Festlek

Husker du nødt eller sannhet? Jeg lekte den når jeg var liten, og har i grunn aldri sluttet helt.

Dette er en lek som fungerer veldig godt om du har lyst til å bli kjent med nye mennesker, men ikke er av typen som går bort helt av deg selv. Det er en lek som sprenger grenser, og som lar deg få lov til å "drite deg ut". Du får mang en god latter, får vite mye snacks om vennene dine, og får lov til å dele en hel del av deg selv. Dessuten kan du komme unna det meste. De aller fleste blir nemlig ikke sinte når man sier at man leker.

Leken er enkel. Du blir spurt om du vil ha "nødt eller sannhet". Nødt vil si at du må gjøre et eller annet, sannhet vil si at du må svare sant på et spørsmål. Du velger selv om du er tøff nok til å være ute på oppdrag, eller om du har baller nok til å svare sant på skumle spørsmål. Husk at du skal spørre neste gang, så hevnen kan være svært så søt.

Typiske spørsmål er: "hvor mange har du hatt sex med?", "hvem i dette rommet kunne du tenke deg å kline med?", eventuelt en mer uskyldig, "hva liker du aller best ved *settinnnavnher*?". En typisk nødt (ihvertfall i mine kretser) er: "gå bort til mannen i grønn jakke, og gi han et kyss på kinnet", "gå bort til Tshawe og si hei" eller "spander en øl på henne".

I går hilste jeg på Tshawe, ga en mann i grønn jakke et kyss på kinnet, fikk en øl, fikk påtvungne komplimenter, samt snakket med mange, mange, mange fine og fremmede menn. Det er med andre ord oppskriften på en perfekt kveld!








Lykke til!

Facebook og kjærlighet

Jeg er egentlig ganske glad i Facebook. Muligheten til å snoke i andres privatliv er mer enn tilfredsstillende, og muligheten til å gjøre alle andre klar over ens eget fantastisk spennende liv er enestående.

I vennskaps- og bekjentsforhold er altså Facebook supert. Men i kjærlighetsforhold er det helt, helt, helt håpløst.

Det å sitte stiv som en pinne mens man ser at den utkårede er pålogget, men ikke kontakter deg er ikke spesiellt hyggelig. Det å våge seg inn på profilen til den heldige, for så å se at fyren ikke har skrevet noe siden 23. september er egentlig litt skuffende. Det å kikke litt nærmere på veggen, og se at damer har skrevet i hopetall er smertefullt.

Det er utrolig hvor ofte man sjekker profilen til de man liker, for så å bli skuffet over at det er like stille der som det var dagen etter 23. september. Det er utrolig hvor vurderende man må være på om man skal skrive noe, eventuelt hva som er akseptert, og i så tilfelle hvor på siden det er ok å vise sin tilstedeværelse. Og det er forbanna utrolig hvor mange lekre trutemunndamer som finnes på disse guttenes venneside.

Det hele utvikler seg dessverre raskt til å bli et avansert Facebook-spill. Og alle vet at man ikke trenger mer Spill i singellivet enn nødvendig.

Jeg er ikke damen som smiler av flørtende tone på vegger, enda så uskyldige de skal være. Jeg er ikke damen som setter pris på at mannen min får en ny venn, som tilfeldigvis også er en sexbombe. Jeg er ikke damen som ler overbærende over at han aldri forandrer statusen sin til "opptatt". Men så langt har jeg strengt tatt aldri kommet i Facebooks historie.

Vel. Når man har flørtet seg ferdig, funnet ut at det ikke blir noe mer, og er klar for å gå videre, det er da Facebook viser sitt sanne jeg. Da blir nemlig fyren aktiv. Han er stadig pålogget, skriver på vegger og oppdaterer statusfeltet sitt. Han deltar på arrangementer, lager grupper og deltar i grupper. Han skriver aldri noe til deg, han bare dukker opp overalt.

Så man vurderer å slette fyren, sånn for å kunne gå videre. Og man har musen over "slett venn", men så vil man jo ikke virke bitter, og man lar det være. Så man begynner heller å være veldig aktiv selv, slik at han skal fortstå at det går fryktelig bra uten han. Man skriver interne spøker i statusfeltet sitt, kryptiske meldinger på vegger til folk man vet han kjenner og melder deg inn i grupper som sier noe dypt om deg. Og man ender i et stort Spill, selv når man egentlig har sett seg slått for lenge siden.

Alle vet at man ikke trenger mer Spill i singellivet enn man allerede har.

Å like seg selv

Jeg har blitt forlatt en gang. Han forlot meg aldri fordi jeg var stygg. Han forlot meg fordi jeg var kjedelig, avhengig og temperamentsfull.

Jeg liker ikke hvordan jeg ser ut på innsiden.

Nå har jeg jobbet med selvtilliten min i over to år, og er endelig komfortabel i egen kropp. Men så viser det seg at jeg har glemt å ta vare på innsiden.

Hvorfor man ikke ser på nyheter på søndager

Det er en emosjonell dag, vet dere. Disse søndagene hvor man lengter etter stek, poteter, brun saus og familie. Det er en slik dag man ikke skal se romantiske filmer, lese bøker hvor hovedpersonen dør eller ta et tilbakeblikk i egen dagbok. Med mindre man føler for å gråte ut hjertet litt, selvsagt.

Men man kan aldri beskytte seg helt.

Minn meg på at jeg ikke skal se på nyheter på søndager. Og minn meg på at jeg må ha en hund igjen snart.

Å legge merke til de du møter

Jeg har lest min del av Paulo Coelho. Ihvertfall nok til at jeg vet at man skal legge merke til hvem man møter. Hans teori er at de du treffer høyst sannsynlig vil ha noe å lære deg. Eventuellt at de du treffer skal lære noe av deg.

I går måtte jeg gjøre noe jeg gruet meg til. I forbindelse med dette måtte jeg, slik man alltid må, vente. Jeg kom i snakk med andre som ventet, og ble til slutt alene med en hyggelig mann. Vi snakket først om småting. Som det å være nervøs, det å ville være med i Bonderomantikk uten å ha noen gård, og litt generellt om været.

Og så fortalte jeg en liten historie om noe som hendte på bussen på vei dit jeg var. Det var ingen god historie, egentlig. Den var ikke en slik man får latterkrampe av, og den innbydde heller ikke til de store filosofiske tankene.

Men etter å ha ledd høflig sa han, plutselig ganske alvorlig: "hvis flere hadde tatt til seg komplimenter, altså komplimenter og ikke sjekketriks, så tror jeg verden hadde blitt et bedre sted. Da ville flere hatt bedre selvtillit, og du ville for eksempel ikke gruet deg så fælt til dette som du skal gjøre nå."

Og der var det. Grunnen til at vi møttes, grunnen til at vi ble sittende igjen alene, grunnen til at jeg fortalte historien. Tenk gode tanker om deg selv, og du vil klare de utfordringene du står ovenfor. Lik deg selv, og du slutter å psyke deg helt ned de gangene du ikke lykkes like godt som du hadde håpet. Elsk deg selv, og du vil takle livet.

Enkelt og greit.

Nå skal jeg gå til speilet og fortelle meg hvor flink jeg egentlig var.

Hvorfor man ikke skriver på fem dager

Jeg skal ikke skrive om at jeg har vært hos en klarsynt. Jeg skal ikke skrive at hun så rett inn i sjelen min. Jeg skal ikke skrive at hun ser en mann langt i det fjerne. Jeg skal ikke skrive at hun mener jeg skal få to barn en gang. Jeg skal ikke skrive at hun forsto hva jeg sliter med. Jeg skal ikke skrive om den rare prikkingen i nakken. Jeg skal ikke skrive om de feilene jeg merket. Jeg skal ikke skrive om at jeg tror på det uansett. Jeg skal ikke skrive om den vonde følelsen jeg fikk etterpå. Jeg skal ikke skrive om håpet jeg fikk etter det igjen. Jeg skal ikke diskutere hvorvidt det finnes slike overnaturlige evner i kommentarfeltet mitt.

Og da blir det til at man ikke skriver noenting.

Tankens kraft

Jeg håper alle vet, og har lagt merke til, at jeg tenker positivt. Som jeg har skrevet om før, så er det ikke alltid like lett. Negative tanker formes utrolig fort, og det er ingen bit av en kake (piece of cake.. høhø) å endre det.

Confiteor skrev følgende i et innlegg i dag: "..."Tenk positivt!" sier folk til meg. Ja, det er lett, tankene dine styrer du ikke så lett, og hva om det første du tenker er negativt? Da har du jo allerede tenkt det ikke sant?"

Det er ikke dumt å anta at jeg er en av disse folkene som ber henne om å tenke positivt.

Jeg har også vært oppslukt av negativitet og vonde tanker. I sin tid gravde jeg meg ned i små "deppe-perioder". Jeg nektet å møte folk, skrev triste innlegg i dagboken min, redigerte mørke sort-hvitt bilder på dataen, hørte på rolig selvmordsmusikk mens jeg tenkte (og handlet) ekstremt selvdestruktivt. Jeg husker at jeg la merke til hvor lenge jeg var glad, fordi jeg visste at etter tre "glad-dager", kom det minst en kjip. Det føltes som om jeg brukte opp energien min når jeg var lykkelig, og at jeg måtte samle det opp igjen ved å være deppa og lei. Og om noen hadde bedt meg tenke positivt da ville jeg antagelig snøftet høylydt, lukket igjen begge ørene og fortsatt som jeg gjorde.

Inntil jeg leste en bok. Det var en slik åndelig bok, vet dere. "Du får alt du ber om", av Esther og Jerry Hicks. Den handlet om "loven om tiltrekning", og hele boken bygger på at vi har en enorm kraft i våre tanker, og at vi faktisk skaper våre liv med dem. Mens jeg leste boken ble jeg oppmerksom på hvor mange negative tanker jeg selv hadde. Og jeg bestemte meg for at jeg ikke ville leve slik.

Når jeg våknet var jeg trøtt og lei, og jeg ville ikke stå opp. Det føltes falskt å klistre på seg et smil, strekke seg og mumle "for en herlig dag, i dag skal jeg ha en givende og lykkelig dag". Men jeg gjorde det. Og det var ikke så ille.

Når jeg følte meg ekkel i hele kroppen, smilte jeg til meg selv i speilet, og sa at jeg så fin ut på håret. Og jeg stoppet effektivt hvert eneste forsøk hjernen min gjorde på å hindre meg.

De negative tankene tenkes. Man kan ikke stoppe det. Men man kan snu det, og man kan fokusere på det positive i stedet. Når du ikke orker tanken på å skulle på jobb, tenk i stedet på den gode samvittigheten man får av å jobbe. Let frem fem positive hendelser du har hatt på jobb den siste uken (jo, du kan alltid finne noe positivt). Og gi det en sjanse.

Når folk sier "jammen jeg er ikke positiv, dette er bare sånn jeg er skapt", sier det noe om frykt. De frykter å ta innover seg ansvaret for sitt eget liv. For det er jo litt skummelt. Når man innser at tankene skaper livet vårt, og at det er vi selv styrer tankene, da må man også godta at det er vi som har ansvaret. Da kan man ikke lenger skylde på gud, barndommen, "alle andre" eller hvem man nå ønsker skal ha skylden. Man må faktisk ta ansvar for sitt eget liv, på godt og vondt.

Enkelte vil ikke forandre seg heller. De kjenner det negative, og det blir skummelt å skulle forandre noe som "alltid" har vært der. Dessuten er negativitet en lumsk liten sak. Den liker å være i hodene våres. Den tiltrekker seg mer negativitet. Og den får eieren av hodet til å nesten ønske å forbli negativ. Den får eieren til å ikke tro på forandring, altså, å tenke negativt om forandringen. Naturlig nok.

Men jeg mener det; tving dere selv! Smil falskt til deg selv i speilet, og legg merke til at smilet blir varmere og mer ekte for hver gang. Skriv noe positivt i statusfeltet på Facebook, og skriv en sms til seg selv med positive ting du trenger å huske. Og les det. Flere ganger. Hør på musikk som gjør deg glad, og se filmer som får deg til å smile. Omgi deg selv med komplimenter, både til deg selv og andre. Og når du tar deg selv i å tenke en negativ tanke, så ikke fokuser på den. La den reise videre, til et annet sted. Ikke bry deg om den.

Og jeg lover at du vil få det mye, mye bedre.

Min nye side

Jeg har egentlig visst at jeg har vært slik, men det ble ikke helt klart for meg før nå nylig. Hva, lurer du på? Vel, min ekstreme sans for orden, og min kvelende trang til symmetri.

Det var faktisk en av kollegaene mine som fikk meg til å innse at kontorpulten min er unormalt ryddig. Hun bemerket at jeg var vel opptatt av at "alt har sin plass", og utfordret meg til å la det være rotete på slutten av dagen. Jeg gjorde som hun sa, og jeg hadde det ikke godt. Det var fantastisk å komme tilbake dagen etter og få alt i system igjen. Pennen i koppen sin, papirene i hjørnet sitt, post-it-lappene på hyllen sin. Og aller viktigst, visittkortene og hullemaskinen som lager en perfekt firkant.

Vel. Jeg forsøkte å gjøre om på vanene hjemme også. Jeg har nemlig et system for fjernkontroll, røykpakke og lighter. Faktisk, sånn for å være pinlig ærlig, prøver jeg å ha et system i askebegeret også. Altså, at røykstumpene mine må ligge litt pent.

Men det er ikke barebare å endre slike vaner. Jeg tok meg selv i å legge alt i system gang på gang, nesten litt automatisk. Når jeg la sakene mine "feil" var jeg urolig og ukonsentrert. Det var antagelig rett før jeg slo meg selv i hodet, mens jeg kalte meg "dust", sånn som han på "Hvaler" (han er forøvrig drømmegutten hva angjør rengjøring og rydding).

Slik så det ut etter at jeg hadde tapt kampen:



Perfekt.

Så nå har jeg altså innsikt i min moderate tvangstanke. Den er heldigvis rimelig harmløs, og i grunn ganske praktisk. Jeg skulle egentlig vært med i "Ekstrem Rengjøring" eller et annet ryddeprogram, jeg. Der ville jeg gjort det stort.

Det eneste jeg synes litt irriterende er at ikke alle er like symmetriske som meg. Og det kan hende jeg irriterer andre. For eksempel når jeg bruker uendelig lang tid på å få matvarene ned i posene sine på en tilfredsstillende måte (posen skal kunne stå når jeg setter den fra meg, samt at det må være fullstendig orden der nede).

Så. Hva er dine tvangstanker?

Pappa er også tankefull

Kontrast

Jeg går av bussen på Oslo S. Det er mennesker overalt. De går med lange og raske skritt. De ser stivt fremover og gjengjelder aldri smilet jeg gir dem. Egentlig tror jeg ikke de ser smilet mitt en gang.

Jeg hører på musikk. Rusler stille mot togstasjonen mens jeg ser på menneskene. Menneskene med telefoner, handleposer, hunder og bagasje.

Jeg ser jenter med bleket hår og matchende klær. De bruker solbriller inne, har skinnende lepper og bærer på store vesker. En mann med dress og stresskoffert løper forbi meg. Han ser opptatt og viktig ut. Løper med lange skritt, og tar på en måte større plass enn oss andre. Det ser ut som at han skal i et viktig møte, et møte som handler om penger og makt. En vennegjeng kommer mot meg. De snakker høylydt, flirer og ler. De ser glade ut, som om de har verden i sine hender. Det er bare å forsyne seg.

Og midt på broen sitter en mann. Det regner tett her, og han sitter litt sammenkrøket. Skitne klær, øyne som stirrer i bakken. Hendene er mørke, de fikler litt med jakken. Jeg tar frem 25 kroner, og legger de i koppen hans. Den er også våt.

Jeg står der i noen sekunder. Sperrer veien for menn i dress, vennegjenger og jenter som er helt like. Jeg vil vise at jeg ser. Han sier takk. Jeg smiler, mumler at det er så lite, og begynner å gå videre. Små skritt inn i mengden av mennesker. Mennesker og handleposer.

Jeg skulle gitt så mye mer. Vi skulle alle gitt så mye mer.

(husk TV-aksjonen søndag 19. oktober)

Noe dere ikke visste

Siden jeg forlater bloggverden i helgen har jeg lyst til å gi dere en liten "treat" som dere kan kose dere med mens jeg er borte.








Jepp. Jeg var på millioner av tvskjermer i 1994. Jeg sang med Sissel Kyrkjebø. Jeg spiste matpakke sammen med andre viktige OL-personligheter. Jeg sto ute og frøs i vettedrakt, mens tusenvis av folk så på meg.

Jeg var en stolt del av den røde OL-ringen.

Vi i Lillehammer har aldri glemt disse dagene. Det er fortsatt OL-ringer på kumlokkene våre i gaten.

Logikk

Jeg er velsignet med mange ting. Evnen til å tenke logisk er dessverre ikke en av dem. Jeg er en slik som ikke kan (såkalt) allmennkunnskap, og det kan ta noe tid før jeg ser diverse sammenhenger. For noen kan kanskje dette virke dumt, men for meg kalles det forfriskende. Vi trenger folk som ikke er helt sikre på hva stillingshjemmel eller prosentpoeng betyr.

Vel, dere trenger et eksempel. Dette foregår inne i hodet mitt, en rolig og fin mandagskveld:

"Hm.. det var da veldig mange utro folk i denne serien. Håper ikke virkeligheten er slik, for da nytter det ikke.. fire av fire er utro, liksom. Men, neimen, se der! Åh. Serien heter Elskerinner, ja! Det forklarer en del. Uansett. Jeg er neimen ikke sikker på om dette er den ekte mannen hennes, eller om det er elskeren. De er jo like kjekke, mener jeg. Men.. vent nå litt. En ekte mann.. en ektemann. En ektemann er en ekte mann! Jeg forstår! Men da må hustru også bety noe. Hustru, hus-tro? Tro mot hus og hjem? Makan, det var da riktig så diskriminerende."

Og slik fortsetter jeg.

Flere menn har sagt at jeg har et hemmelighetsfullt smil. De syns jeg ser så lur og mystisk ut.

Jeg håper de aldri leser denne posten.

Kjære tv2

Jeg har fulgt med på "Jakten på Kjærligheten", og kan ikke la være å bli misunnelig på damene som får være med på dette programmet. Ja, ikke som frier, altså, men som Damen med Gården.

Det høres i grunn helt greit ut å få friere servert på fat.

For en kvinne som meg, som ikke har funnet kjærligheten, som ønsker flere opplevelser, og som ikke har noe i mot å komme på tv, er altså dette drømmeprogrammet. At flere av deltakerne faktisk har endt med evig kjærlighet, ja, det taler ikke akkurat negativt for saken.

"Så, hvorfor søker du ikke?", spør dere sikkert nå.

Vel, jeg er dessverre ikke kvalifisert. Jeg har ikke gård. Ingen griser, ingen varmedress, ingen røde låver. Jeg har faktisk ikke førerkort en gang. Det jeg derimot har er et lite studielån, et vikariat i kommunen og en leid leilighet i Fredrikstad sentrum. Og venner og familie, men det teller antagelig ikke stort.

Og det er her jeg kommer til kjernen: kunne dere være så vennlige å lage et program for slike som meg? Kanskje "Jakten på Kjærligheten - for de som ikke eier stort mer enn et godt hjerte og troen på kjærligheten" eller "Jakten på Kjærligheten - for sosionomer i Fredrikstad"? Jeg har allerede kommet på et par aktiviteter jeg ville tatt med mennene på, og er villig til å presse mine venninner til å melde seg på, dersom dere kunne lage noe slikt.

Håper på positiv tilbakemelding.


Med vennlig hilsen

<3

Mirakel


(joda, jeg har faktisk sendt denne til tv2)

Du vet du har vært singel (litt for) lenge når

... sjefen din putter visittkortet ditt i skjortelommen til en fremmed mann.

... du bestiller time hos synsk dame.

... mormor ikke lenger ber deg leve livet før du binder deg.

... du aldri har skiftet forholdsstatus på Facebook.

Søndager

Jeg er optimist.

Det har i grunn vært et bevisst valg. Etter år med hyppige opp- og nedturer har jeg funnet ut at jeg liker oppturene best. Kanskje ikke så overraskende.

Så jeg nekter å tenke negative tanker, stopper iherdig hvert eneste tegn på pessimisme, og sier rosende ord til meg selv hver dag. Når vennene mine har det vondt forsøker jeg å peke på det positive i livet, når jeg selv møter motgang forsøker jeg å se forbi den - forbi og til de lyse øyeblikkene. Jeg tillater aldri klagesang lenge av gangen.

Men omtrent annenhver søndag er jeg annerledes. Da er det akkurat som at jeg har brukt opp lykken. Det er som om noen synes det er på tide jeg får kjenne på smerte.

Så jeg går rundt og slår meg selv. "Du er stygg". "Det er ingen som vil ha deg". "Du er kjedelig". "Du er ekkel". "Du kommer til å dø ensom". Og omtrent slik fortsetter det.

Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke å våkne fra dette. Jeg klarer ikke å huske på at resten av uken er fin, at jeg kommer til å være helt annerledes i morgen. Jeg klarer ikke å se at det er jeg som lager smerten, at det er jeg som er destruktiv. Jeg klarer ikke å klype meg ut av det, jeg bare legger meg ned og forguder det vonde.

Jeg er sikker på at jeg kommer til å dø på en søndag.

Stolthet

I dag har jeg vært modig.

Siden sist har jeg nemlig forvillet meg inn i et nytt Spill. Som noen av dere vet er jeg ikke overdrevent glad i disse Spillene, og allerede etter et par dager kjente jeg panikken. Det er noe med at man lar menn ta for stor plass i et ellers ganske fullkomment liv.

Så når jeg merket tegnene (at jeg brukte fem minutter på å formulere den perfekte melding, telte minutter for hvor lang tid han brukte på å svare, slik at jeg kunne bruke tilsvarende lang tid osv.) bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender.

Jeg sendte en melding og lurte på om vi skulle møtes. Han svarte. Det var et "ikke nå, du kan gjerne gå og vente litt på meg, men jeg lover ingenting"-svar. Jeg kjente et bittelite stikk i hjertet, slettet meldingen, og fortsatte med det jeg holdt på med. Fredagskvelder skal man ikke kaste bort på å tenke over menn.

Men da jeg forteller en venninne om dette sier hun: "uff, du ble dumpet".

Og jeg kjente at det var feil. For jeg følte meg slettes ikke dumpet.

Joda, jeg hadde fått et litt diffust avslag. Og, joda, det var kanskje ikke det jeg hadde håpet på. Og om man har lyst til å definere ordet "dumpet", kan antagelig dette komme som et eksempel.

Men jeg var ikke skuffet.

Jeg følte meg stolt over å ha satt meg selv i en situasjon som gjorde meg sårbar, jeg følte meg modig som torde å "put myself out there" (som de ville sagt i Sex og Singellig), og jeg følte meg som en kvinne som jobber for å nå målet sitt. Og kanskje aller mest følte jeg lettelse over å slippe styret med å like noen som ikke liker meg. Jo lenger tid slike ting tar, jo mer plass tar de i hjertet.

Så jeg ble ikke dumpet.

Og jeg vil huske dette. Neste gang jeg lurer på om jeg skal sende melding, men tviler i frykt for å bli dumpet, da har jeg lyst til å lese dette. Da vil jeg huske at det ikke kjennes som å bli dumpet. Det kjennes bare som frihet.

Ny videoblogg

Thomas etterlyste ny videoblogg fra meg, og siden "I aim to please", gjør jeg som jeg får beskjed om.

Hvis dere ser nøye etter vil dere merke:

a. grått utvasket undertøy.
b. at jeg har fått hes stemme.
c. at jeg bruker skummelt mange engelske ord. Litt sånn som Jan Thomas.
d. at dette er ytterst uinteressant for de aller, aller fleste.

Dagen i dag

Sorgenfri har tagget meg!

Dette passer meg utmerket. Jeg har nemlig mistet litt av blogg-gløden min, og håper den vil komme tryllende tilbake mens jeg skriver litt pjatt.

Dagens høydepunkt: Melding fra en jeg ikke trodde kom til å skrive.

Dagens sang på hjernen: Lyden av vann fra springen. (Forresten: å se folk ta urinprøver er ikke min favorittoppgave.)

Dagens joviale: "Jammen er høsten her. Tenk at vi allerede er kommet til 2. oktober." (sagt til omtrent alle jeg har møtt)

Dagens fnis: Jeg må bruke sjal rundt halsen.

Dagens snufs: At jeg ikke takler sakte flørt, så da blir jeg rett-frem og skremmende. Også ødelegger jeg alt sammen.

Dagens irritasjonsmoment: At jeg ikke klarte å bruke endringsfokusert rådgivning i samtale i dag.

Dagens "for første gang": Jeg har vært streng i dag, og det skjer ikke så ofte. Bare når jeg blir kraftig irritert, tydeligvis.

Dagens beste måltid: Brødskive med smør og banan til lunsj. Jeg spiser frokost og lunsj nå, folkens! *klapp på skuldra*

Dagens spørsmål: "Kan jeg skrive dette, tro?"

Dagens ordtak: "Vask, vask, så får du et smask." (jepp, jeg har vasket leiligheten i dag)

Jeg tagger: Hjerterdame, Serendipity Cat og Frøken Makeløs.

Det som skjer, det skjer

"Du vet, hvis dette er Den Rette, så skal du være sammen med han resten av livet. Og da har du ingen grunn til å gå for fort inn i det."

Noen ganger sier jeg så mye lurt at jeg må sitere meg selv. Og noen ganger gir jeg råd til klienter som jeg egentlig trenger selv.

Dersom det finnes en mann til meg der ute, en jeg skal være sammen med resten av livet, da ser jeg ingen grunn til å stresse med å finne han. Da vil jeg heller nyte tiden jeg har igjen alene, og i all stillhet (sånn cirka hver søndag) glede meg til den dagen jeg vet at jeg har funnet han jeg har lett etter.