hvor fint kroppen din passer med min, hvordan den hvite huden din er på lakenet mitt, og hvordan ryggen din ser ut. Jeg tenker på hvor mye jeg har lyst til å stryke på deg, på kyssene vi har hatt, og på kyssene jeg har lyst til å ha. Jeg lurer på hvordan du syns jeg ser ut når jeg ligger, hva du egentlig føler for meg og om du syns jeg er god til å kysse. Jeg funderer på hva de andre tenker om oss, om du er stolt av meg, og om du ønsker noe mer enn bare en seng. Og jeg spør meg selv om det er mulig å bli betatt av noen så fort, og uten egentlig å kjenne deg.

Og da blir jeg bare et lite smil.

Et alternativt kompliment

2008-08-26T15:58:00.008+02:00

"Jeg liker så godt å snakke med deg. Du er liksom så rolig og behagelig. Du er egentlig like bra som et par Sobril, du!"

(fra en angstfylt og pilleelskende klient)

En fornærmelse og en nerd i forbifarten

2008-08-26T07:45:00.002+02:00

Hun: "Hei! Jeg kjente deg nesten ikke igjen, jeg!"
Jeg: "Nei, jeg skjønte det. Har på meg solbriller, vet du..."
Hun: "Ja, du var penere med solbriller."
Jeg: "Ehm... joda, forskning viser jo at mennesker blir mer tiltrekkende med solbriller."

*mumle*

Søren, at det regner i dag. Jeg burde tydeligvis gått med solbriller hele tiden.

Et forsøk på å få svaret man vil ha

2008-08-24T19:21:00.003+02:00

Okei. Det viste seg at jeg tapte ganske greit på spørsmålet om hvordan man definerer sex. Det har kommet inn 48 stemmer (en del av meg skulle ønske et par til kunne slenge seg på, så hadde vi fått et rundt tall), hvorav bare 11 mener at sex er penetrering. 37 mener sex er munnsex og runking også.

Så det var en smell. Som følge av dette dro jeg på Venninneråd. Rådet ga meg et tips om hvordan jeg egentlig skulle formulert spørsmålet. På denne måten vil de fleste forstå spørsmålet til min fordel.

Og jeg er ikke bedre enn at jeg prøver.

Stem i vei!

Fine ting jeg har sett i sommer

2008-08-22T23:58:00.008+02:00

En blomst stukket i porten inn til gravplassen.

Utsikt til Gamledager.

Piggete, men vennlige blomster.

En boks.

... og sauer som hvisker hemmeligheter til hverandre.

(klikk på bildene for en ganske diger versjon)

Definisjon av sex

2008-08-20T22:28:00.004+02:00

Jeg og noen venninner er litt uenige i hvordan man skal definere sex. Noen mener sex er all intim kroppskontakt, andre mener sex bare er penetrering. For enkelte kan denne definisjonen faktisk være forskjellen på "litt løs" og "promiskuøs". Så det er litt ok om noen har lyst til å hjelpe til:

For lenge siden

2008-08-19T23:09:00.002+02:00

Du ligger i sengen min. Vi har ikke andre steder å være, og det er helt greit. Det er lettere å holde om hverandre slik. Du holdt meg i hånden gjennom byen. Så godt å vite at du ikke var sjenert, at du vil vise oss.

Nå er du der, og vi snakker ikke lenger. Vi veksler små smil og blikk, men det er ikke ord lenger. Nå er det kroppene som skal bli kjent. Jeg kysser deg på halsen, merker gåsehud og tyngre pust. Jeg legger hendene på kinnet, rører ved nese og øyenbryn. Tar på kragebenet, det er perfekt. Magen din er varm, jeg finner en grop som passer til hånden min. Du har fått meg til å leke puslespill igjen. Det er et godt tegn. Jeg har ikke gjort det på lenge. Ingen har vært slik. Du leker med håret mitt, sier at det er fint. Jeg trenger bare å smile, ord er ikke det viktigste. Og vi kysser. Myke og harde, det er som å danse. Vi finner takten med dansende tunger.

Det er stille i rommet. Vi har ikke mye lys på, bare akkurat nok til at vi kan se. Jeg skjuler ikke kroppen min, du skal få se. Du skal få møte hele meg i kveld. Det er godt å ikke tenke så mye. Du får meg til å glemme. Glemme at vi ikke kjenner hverandre, at vi kanskje aldri skal bli kjent. Timene går så fort. Jeg sovner i armene dine, du holder rundt meg hele tiden.

Jeg angrer på at jeg sov.

Glen Hansard og Markèta Irolovà med "Falling Slowly"

2008-08-19T19:55:00.003+02:00

Hvis du er som meg, så lar du være å trykke på videoer som postes i blogger. Det tar liksom så lang tid, det er sjelden det er noe bra der, og man har ikke alltid tålmodighet til slikt. Det har jeg full forståelse for. Men jeg vil allikevel at du skal gi akkurat denne et forsøk.

Jeg lover at du ikke kaster bort tiden din, sangen er vakker. Den er fra filmen "Once".

Som filmkritikerne pleier å si: "om du skal se èn film i år, se denne!" Jeg mener det. "Mamma Mia!" var morsom, joda.. men "Once" slår den mange ganger. Det er en sånn film som får deg til å sitte igjen til rulleteksten er helt ferdig (og det var ikke bare fordi jeg hadde en lekker gutt ved siden av meg), en film som gjør det helt rart å komme ut i virkeligheten igjen.

Gi den et forsøk.

Om at menn ikke liker kvinner som tar initiativ...?

2008-08-17T16:22:00.004+02:00

Når man leser for mye selvhjelpsbøker kan man ende opp som ganske forvirret.

Den siste tiden har jeg pløyd igjennom en god del bøker om kjærlighet, sex og samliv. Jeg har slukt "Hot Sex" og "Hot Love" av Tracy Cox, lest mistenksomt gjennom "Han er faktisk ikke interessert" av Berhendt og Tuccillo og nå lærer jeg hvordan jeg skal bli en mesterlig elskerinne gjennom "Sex, ja takk" av Gro Isachsen.

Og det er mye å lære av slike bøker. Kanskje aller mest om hvordan man bør se på seg selv (som en herlig kvinne han er heldig om han får tak i), hva man bør forvente (en mann som forguder deg og alt du rører ved) og hva man bør droppe (tanker om hvordan man ser ut i sengen).

Men det er èn ting jeg stadig konfronteres med. I de aller fleste bøkene nevnes det nemlig at de fleste menn ikke liker at damene tar det første initiativet (spørre om en date, telefon etter den første daten osv.). Det har noe med jaktinstinkt å gjøre, antagelig. Samtlige bøker er ganske entydige i forhold til at kvinner aldri, aldri, aldri skal ta den første kontakten (foruten heftig flørting og usagte signaler, selvsagt).

Egentlig er det greit for meg at mannen kan ta styringen. På den måten fritas jeg for mye ansvar, og jeg slipper eventuelle avslag. Det er tross alt enklere å vente på en telefon enn å faktisk ta den. Men jeg liker ikke tanken på at det er et skikkelig fy-fy. For jeg har jo faktisk sendt sms først noen ganger (det er jo ikke alltid så lett å sitte og vente). Og da er det jo kjipt å finne ut at det tydeligvis er en universell regel at man ikke gjør slikt.

Jeg spurte forøvrig et par gutter hva de syntes, og de mente at damene er altfor passive. De kunne gjerne tenke seg at de tok mer initiativ, og at de ikke var så kalde og ventende hele tiden. De så tydeligvis ikke noe problem i at en dame tok initiativ, kontroll og kontakt.

Så da gjenstår det dere. Hva tenker dere???

Det beste med å være samboer...

2008-08-16T14:27:00.003+02:00

Dere vet jeg har flyttet, men vet dere at jeg har fått en samboer med på kjøpet? Vel, dere kan slutte å måpe. Jeg har ikke endret sivilstatus, den står som alltid på singel. Men jeg har altså flyttet sammen med en venninne. Kanskje ikke det de fleste 24-åringer gjør nå til dags, de prøver vel heller å finne seg en passende ektemann og fremtidig pappa, men så er vi jo heller ikke som andre. Vi er nemlig supersingle. Flotte damer som klarer seg flott alene, og som er minst like fabolous som jentene i "Sex and the City". Og slik skal det forbli en stund. Avtalen er at ingen av oss skal finne den store kjærligheten på lengelengelengelengelenge. Dette er nemlig tiden for kjønnssykdommer, alkoholisme og generell løsaktig oppførsel. Vi skal bytte mannfolk like ofte som vi bytter truser, og vi skal drikke øl til frokost. Nå skal det leves! Eller noe slikt.

Vel. Vi er kanskje ikke så kule. Men jeg har ihvertfall, etter to ukers samboerskap, funnet ut at det er fryktelig hyggelig å være to. Og siden jeg har skrevet flere hundre lister over hvor deilig det er å være en, er det på tide å veie det hele opp med listen over "det beste med å være samboer":

1. Jeg kan rope "hei" når jeg kommer inn døra, for så å få et "hallo" tilbake.

2. Søndagskveldene er ikke lenger sånne ensomme, vonde kvelder. For nå har vi hverandre.

3. Jeg er som kjent ikke så glad i middager. Men når jeg ser medbeboeren min lage seg mat, så blir jeg jammen litt sulten... og dermed spiser jeg middag, noe som helt sikkert er sunt.

4. Jeg har noen som hører på at jeg beskriver i detalj alt som har skjedd i løpet av en dag. Tenk, for en heldig samboer jeg har.

5. Jeg har ikke sett noen edderkopper her enda, (bankibordet) men jeg vet at dersom jeg finner en så har jeg edderkoppdreper i samme leilighet.

6. Det blir vanskeligere å sluntre unna vask. Nå må man ta hensyn til flere enn seg selv, og dermed er leiligheten skinnende ren og rimelig ryddig til enhver tid.

7. Jeg trenger ikke være redd om kvelden. Hvis det kommer et spøkelse kan jeg bare rope, så vil samboeren min være der ganske kjapt (håper jeg).

8. Jeg bor nå i en selvskreven forspielbolig. Jeg elsker å ha forspiel.

9. Om jeg mot formodning skulle ha kjærlighetssorg, så er trøsten bare ti skritt unna.

10. Jeg er på en måte en del av et "vi". Type: "trenger vi ny såpe på badet?" eller "vi lurer på om dere har lyst til å finne på noe i kveld?". Det kjennes ikke så værst ut.

Sånn. Da kan dere bare løpe ut, finne en venninne, finne en bolig i sentrum av byen, bestille flyttehjelp og åpne en flaske vin mens dere feirer samboerskapet. Det anbefales!

Tilbake

2008-08-15T18:53:00.003+02:00

Det er ytterst få som har sendt bekymrede mailer (bare èn, faktisk), og enda mindre som har skreket at de har savnet meg mens de har knyttet nevene mot månen (ingen, faktisk). Men jeg vil allikevel påpeke at jeg er tilbake. Ja, for jeg har vært borte en stund. Enkelte har kanskje tenkt det har vært en vel lang sommerferie, men det stemmer ikke. Jeg har nemlig hatt den store flyttingen, og i tro flytteånd går det aldri bra i forhold til internett. Hver gang jeg har flyttet har jeg endt opp med store internettabstinenser, denne gangen intet unntak. Man kan si hva man vil om Telenor, men de prioriterer ihvertfall ikke snille piker.

Men nå er jeg altså her. Og akkurat som pinlig taushet i det virkelig livet er det vanskelig å bryte stillheten. Man føler liksom at det bør være noe viktig.

Så jeg gjør som jeg alltid gjør, plaprer:

1. Jeg har vært på en erotisk butikk i Sverige.
2. Det ser ut til at jeg ikke er arbeidsledig i oktober allikevel.
3. Jeg har et kamera som er fullt av bilder fra sommeren. Mange er påtenkt facebook og litt er påtenkt blogg.
4. Jeg har blitt sjarmert av Steve Carell, av alle folk. Han er søt.
5. Jeg har datet og så ikke datet allikevel igjen.
6. Jeg har skrevet sippete kjærlighetsinnlegg, og jeg er litt glad jeg ikke hadde internett i den perioden slik at det aldri ble publisert.
7. Jeg har gjort hagearbeid helt frivillig.
8. Jeg har fått king size seng. Og det er den nye sjekkelinjen min.

Og med det forsvinner jeg ridende ut i horisonten med et "I'll be back", som en stor gluping sa en gang.

Dette er faktisk ikke bloggpåfyll...

2008-07-24T23:47:00.005+02:00

... det er bare et helt nydelig kort jeg fant på Postsecret, og som det er dumt om noen skulle gå glipp av:

Etter hele fire dager uten internett har jeg savnet bloggverden stort. Det var derfor en glede å finne dette postkortet på en av de mange uleste blogginnleggene som ventet.

Det er nemlig akkurat slik jeg ønsker at min kommende husbond skal være. En som liker alle mine feil og mangler, både på innsiden og utsiden. Og som skriver det på et postkort.

Han kan forøvrig slenge på at han elsker at jeg røyker som en svamp, at jeg har arr på huden og at jeg aldri blir helt gyldenbrun.

Å ikke ville sove

2008-07-20T01:01:00.003+02:00

Akkurat nå vil jeg heller drømme i våken tilstand.

Det er en blanding av hva som har skjedd, og hva som kan skje. Hendene og kyssene er slik de var, tryggheten og selvsikkerheten er slik jeg ønsker.

Han holder rundt meg, akkurat sånn jeg liker det. Jeg er beskyttet mot alt i disse armene. Kyssene er følelser. Vi snakker lett, han forteller meg små ting jeg ikke vet, jeg snakker om de store tingene jeg føler. Han synes ikke jeg er kjedelig, jeg synes ikke han er skremmende.

Noen ganger sitter vi bare stille sammen, kanskje han stryker håret mitt bak øret eller han holder meg på halsen.

Og han er en jeg kan se rett i øynene, en som tåler å se hele meg. Jeg kan stå der naken, og han vil fortsatt elske meg.

Vi flettes sammen, denne drømmemannen og meg. Vi blir til ett, og jeg trenger aldri være redd for at vi skal miste hverandre. Jeg blir trygg på at det er riktig, på at vi vil vare. Og jeg glemmer tanker om at jeg ikke er skapt for monogami eller forhold. Jeg glemmer redselen for å bli såret, eller redselen for at han skal bli lei av meg.

Og han trenger aldri å dra. Og jeg trenger aldri å ligge alene i sengen min igjen.

Feriemodus

2008-07-19T11:11:00.001+02:00

Endelig kom ferien til meg også! Jeg kommer ikke til å kutte ut å skrive her, men i tilfelle det går noe lang tid mellom innleggene gir jeg dere følgende gave:

Sia - Breathe me.

Det er verdens nydeligste sang. Jeg har den på repeat og den surrer rundt i hodet mitt selv når jeg ikke har mulighet til å virkelig høre den. De av dere som har sett Six Feet Under vet at man automatisk får tårer i øynene også.

Vel. De som lurer på ferieplanene skal få vite at jeg reiser til Lillehammer i dag, Nordfjordeid (huhei) på søndag, også venter enda litt tid i Lillehammer og Fredrikstad etterpå. Tre uker kommer til å gå fort, så jeg har tenkt å nyte dagene time for time.

Jeg skulle forresten gjerne hatt noen gode idèer på hva en familie kan gjøre i Nordfjordeid, men jeg har en følelse av at det er litt vanskeligere enn tips om Trondheim?

Hasta la vista, baby! (eller hva man sier)

Et meme

2008-07-18T22:05:00.004+02:00

Esquil har tagget meg, og jeg er en veloppdragen pike som ikke vet å si nei (selv om jeg frykter dette vil ta lang tid).

Så. Here goes.

Hvilken post i bloggen din er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?
En gang i skuddåret får jeg rett oppunder 30 kommentarer. En gang har jeg fått akkurat 30, og det er, ikke uventet, innlegget hvor jeg ønsker en date. Jeg regner med det er nysgjerrighet, en litt blogghoreoverskrift og det faktum at jeg er en drømmedate som gjør kommentarene.

Hvilken post i bloggen var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?
Jeg ble egentlig overrasket den første gangen noen utenom de jeg kjente kommenterte. Hadde aldri trodd jeg skulle få kommentarer fra "fremmede". Min første ukjente kommentator var LordX, noe jeg følte var ganske greit.

Hvilken post i bloggen ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?
Dette forutsetter at man faktisk skriver noe som statsministeren burde lese. Noe han kunne gjøre noe med, på en måte. Og dere vet at dette ikke er en slik blogg. Jeg har da vel aldri skrevet noe politisk i mitt liv. Men om han skulle lese noe måtte det blitt denne eller denne. Da kunne han kanskje gitt noe mer ressurser til rusomsorgen, evntuelt ikke kuttet ut noe.

Hvilken post i bloggen ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?
Hvis han vil ha en oppskrift for å sjarmere meg kan han jo ta en titt her. Det er en gammel liste, men enkelte av punktene består fortsatt. Vil han lære om meg (på godt og vondt) kan han kikke her, eller han kan kikke på smaken min her.

Hvilken post i bloggen har best bilder av deg selv?
Jeg liker at folk kan se de nyeste bildene av meg, fordi det er de jeg føler er mest ekte. Dere finner det nyeste i posten om Trondheim.

Hvilken post i bloggen har de beste kommentarene?
Jeg elsker alle kommentarene mine! De som brenner seg mest fast er de som skriver at de blir berørte av det jeg skriver.

Hvilken post i bloggen har kommentar fra den mest kjente personen?
Ingen kjendis har skrevet kommentar her, gitt.

Hvilken post i bloggen ligger på toppunktet i leseutviklingen?
Jeg fikset meg statcounter for ikke så lenge siden, så jeg er ikke helt kjent med dette... men det ser ut til at Trondheim-posten ligger øverst nå. Regner med det er fordi det er bilder av tre superhotte damer der.

Hvilken post i bloggen blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?
Det er mistenkelig mange som søker på mirakel+blog. Det gjør meg litt redd for at jeg er enda mindre anonym enn jeg tror (joda, jeg prøver ikke å være anonym, men helt greit at kommende svigerforeldre ikke leser her).

Ellers er flere interesserte i intimpiercing, Derren Brown, edderkopper, jobbintervjuer og kløfter.

Hvilken post i bloggen er mest undervurdert?
Øh. Jeg er en av disse som føler meg vurdert til akkurat den jeg er. Hverken over eller under.

Hvem tagger du?
Sorgenfri og Confiteor.

Hvordan Trondheim setter seg i hjertet ditt

2008-07-16T12:30:00.002+02:00

Du reiser med gode venner...

(fra venstre: Confiteor, meg og Marit)

Du gjør uvante ting...

Du unner deg litt luksus...

Du ser steder du ikke har sett før...

Du møter mennesker du ikke har møtt før...

Og du nyter friheten...

Nidarosdommen var like storslagent som jeg hadde trodd, byen var enda bedre. Trondheim, jeg kommer tilbake.

Flytting

2008-07-03T20:27:00.004+02:00

Siden jeg alltid er ute i god tid har jeg begynt å pakke ned leiligheten min. Joda, det er en måned til jeg skal flytte, men det er aldri dumt å begynne tidlig.

Å ha pappeskene fremme igjen får meg til å tenke på sist gang jeg flyttet. Det er akkurat to år og to måneder siden nå. Jeg sto i leiligheten jeg hadde delt med min store kjærlighet. Leiligheten hadde fargene vi hadde valgt, møblene vi hadde kjøpt sammen og fremtiden vår satt i veggene.

Rundt meg svinset hunden min, jeg trodde fortsatt at jeg skulle ha han da. Jeg pakket så fort, husker jeg. Som at jeg hadde dårlig tid. Og det hadde jeg jo. Det hadde vært slutt i flere måneder, jeg hadde brukt lang tid på å finne ny leilighet. Jeg kan ikke huske at jeg gråt, men det gjorde jeg nok. Såvidt jeg vet gråt jeg hele tiden de første månedene.

Ingen av oss likte tanken på at jeg skulle flytte. Han hadde dårlig samvittighet, og var nok ikke riktig sikker på valget sitt. Jeg ville bare ha ham, ingen andre. Men jeg hadde bestemt meg for å vente, jeg hadde en plan. Jeg skulle vente et år, så skulle han nok komme tilbake. Han trodde kanskje han trengte noe slik selv også, sa han. Han håpet dette bare var en pause, at det ikke ville vare evig.

Jeg brydde meg ikke om at han hadde ny kjæreste da, og det gjorde vel egentlig ikke han heller.

Men så fant jeg leilighet. Han var med når jeg fant den. Satt i bilen og ventet hele den timen det tok. Og han holdt meg når jeg gråt, også når han forsto at det var av glede. Og vi fikk det plutselig så fint sammen. Vi holdt hender, flørtet og tullet. Han hjalp meg å finne nye møbler, og kjøpte to lilla puter til soverommet mitt. Når vi var inne i leiligheten for første gang gnistret det mellom oss, jeg kjente det helt inn i magen.

Jeg husker at jeg lå på sengen min i den nye leiligheten. Han sto over meg, og vi klemte hardt. Det lå mye i luften, og det var tydelig at han måtte kjempe med seg selv. Jeg var litt lykkelig akkurat da. For da trodde jeg helt sikkert at han kom til å finne tilbake til meg.

Og uten at jeg visste det var det avskjeden vår. Et år kom og gikk, men han kom aldri tilbake. Jeg sluttet å vente.

Nå pakker jeg ned denne leiligheten. Stedet som har betydd så utrolig mye for meg. Singelleiligheten min, kaller jeg den. Her har jeg bodd i to år. To år uten kjæreste, to år med gjenvunnet selvstendighet. Og kanskje litt personlighet.

Jeg er ikke den jenta som flyttet inn lenger. Jeg går ikke med et hull i magen og venter på han som gjorde det slutt. Jeg har skrudd inn skruer selv, satt sammen et stuebord (med god hjelp av søster) og jeg har montert en lampe selv. Jeg har nytt mitt eget selskap, og jeg har sakte, men sikkert, glemt han.

Den nye leiligheten har nye muligheter. Nå skal jeg gå fra aleneboer til samboer igjen, om enn med en venninne. Vi skal være single sammen, og vi skal bo i byen. Og jeg skal fortsette selvstendigheten min, og jeg skal være meg selv.

Og selv om pappeskene gjør meg litt vemodig, er jeg glad jeg er kommet hit.

Trondheim

2008-07-01T19:53:00.008+02:00

Så, jeg reiser til Trondheim neste helg. Fly og hotell er bestilt, venner har lovet sin deltakelse og jeg har allerede planlagt de fleste antrekk. Jentetur til bartebyen, faktisk. Det må bli stas.

Vel, siden dette er mitt aller første møte med Trondheim trenger jeg noen tips. Det er allerede planlagt et besøk i Nidarosdomen, en gåtur over den røde broen og besøk på så mange restauranter og puber vi rekker.

Men jeg vil høre med dere som kjenner byen. Hvilke steder må man være? Har dere et typisk "har-du-ikke-vært-der-kan-du-ikke-si-du-har-sett-Trondheim"-sted? Kanskje en cafè, butikk, et museum? Eller kanskje du vet om en lekker mann jeg kan sikle på?

Som takk for eventuell deltakelse kommer jeg til å legge ut bilder av eventyret når den tid kommer. Men, then again, bilder kommer antageligvis uansett, uavhengig om jeg får svar eller ikke.

10 dager igjen, and counting....

Lekre mannfolk

2008-06-26T23:01:00.012+02:00

Jeg har funnet en til som må på listen min. Den listen som gir meg utroskapsrabatt om jeg skulle være så heldig å få sjans mens jeg er i et forhold, vet dere. Den heldige er:

Lekre, fine, badguygonegoodguy, Sturla Berg-Johansen. Nam.

Listen i sin helhet finnes et eller annet sted i bloggen. Men jeg gir dere den enda en gang, jeg. I revidert form. Man kan ikke få nok av slikt.

Den søte og sjarmerende Harald Rønneberg har en stabil og verdig plass:

Og Orlando Bloom som Legolas er smidig og vakker. Som alltid.

Jaquin Phoenix som Jhonny Cash glemmer jeg aldri. Han er rett og slett bare hot.

Og Taylor Hanson har en spesiell plass i hjertet mitt. Det virker kanskje litt barnerov å velge dette bildet? Vel, det var den Taylor jeg kjente og elsket. På internett kalte jeg meg IWantTaylorNow, husker jeg. Høhø.

Å, jesus... Jeg har nevnt det før, men Mads Mikkelsen - en sexgud.

Jeg kaller han bare Nathan Scott, men han heter egentlig James Lafferty. Uansett navn, han er superfin! Han har et sånn lurt glimt i øyet som alltid får meg til å fnise litt.

Jeg drømmer litt om å være Hayley i "One tree Hill", merker jeg.

Selv om Nathan er favoritten er ikke akkurat Lucas (Chad Michael Murray) stygg heller. Er det rart jeg elsker den serien?

Han er kanskje homofil i "Six Feet Under", men jeg liker det mørke og mystiske ved Michael C. Hall aka. David.

Og da er jeg tom for menn. Men det er en imponerende gjeng. Litt snille vs. slemme, syns jeg.

Så. Da er det deres tur til å lage liste!

Hjem

2008-06-25T17:29:00.002+02:00

Jeg var på toget på vei til Lillehammer. Turen ble bestemt dagen før. Morfaren min var innlagt på sykehus igjen. Det så ikke bra ut, sa de. Dagen før var han blitt blå på leppene, pustet dårlig og var ikke mulig å få kontakt med. Jeg syns ikke det var vanskelig å reise hjem, men jeg gruet meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle møte.

Toget var fullt, det var varmt og jeg fant ingen plass å sitte. Det var folk overalt, og så altfor liten plass. Jeg slukte en sjokolade mens jeg sto. Sto lent inntil bagen min og tok store biter. Håpet at ingen så hvordan jeg svelget den hel. Jeg hadde spist så lite hele dagen.

Jeg sendte sms til mamma. Sa at jeg rakk toget, at jeg rakk å bli med til sykehuset. Hun syntes det var bra. Nå skulle vi dra dit med en gang jeg kom frem. Jeg visste at de ville vente, at vi skulle hente mormor. Men jeg visste ikke hvem som ville ligge i sykehussengen. Ville det være morfar, den stille og trygge mannen han alltid har vært? Eller ville det være den nye, den som gråter, som er syk og dårlig? Dette er den andre turen jeg tar hjem som er slik, tenkte jeg. Det er andre gangen jeg drar hjem fordi jeg tror han skal dø.

Og plustelig ble jeg kvalm. Jeg var sikker på at jeg kom til å kaste opp, og så meg om etter doen. Den var der, men det sto en haug med folk mellom oss. Jeg satte meg ned på huk og åpnet jakken. Det ble jo så varmt også. Høytalleren sa at vi nærmet oss Lillestrøm. Flere begynte å røre på seg, det var mange som skulle av. Så jeg reiste meg.

Familien min er annerledes nå. Vi har alltid vært heldige, vi. Lite død og lite sykdom, mye glede og mye latter. Nå er morfar syk. Han har vært det i nesten et år nå, og ingen klarer å tenke på annet, ingen klarer å bry seg om annet. Alt blir så lite, og man kan føle seg litt alene oppe i det. De fleste liker å si at det er naturlig, at det er livets gang. Vi vet det, alle sammen. Men det hindrer det ikke i å snu opp-ned på livene våre.

Nå var kvalmen overstrømmende, og det begynte å flimre foran øynene mine. Svarte flekker, svimmelhet og en følelse av at jeg kom til å besvime. Jeg kjempet meg fremover, fant et sete og kastet meg ned. Jeg tråkket på ben og dyttet folk unna. Svetten rant, jeg pustet nesten ikke.

Gråten i halsen og litt panikk.

Jeg sendte en ny sms til mamma. Sa at jeg hadde vært dårlig, men bedre nå. Hun klarte ikke gi så mye støtte, hadde nok med morfar. Og jeg følte meg ensom og alene. Skamfull over å kreve omsorg av moren min på et tidspunkt som dette, trist over at hun ikke maktet å gi meg mer enn hun gjorde.

Jeg sov hele turen hjem.

Og hvem møtte jeg i sykehussengen? Jeg møtte morfar. Han så ut som han aldri hadde vært døden nær. Bortsett fra slanger og at han har veldig tynn var han akkurat som før. Og jeg pustet lettet ut.

(Men det var ikke noe angstanfall som jeg var redd for. Det var en helt normal før-forkjølelse som lever i beste velgående akkurat nå.)

Forandringer

2008-06-21T22:58:00.009+02:00

Man skulle tro jeg hadde tidenes kjærlighetssorg. For det er vel da kvinner flest går til frisøren, ikke sant? Bare sånn for å vise at man går videre, at man ikke dveler ved gamle flammer. Og kanskje muligheten til å gni inn hvor vakker man er dersom man skulle møte den tapte kjærligheten.

Men, for å ha kjærlighetssorg må man ha et kjærlighetsliv. Og for tiden har jeg lite av det.

Så når jeg var hos frisøren sist så var det for min egen del. Jeg bryr meg ikke om hva andre mener, jeg bryr meg ikke om hva eksene mine synes. Det jeg derimot bryr meg om er muligheten til å koble helt av. Det er hodebunnsmassasje og lukten av lukseriøs shampo. Det er følelsen av å slippe kontroll, det å prøve noe man aldri har gjort før.

Og det er muligheten til å få noe helt nytt å se i speilet.

Meg som leker meg i en tom togkupè. Jeg har fått krøller! (og jeg ser dum og innbilsk ut, men det syns jeg hører til når man poster bilder av seg selv på nettet)

Her får dere se meg i en svært eksklusiv vinkel. Store jenter bør alltid tas ovenfraogned, men jeg gjorde et unntak. Himmelen var jo fin, da.

Her er den vanlige vinkelen. Den er best, ja.

Og her er søstrene sisters. Nå kan dere vel se forskjell?

(Helgen er fylt med bekymring for morfaren min som er syk, mormoren min som er redd, moren min som er sliten, faren min som støtter og søsknene mine som blir litt borte. Det er sorg og redsel og håp og glede. Alt sammen kommer hele tiden, sånn cirka annenhver gang. Så da er det godt å bare være litt overfladisk.)

Kløft

2008-06-17T21:12:00.009+02:00

Siden jeg akkurat har fått inn feriepenger på kontoen er jeg dømt til å (atter en gang) shoppe bort store mengder av dem på sommerklær. Jeg har allerede svidd av altfor mye penger, og kjenner at jeg på langt nær er ferdig. Det er slik jeg er. Jeg elsker å shoppe.

Vel. Det er enkelte ting som kan være ødeleggende med nye klær. Nemlig hvordan de presenterer meg. Eller, hvordan jeg ikke aner hvor utringet toppen min er før jeg har brukt den en liten tid.

På lørdag skulle jeg på fest. Jeg valgte en splitter ny topp, men hadde altfor dårlig tid til å faktisk bruke den før jeg var ute i døren. Allerede i taxien merket jeg at den glidde ned, og at den kanskje viste vel mye kløft. Allerede på festen merket jeg blikkene og den manglende fokuseringen på øynene mine. Menn er enkle, de lar blikket vandre når de tror at du ikke ser. Og utover kvelden ble jeg rimelig lei av å glemme toppen, for så å finne ut at den var vandret altfor langt nedover kroppen min. Jeg blottet puppene mine for hele festen, hele kvelden.

Jeg er ikke så veldig i mot å vise fordelene mine. Jeg har sett tilstrekkelig på moteprogrammer til at jeg vet man skal vise det man er fornøyd med. Og skjule det man ikke er like lykkelig med. For min del var denne toppen ypperlig. Den skjulte magen, og den viste puppene. Det var bare så altfor, altfor mye.

(Og, ja, jeg prøvde å slippe dette. Jeg forsøkte å få en til å lage et dopapirslips til meg, blant annet. Men han forsvant før han fikk gjort det. Så jeg var altså stuck med en kløft som ikke var mulig å skjule.)

Utover kvelden begynte jeg å tenke på hvilke signaler jeg egentlig sendte ut.

Ingen av jentene snakket med meg, mens de fleste av guttene var svært så hyggelige. To ville kline, og en luktet meg på halsen. Jeg mistenker at en filmet meg. De fleste så aldri på ansiktet mitt, men lot blikket hvile behagelig og konstant på brystet mitt.

Og jeg lurer på om de skjønte at jeg ikke bare er pupper. Jeg lurer på om de brydde seg om at jeg jobber, har familie og en flott gjeng med venner. Jeg lurer på om de tenkte at jeg var spennende å prate med, eller at jeg egentlig var ganske morsom. Når jeg tenker meg om så kan jeg ikke huske at noen lurte på hva jeg interesserte meg for.

Jeg skylder på meg selv. Selvsagt gjør jeg det. Jeg forstår at det er vanskelig å se andre steder når det står to pupper og byr seg frem. Det ville vært det for meg også, om jeg hadde sett en jente med samme toppen. Og jeg hadde kanskje dømt henne litt, bare bittelitt. Kanskje tenkt at hun var fryktelig usikker som måtte vise frem hele kroppen slik, kanskje ment at hun var ute etter èn ting. Og jeg hadde sikkert ikke likt henne spesielt godt, og antagelig ikke brydd meg om å høre hva hun jobbet med.

Så. Lærepengen er som følger:

1. Bruk klærne dine minst en halvtime før du viser deg offentlig med dem.
2. Ikke døm jenter som har utfordrende topper/korte skjørt.
3. Sørg for å ikke vise at du ser ned på kløften hennes.
4. Det skader aldri å late som at man er interessert i personligheten også.

Hm.. den skal ha èn ting, toppen min. Jeg tror neppe en eneste på den festen tenkte over magen min.

Bloggpåfyll

2008-06-12T21:48:00.003+02:00

Siden "Date My Friend" er i gang, klarer jeg ikke å gjøre stort annet enn å sjekke siden konstant, og å bekymre meg for "hvem-ville-vel-date-deg-kommentarer". Eventuelt ingen kommentarer i det hele tatt.

Så da fant jeg ut at et lite meme passer perfekt. Det holder bloggen i gang, i det minste.

Jeg ble tagget av bestesøster, og her er svarene mine:

1. For ti år siden gjorde jeg: For ti år siden var jeg en ekte, hardbarka fjortiss. Jeg kranglet med mamma og pappa stort sett hele tiden, dro på The Gathering uten data (men med lange blikk), fniste stort sett hele tiden og elsket konstant en eller annen. Da jeg var fjorten hadde jeg faktisk også min første store kjærlighet. Min Totto, faktisk. Vi elsket hverandre dypt og inderlig i hele tre måneder.

2. 5 ting på å-gjøre-lista mi i dag: I dag skal jeg prøve å pakke til en impulsiv tur til Lillestrøm i morgen (DDE-konsert, faktisk). Så skal jeg lakkere tånegler mens jeg prøver å ikke spy, lese litt i boken min, sjekke mail og så sove fryktelig søtt.

3. Snacks jeg liker: Dumt spørsmål. Jeg liker absolutt alt. I dag har jeg feiret feriepengene med stratos, brus og sprø mix. Og litt klær.

4. Ting jeg ville gjøre dersom jeg var milliardær: Jeg skulle gjerne ha svart at jeg ville donert bort alt til fattige barn i Afrika. Men, den gang ei. Jeg ville heller overøst familien min med penger. Så ville jeg overøst meg selv, og shoppet meg lykkelig.

Det kan hende jeg hadde kjøpt en gård (inkludert kjekke menn til å fikse dyr og annet som må fikses på en gård) og startet institusjon for rusmisbrukere sammen med vennene mine. Der skulle det vært gode lønninger!

5. Steder jeg har bodd: Lillehammer, Fredrikstad og.. ehm.. Sarpsborg.

Vel vel. Da var det gjort. Dere som vil fylle bloggen med pjatt, stjel i vei. Ellers får dere ha en strålende helg!

Tre uredigerte bilder

2008-06-10T23:06:00.008+02:00

Når man er singel og klør på ryggen:

Unnskyld, frue? Det er et lik i suppen din!

Å bli rolig ved å ligge i gresset, lytte til fuglene og se utover Mjøsa:

Vil du date meg?

2008-06-09T23:15:00.004+02:00

Alle som leser her noenlunde jevnlig vet at jeg er fryktelig singel. Vel, nå er jeg blitt så singel at jeg er blitt premie i en konkurranse. Ganske inspirert av Esquil og hans "Ungkaren"-suksess. De tre oppfinnerne er Sorgenfri, Confiteor og meg selv. Ideen ble til over bøttevis av røyk og Cola.

Altså. Dersom du har gått med et ønske om å treffe meg har du endelig muligheten. Alle dine drømmer kan gå i oppfyllelse, alle dine brennende lengsler kan bli virkelighet. Jeg har desverre ingen referanser, men jeg mener selv at jeg er vel verdt å kjempe for.

Alt du trenger å gjøre er å gå hit: http://datemyfriend.blogg.no

(Merkelig nok føler jeg meg verken objektivisert eller latterliggjort. Kanskje bare bittelitt redd for at det ikke skal komme inn en eneste kommentar.)

Hvis du har litt ledig plass på bloggen din må du gjerne reklamere litt for dette. Jeg regner ikke med at vi har samme gjennomslagskraft som mr. Esquil, så jeg ber dere så ydmykt om litt støtte.

Meg selv fra A til Å

2008-06-06T23:27:00.004+02:00

Lothiane har bedt meg beskrive meg selv alfabetisk. Akkurat passe oppgave når man er litt for giret til å sove, og litt for daff til å gjøre noe.

Jeg skal forsøke å gjøre det morsomt, men jeg antar at det ikke blir så fryktelig spennende. Vel, dere får se på det som en enestående mulighet til å bli kjent med meg. Fantastisk.

A - Alt Annet enn Altetende (med andre ord fryktelig kresen på mat).
B - Billig og villig. Eller noe slik.
C - Jeg elsker å si ordet Cock. Akkurat sånn som Samantha i "Sex and the City" sier det.
D - Jeg er ikke den skarpeste kniven i skuffen, og kan sikkert oppfattes som dum. Suger spesiellt mye i konkurranser som Trivial Pursuit.
E - Finner jeg noen jeg liker har jeg lett for å Elske.
F - Jeg er Feig når det gjelder å prøve nye ting. Fallskjermhopp? Neitakk.
G - Livet mitt er Godt, og jeg er som regel fryktelig Glad.
H - Jeg er Håpefull og tror fortsatt på Den Store Kjærligheten/Den Rette.
I - Innimellom er jeg ganske Ivrig. Og da kan jeg bli Intens. Og det er Ikke bra.
J - Jeg er en Jævel i senga, rett og slett. Eller. Man forsøker i det minste.
K - Kul er mellomnavnet mitt.
L - Jeg er lidenskapelig, på godt og vondt.
M - Noen ganger kan jeg være fryktelig morsom. Som når jeg prøvde å spise fiskesuppe i dag (understreker prøvde) som inneholdt en hel kreps-ting. Da måtte jeg si "unnskyld, frue. Det er et lik i suppen din", til min ene kollega.
N - Jeg er særdeles lite glad i å bli holdt for Narr.
O - "Optiiiiimist, jeg vet det går bra til siiiiiist, så lenge vi leeeeever heeeer, er jeg en ooooptimist!"
P - Jeg er alt annet enn prippen, unntatt når det kommer til tiss, bæsj, fis og rap.
Q - Jeg er en Quinne med stor Q.
R - Jeg er redd for så mangt. Menn, edderkopper, å snakke i store forsamlinger.
S - Sosial intellegens er så utrolig mye viktigere enn sånn annen intellegens. Høhø.
T - Jeg er trofast, omtrent som en hund.
U - Utroskap står ikke så veldig høyt i kurs hos meg. Hør, hør, fremtidige ektemenn!
V - Jeg har lyst til å bli mer Vill.
W - Jeg flyr som en Wind når jeg er redd for å komme for sent til ting (for sent vil si at jeg ikke kommer ti minutter for tidlig).
X - Jeg har endelig tilgitt X'en min.
Y - Jeg er Yndig og skjør som en liten blomst. Særlig rett etter sex.
Z - Jeg kan ikke danse Zalza (jeg vet det ikke skrives med Z, men hva annet kan jeg ha her?).
Æ - Jeg er.. tadaaaa: Ærlig. Intet nytt under solen, med andre ord.
Ø - Jeg Ønsker meg en hel del.
Å - Jeg er Åndelig.

Se der, ja! Den var faktisk ganske morsom å skrive.

Jeg tagger Esquil, Confiteor og Sorgenfri.

Dersom noen vil vite antall sexpartnere du har hatt, teller du med munnsex og runking da?
	Nei, det er bare penetrering som gjelder, sier jeg jo!
	Ja, jeg liker svimlende tall.

pollcode.com free polls

Sex er kun penetrering
	Jepp, bare inn og ut som teller!
	Nei nei, hva med runking og munnsex?!

pollcode.com free polls